30. oktober 2007 er det nøyaktig 75 år siden Louis Malle kom til verden. En filmskaper som for lengst har skrevet seg inn i historien, men som kanskje fortjener enda mer opperksomhet enn ettertiden har gitt ham. Louis Malle døde i 1995.
Selv må jeg innrømme at det ikke er veldig lenge siden jeg for alvor oppdaget alt hva franskmannen har å by på. Hans langstrukne karriere fra slutten av 50-tallet og frem til begynnelsen av 90-tallet skjuler nemlig et skattekammer av mer eller mindre forbigåtte filmperler. For min del begynte oppdagelsen med Au revoir, les enfants (1987) som i sin høyst personlige skildring av tunge barndomsår under okkupasjonstiden i Frankrike nærmest beveget meg til tårer.
Og da jeg kort tid etter kastet meg over Murmur of the Heart (1971) gikk det opp for meg at jeg knapt hadde sett noe mer vakkert og følsomt festet til film. Der og da fikk jeg en ny favorittfilm. Og en ny favorittregissør.
Deretter beveget jeg meg lenger tilbake i tid. Til Le Feu follet (1963) og Elevator to the Gallows (1958) som fikk meg til å forstå rekkevidden og den allsidige spennvidden i Malles arbeid. Før jeg hoppet frem til den omdiskuterte Pretty Baby (1978) og i dag landet på Lacombe, Lucien (1974) for å markere dagen. Jeg har fortsatt til gode å bli skuffet.
Og fremdeles gjenstår flere filmer av Louis Malle for meg å utforske. Det er en god følelse.
PS! Jeg skal komme tilbake med fyldigere og mer detaljert referat av noen utvalgte Malle-filmer ved en senere anledning.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar