Et uforståelig teorem

Den 2. november 1975 ble den omstridte italienske filmskaperen Pier Paolo Pasolini brutalt drept, i en periode hvor han var i ferd med å legge siste hånd på sitt mest kontroversielle verk: Salò eller Sodomas 120 dager — en anti-fascistisk propagandafilm med tidenes kanskje mest sjokkerende og frastøtende innhold og virkemidler.

Pasolini hadde bakgrunn som poet, forfatter og intellektuell avisdebattant før han begynte å lage filmer. Hans karriere som filmskaper ble videre farget av en marxist-kommunistisk politisk overbevisning, en katolsk tro og homofil seksuell legning. Kunne han egentlig bli noe annet enn kontroversiell?

Jeg har nå sett min første Pasolini-film. Ja, jeg har bevisst styrt unna Salò eller Sodomas 120 dager og valgte istedet å starte med Teorema som på papiret virket langt mer interessant og spiselig som aperitiff. Det er i skrivende stund noen uker siden jeg overvar filmen, og for å være ærlig har den for lengst begynt å fly ut av min bevissthet, men det var en grunn til at jeg valgte å la den kverne litt rundt i hodet før jeg satte meg ned for å skrive om den.

Umiddelbart etter at jeg så filmen, så leste jeg nemlig hva Roger Ebert skrev i sin omtale av filmen i kjølevannet av premieren tilbake i 1969:

«I don’t feel ready to write about this mysterious film; perhaps, a week from now, I’ll decide it is very bad, a failure. But perhaps it is the most brilliant work yet by that strange director, Pier Paolo Pasolini, who is a Marxist and a Freudian…»

Jeg fant nemlig ut at jeg følte det på eksakt samme måte. Da rulleteksten endelig (?) kom på skjermen, følte jeg meg som et undrende fjols som enten ikke hadde forstått substansen i Pasolinis poesi, rett og slett ikke sett kunsten og det som gjemmer seg bak, eller ikke hatt tilstrekkelig bakgrunn og intellektuel bagasje til å sette historien inn i en større politisk og religiøs kontekst. Det må være noe her jeg ikke har oppfattet.

I likhet med Roger Ebert bestemte jeg meg for å ta tiden til hjelp. Erfaringsmessig vet jeg at enkelte filmer ikke gjør et voldsomt inntrykk umiddelbart, men etter hvert klarer å tilrive seg en uslettelig fordelaktig posisjon i minnet. Gjerne filmer av litt tyngre materie, som man må tenke på og fordøye på alvor. Det er gjerne filmer som beveger seg på den berømte knivseggen mellom det geniale og banale. Slik som Teorema.

Men jeg må bare erkjenne det: Teorema har aldri klart å vokse seg til å få en betydelig plass i den cineastiske delen av mitt minne. Snarere tvert i mot. Etter et par uker har jeg ikke fått noen oppvekkelse. Jeg har snarere oppdaget at filmen gjorde mindre inntrykk enn først antatt, jeg har i det hele tatt ofret den overraskende få tanker i ettertid.

Den er ikke blitt bedre enn det jeg satte pris på der og da: poesien og mystikken i den første halvtimen, Terence Stamps trollbindende og utrolig fascinerende tolkning som den Gudsaktige, ukjente skikkelsen som berører en borgerskapsfamilies følelsesløse liv på en måte som i hvertfall ikke kan forklares rasjonelt, og filmspråket til Pasolini som helt klart har et spennende kunstnerisk tilsnitt.

Men det hjelper ikke. Alt tar så til de grader overhånd i en ubegripelig, lite forlokkende og meningsløs retning som neppe kan virker tilfredsstillende på andre enn Pasolini selv — og eventuelt den innerste sirkel av den mest fanatiske fanskaren.

Filmen varer i 98 minutter og har totalt 4 minutter med dialog. Musikken er stort sett fin den, men klarer likevel ikke å bære filmen fremover, heller ikke sammen med bildene som vekselsvis er nesten hypnotiserende i det ene øyeblikket, men kreperende kjedelig i sine pretensiøse lange tagninger i det neste. Og når man ikke forstår meningen i kunsten, så føles det som en evighet av meningsløshet så fort man har unnagjort de første tyve minuttene hvor ting tross alt fortsatt er spennende og uprøvd.

Til slutt er man altså glad når rulleteksten kommer — og i bearbeidelsen av inntrykkene så har hvert fall ikke jeg blitt noe mer overbevist om at dette er noe jeg kan anbefale.

Så får vi se om jeg vender tilbake til Pasolini ved en senere anledning. Men Salò eller Sodomas 120 dager blir det ikke.