Rovdyr (2008)

Fire unge og urbane mennesker, to søsken og et kjærestepar, har satt seg i bilen på vei til det som skal være en avslappende langhelg på en hytte langt inn i de norske skoger.

Når de stanser for å spise på en avsidesliggende veikro et godt stykke på vei bort fra sivilisasjonen og treffer på de første lokale innslagene, fikk jeg den første følelsen av Deliverance (Picnic med døden). På samme veikro sitter en skjelvende nervøs ung jente som de, etter litt temperamentsfull diskusjon, ender opp med å gi skyss siden de skal i samme retning. At noe åpenbart er veldig, veldig galt er det tydeligvis bare vi i kinosalen som fornemmer.

Få minutter etter må bilen stoppe på veien som sniker seg mellom det massive skogsområdet. Så går de ut av bilen… og filmen begynner umiddelbart å leve opp til sin tittel: Rovdyr.

Jeg har egentlig aldri vært noen stor fan av slashere, og det vil være en overdrivelse å si at jeg er godt bevandret i subsjangeren. Men jeg kjenner til klassikerne. Og det er ikke veldig vanskelig å se at Patrik Syversen & co. har vært svært genrebevisste med Rovdyr. For å si det sånn: det er neppe tilfeldig eller kun praktiske årsaker at handlingen utspiller seg midt på 70-tallet. Tiåret da slasherfilmer som The Hills Have Eyes, I Spit On Your Grave og The Texas Chain Saw Massacre blomstret i USA. Rovdyr er som en homage til disse filmene, samtidig som den låner omgivelsene fra nevnte Deliverance (også fra 70-tallet). Handlingen derimot, minner meg kanskje best om Surviving the Game fra 1994 med Rutger Hauer i hovedrollen.

Det jeg likte kanskje best med Rovdyr er at den fremstår som en tvers gjennom sjangertro og befriende enkel film. Den forsøker aldri å være unødvendig smart eller tildekke sin fordummende handling, men fokuserer heller på å være akkurat så smal og kompromissløs som en slik sjangerfilm må være for å lykkes og tiltrekke seg sitt rette publikum. Det er spekulativt og perverst hele veien, men med en klar visjon for stemningsbildet. I norsk sammenheng er Rovdyr langt mer vellykket enn den mer familievennlige Fritt vilt.

Men noen innvendinger har jeg. Kamera holdes unødvendig urolig i faser av filmen hvor det har null hensikt, som i begynnelsen. Det blir et irritasjonsmoment å se stillestående scener på bakkeplan bli filmet med en skjelvende hånd som stadig kutter skuespillernes ansikter og mister fokus. Jeg kjøper effekten av håndholdt og ristende kamera når ungdommene jages i dødsangst gjennom skogen. Men i de få partiene av filmen som faktisk er rolige, så oppleves kameraføringen som unødvendig slitsom.

Når det gjelder skuespillerne så gjør tre av fire en brukbar jobb. Den fjerde dør heldigvis først. Henriette Bruusgaard klarer seg overraskende greit i det som må sies å være en slags hovedrolle. Man krever riktignok ikke mye av blondiner i slashere, men jeg var på forhånd litt skeptisk til castingen av den tidligere tv-programlederen. Men hun gjorde jobben sin.

Dialogen er som ventet en smule klisjépreget, men for det meste synes jeg samtalene satt naturlig og fint. Skuespillerne sliter mer når de skal spille ut de store følelsene i filmens mange ekstreme situasjoner; raseri, redsel og smerte. Her føler jeg at man ikke får frem desperasjonen sterkt nok.

Men jeg har få problemer med å anbefale Rovdyr. Kanskje ikke på generell basis, men til de som er like genrebevisste som filmskaperne. For Rovdyr holder det den lover (den er ekstremt blodig og voldelig), og er et friskt pust inn i den norske filmfloraen. Dessuten en ny norsk film med internasjonal potensial, om enn i en litt smal målgruppe. Her hjemme vil jeg anta at filmen blir møtt med en god del motbør, både fra vanlige kinogjengere og moralister som finner en anledning til å stikke frem nesa. For ikke å glemme bøndene som vandret i korstog mot den fordomsfulle fremstillingen av utkant-Norge i 1732 Høtten (for øvrig en undervurdert film i norsk sammenheng).

Jeg håper de har vett nok til å holde seg unna Rovdyr (men de har sikkert en mening om den uansett). Filmen er ikke for dem.

Vurdering: