Don’t Look Now (1973)

Skrekkfilm eller psykologisk thriller fra tidlig på 70-tallet: Don’t Look Now har funnet sin naturlige plass i filmhistoriebøkene.

Nicolas Roeg har visuelt gangsyn så det holder. Kamerabevegelsene, bildene, fargebruken (rødt spiller en hovedrolle) og hvordan han bruker Venezias vakre kulisser for hva det er verdt, er det som i første rekke gjør Don’t Look Now til en høyst interessant og god film som på flere punkter forsvarer klassikerstemplet.

Filmen er basert på en novelle av Daphne du Maurier (som for øvrig også skrev Fuglene), og store deler av beretningen er altså lokalisert til romantikkens by, Venezia, selv om det er lite romantikk å spore i denne filmen. Det hele starter imidlertid i et langt mer grått og høstkaldt England. Her møter vi foreldreparet Laura og John, mesterlig portrettert av henholdsvis Julie Christie og Donald Sutherland. Mens de sysler med sitt innendørs, leker deres datter utenfor. Plutselig, idet John velter et glass vann over noen malerier, får han en skrekkelig fornemmelse om at noe er galt. Med datteren. Han stormer ut av huset, men kommer for sent fram til dammen – hvor datteren allerede har druknet, og hans forsøk på å gjenopplive henne er forgjeves.

Denne delen av filmen, åpningen, er glimrende regissert og klarte hvert fall å rive tak i meg. Om litt flyttes handlingen til Venezia, og vi skjønner at Laura og John har flyttet for å legge det vonde bak seg og starte på nytt i nye omgivelser. De har åpenbart, forståelig nok, problemer med å la sorgen slippe, og det tar ikke lang tid før minner og inntrykk fra fortiden innhenter dem i de nye omgivelsene. Ikke minst etter at Laura treffer på to eldre søsken, hvorav den ene angivelig er synsk og hevder å ha sett deres datter – i live. Laura blir først oppildnet når hun får høre dette, mens John er avvisende. Men om ikke lenge får han til stadighet øye på en ung kvinne som løper rundt i Venezias gater i en rød kåpe, ikke ulik den deres datter hadde på seg da hun døde.

Jeg vil plukke frem fire bestanddeler av Don’t Look Now som virkelig begeistrer. Filmens åpningssekvens er allerede nevnt. Deretter skuespillerparet, Christie og Sutherland, som begge er overbevisende bærere av bunnløs sorg, og etter hvert får de problemer med å skille den virkelige verden fra det som foregår i deres egne tanker. Hver på sin måte.

Det visuelle, som også er nevnt, er filmens tredje store kvalitet. Det fjerde og siste er slutten. Og da snakker jeg om den definitive slutten: Sluttscenen som, ved hjelp av regi, musikk og skuespillerkunst, blir et fantastisk klimaks av en aha-opplevelse.

Men jeg har likevel en ganske stor innvending. I enhver film finnes det et midtparti, indrefileten som skal binde sammen starten med slutten. Og her klarte jeg dessverre aldri å bli veldig engasjert i mellompartiet, filmens kjerne. Roeg gjør det, som allerede nevnt, interessant med sin visuelle stil, men det holder ikke helt. Historien blir omstendelig og man sitter med følelsen av at Roeg kanskje har forelsket seg såpass i sin visuelle egenart at det går litt på bekostning av historiens progresjon.

Derfor når ikke Don’t Look Now helt opp i toppsjiktet av 70-tallets skrekkfilmer, selv om den visuelt er helt uovertruffen.

PS! Det skal til slutt sies at jeg kun har sett filmen på DVD, utekstet (gjelder også den italienske dialogen), med plagsom dårlig lydkvalitet, slik at jeg flere steder fikk problemer med å få med meg hva som ble sagt.

Vurdering: