Louis Malle kan neppe anklages for å vike unna kontroversiell tematikk. Gullpalme-nominerte Pretty Baby handler om barneprostitusjon med en 12 år gammel Brooke Shields i den avkledde hovedrollen.
Sju år tidligere laget Malle den tidløse perlen Le Souffle au coeur i sitt hjemland, om seksualitet og incestbetont forhold mellom en gutt og sin mor. Fellesnevneren for de to filmene er naturligvis det kontroversielle innholdet, men også hvordan Malle klarer å bryte ned tabuer og med stor innlevelse skildre ytterst betente trekk ved mennesket, med en unik fingerspissfølelse for grensen mellom det smakfulle på den ene siden – og det smakløse på den andre. Malles filmer oppfattes aldri som spekulative, men er elegante og presise iakttakelser av skjevheter i samfunnet, formidlet med kjærlighet og forståelse både av tema og filmmediet.
Når det er sagt, så er Pretty Baby langt i fra like overveldende som Le Souffle au coeur (en av mine definitive favorittfilmer). Dette er en langt enklere film, hvor nærheten til karakterene heller ikke er like sterk. Vi observerer fra distanse, og inviteres aldri dypt inn i den verden som skildres. Vi forblir tilskuere. Pretty Baby sirkler dessuten mye rundt på overflaten, og fungerer som film mer som en historisk fremstilling av bordellvirksomhet og menneskesyn i New Orleans på begynnelsen av 1900-tallet, snarere enn en film som griper tak i deg følelsesmessig, eller intellektuelt for den saks skyld.
Filmspråket er derimot tiltrekkende. Med legendariske Sven Nykvist bak kamera, kunne Malle knapt fått en bedre fotograf til å forevige stemningen i og rundt bordellvirksomhet i et klamt New Orleans anno 1917. Her finnes også klare visuelle fellstrekk med Fanny och Alexander som Nykvist fotograferte for Ingmar Bergman, hvor de sterke fargene setter en spesiell stemning.
Filmen har fått mye oppmerksomhet fordi den kler av en førpubertal Brooke Shields i et par scener. Selv om et slikt trekk i grunn er som en oppskrift på blest, så sklir det inn som en naturlig del av filmen. Historien handler tross alt om en ungjente på 12 år som vokser opp på et bordell og knapt kjenner til et liv utenfor syndens høyborg. Dermed er det også en selvfølgelighet at hun mister jomfrudommen mens hun ennå ikke har lært å lese. Hun leker med dokker og rir ponni som hvilken som helst annen 12 år gammel jente i det ene øyeblikket. I det neste øyeblikket sitter hun på sengekanten og byr gladelig frem kroppen sin til en middelaldrende mann.
Røff språkbruk og ubehagelig tematikk til tross; Pretty Baby blir aldri smakløs og spekulativ selv i sine mest grafiske skildringer av hva som foregår innenfor bordellrommets fire vegger, selv ikke med en 12 år gammel jente i begivenhetens sentrum. Filmen har faktisk en slags udefinerbar behagelig tone, og om det er en styrke eller svakhet ved filmen at vi klarer å distansere oss tilstrekkelig fra innholdet til vi unngår å bli regelrett kvalme, kan sikkert diskuteres, men Malle klarer på forunderlig vis å fremstille det tabubelagte som helt uproblematisk. Det blir litt tamt.
Dessuten mangler filmen varme, den sirkler for mye rundt på overflaten, og Brooke Shields’ uvørne skuespill gjør oss ikke i stand til å forstå henne. Susan Sarandon og Keith Carradine er gode som støttespillere, men de gjør seg likevel ikke mer interessante enn manuset begrenser dem til.
Filmens styrke ligger utvilsomt i den uredde, kompromissløse tilnærmingen til materialet, cinematografien og det rent historiske; filmen forteller en sannferdig historie fra en epoke, med en temapresentasjon som er aktuell selv i dag, selv om konteksten ikke lenger er det. Det i seg selv gjør Pretty Baby i høyeste grad severdig.
Karakter: 7
speilet.net 
Legg igjen en kommentar