Vurdering:
Storbritannia/Frankrike/Tyskland 2007 | Regi: Garth Jennings | Spilletid: 96 min | IMDb
En hjertevarm oppvekstfilm i samme ånd som Stand by Me.
Son of Rambow handler om to unge gutter som vokser opp i vidt forskjellige hjem i England på 80-tallet. Will kommer fra en streng religiøs familie og må sitte på gangen når resten av skoleklassen skal se film. Lee Carter er en klassisk bråkemaker fra et dysfunksjonelt hjem som på grunn av utagerende oppførsel regelmessig kastes på gangen.
Det er på gangen de treffes.
Hjemme hos Lee Carter får Will sin første filmopplevelse når han ser en kopi av Sylvester Stallone i First Blood, som Lee Carter har smugfilmet på kino tidligere i uka. Opplevelsen gjør noe med Will og er begynnelsen på et stort eventyr — og vennskap. Med barndommelig entusiasme og kreativitet tar de med seg kamera ut og lager en film inspirert av Rambo.
Son of Rambow er oppskriftsmessig feel good og scorer høyt på sjarm og nostalgi. Miljøbeskrivelsene av 80-tallet er fremragende, og de to unge skuespillerne er perfekt castet med herlig kjemi: den Freddie Highmore-aktige Bill Milner i rollen som Will og den River Phoenix-aktige (slik han er i Stand by Me) Will Poulter som Lee Carter. Når barn er gode på film har jeg lært at regissøren gjerne skal ha mye av æren. I dette tilfellet Garth Jennings (mannen som for få år siden filmatiserte The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy) som etter sigende har funnet mye inspirasjon i egen oppvekst.
Resultatet er en småmorsom film med hjertet på rett plass. Veldig mye bedre enn årets sammenlignbare Be Kind Rewind.
speilet.net 
Denne har jeg ventet, ventet og ventet på, så det er betryggende at den falt i smak. Men utover egenprodusert film i filmen har den vel ikke så veldig mye med Be Kind Rewind å gjøre? Syntes forresten det var en riktig så god film, jeg.
Men nå er jo «film i filmen» en veldig stor del både Be Kind Rewind og denne, så følte det naturlig å sammenligne. Begge filmene har jo også den samme feel good-stemningen og forsøker å si noe utover å få oss til å le, og bruker noen av de samme knepene. Jeg likte som nevnt denne mye bedre. Tror ikke du vil bli skuffet.