Gjensynet

I den nostalgipregede spalten «Gjensynet» presenteres filmer sett for første gang i de formative årene, på video, tv eller kino — fra sent på 80-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, med hovedvekt på 90-tallet. Hvordan vuderes disse filmene ut fra ferske gjensyn?


  • Gjensynet: «Panic Room» (2002)
    David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
  • Gjensynet: «Reservoir Dogs» (1992)
    «Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
  • Gjensynet: «Snake Eyes» (1998)
    Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det?
  • Gjensynet: «The Faculty» (1998)
    Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjoner, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.
  • Gjensynet: «American Psycho» (2000)
    «American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet,
  • Gjensynet: «Frantic» (1988)
    Roman Polanskis thriller satt til Paris med Harrison Ford er langt bedre enn de fleste vil ha det til.
  • Gjensynet: «The Village» (2004)
    Fra «Signs» gikk M. Night Shyamalan til «The Village» som, i skrivende stund, er hans udiskutabelt mest undervurderte verk.
  • Gjensynet: «The Hunted» (2003)
    «The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen, gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap her.
  • Gjensynet: «Goodfellas» (1990)
    Ray Liotta viste bare sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», men kan aldri fratas den sterke portretteringen han gjør i rollen som Henry Hill.
  • Gjensynet: «I seng med fienden» (1991)
    «Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
  • Gjensynet: «Ransom» (1996)
    Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
  • Gjensynet: «Fucking Åmål» (1998)
    «Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
  • Gjensynet: «Skrik» (1996)
    Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.