Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. I denne første oppdateringen er det filmene fra 100. til 91. plass som blir presentert.
To amerikanske søstre som vokser opp i Afrika på 1960-tallet blir revet fra hverandre. I filmens nåtid lever den ene et fredfullt familieliv med barn og kone i trygge forstadsomgivelser i USA. Den andre søsteren har på sin side gjort stor suksess i moteverden som modell. Når førstnevnte en dag omkommer i en grufull bilulykke, oppsøkes den sørgende enkemannen og datteren av modellsøsteren som kommer for å tilby sin hjelp. Men ganske snart aner i hvert fall datteren at den tilsynelatende sjarmerende tanten har alternative hensikter med oppholdet. Hun ønsker nemlig å overføre en slags afrikansk forbannelse til den unge datteren, via en slimete og katteaktig demon. Det er bakteppet for en overraskende velspilt, fornøyelig og sexy voodoo-thriller som tematisk og atmosfærisk slekter på mer berømte varianter fra samme epoke i «Cat People» og «Angel Heart».
Høydepunktet er en scene i filmens midtparti, der en av datterens venninner får et mildt sagt ublidt og ekstremt blodig møte med en rulletrapp som vikler seg inn i halskjedet hennes. Ugh. Helheten er kanskje ikke like fantastisk, ei heller en over-the-top sluttsekvens, men underveis er store deler av «The Kiss» både pirrende og fornøyelig å se på.
80-tallet hadde mye, inkludert en rekke skrekkfilmer sentrert rundt skremmende dyr. «Cujo» tilhører de mest kjente, og mest vellykkede, men er likevel ikke av de absolutt beste (følg med videre på listen).
Én grunn til at «Cujo» har nådd såpass bredt handler trolig om at den er basert på en Stephen King-forfattet historie. Det filmatiske arbeidet er i grove trekk på den pregløse siden, selv om regissør Lewis Teague innimellom får frem noen atmosfæriske sekvenser skapt av sober kameraføring over den rurale, tilsynelatende fredfulle settingen, men som altså skjuler en fandenivoldsk trussel i form av en blodtørstig hund. Og etter hvert, i andre akt, iscenesettes også hunden i noen effektive horrorsituasjoner – som når den glefsende forsøker å trenge seg inn i bilen der moren og sønnen klamrer seg fast i skrekk. I disse partiene er det noen Hitchcock-kvaliteter, og da spesielt «The Birds», over «Cujo». Mens i andre øyeblikk, særlig under filmfortellingens pustepauser, kan det tendere til å bli merkelig overdramatisert, glatt og intetsigende med et uttrykk som minner om en halvhjertet Disney-produksjon av en familiefilm. Det er også vanskelig å bli oppriktig engasjert eller oppleve genuin spenning for filmens helhet, som ikke har slagkraft nok til å hamre inn et sjelsettende inntrykk. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg først opplevde filmen i yngre alder, for i historiefortellingen og i noen enkeltscener finnes det nok av potensial.
«The Hidden» er en av disse underholdningsbombene som er merkelig oversett når man blar seg godt inn i 80-tallskatalogen av sjangerfilm. Det er en herlig hybrid av action og sci-fi, regissert av Jack Sholder, som kom fra den lovende «Alone in the Dark» (1982) og generiske «A Nightmare on Elm Street 2» (1985), men som med «The Hidden» løftet standarden for egenart, kreativitet og fortellerglede.
Vi befinner oss i et filmlandskap der det vinkes anerkjennende til klassisk amerikansk science-fiction av 1950-tallet, ispedd en følelse av «The Terminator» som møter «The X-Files», men også med en tydelig eim av Stephen King og ikke minst David Cronenberg. Den siste referansen kommer i kraft av filmens iboende fokus på body horror. Filmen åpner nesten foruroligende realistisk hvor bildene gis oss via et videoovervåkningskamera som viser en bankraner som kynisk skyter ned kunder og vakter mens han rolig går ut av banken og på gata. Det tar imidlertid ikke lang tid før realismen vrenges over i noe helt annet. Det viser seg at det er en fremmed kraft, en alien, som tar bolig i menneskekropper og utøver tilsynelatende blind vold, før den etter å bli fysisk skadet skifter til å overta en annen menneskekropp. Mens politietterforskeren, spilt av Michael Nouri, fortsatt er opptatt av å få oversikt over blodbadet etter bankranet, tikker det stadig inn nye meldinger om merkverdige voldshandlinger og drap som selv i Los Angeles vekker oppsikt og får etterforskeren til å mistenke en sammenheng. Etter kort tid dukker det også opp en FBI-agent, spilt av selveste Kyle MacLachlan, som virker påfallende emosjonelt distansert og fraværende, og som insisterer på å overta jakten på skikkelsen(e).
«The Hidden» er aldri fullverdig spennende fordi ingenting holdes egentlig skjult, og historiefortellingen styres for underholdningens skyld av et utenomjordiske vesenets lyst til nytelse – mot sportsbiler, alkohol, rockemusikk og strippere. Sholder er i sine prioriteringer klar på at dette handler om underholdning; velsmidd action, biljakter, høyt tempo og humor. Alt som står i veien for å konsumere velstand og luksus skytes følelsesløst av veien som om vi befinner oss i et dataspill. Mot slutten kobles riktignok handlingen seg tettere mot en politisk agenda, men det blir aldri et drivende element. «The Hidden» er en fornøyelig action/sci-fi-pakke av en ukomplisert og deilig 90-minuttersfilm, that’s it.
Michele Soavi jobbet tett med Dario Argento gjennom hele 80-tallet, både som co-regissør på mesterverksrekken «Tenebre», «Phenomena» og «Opera», samtidig som han lagde dokumentarportrettet «Dario Argento’s World of Horror», mens han selv regisserte «The Church» i 1989 etter manussamarbeid med nettopp Dario Argento.
I praksis er filmen tredje del i «Demoni»-serien som ble satt i gang av Argento i samarbeid med Lamberto Bava i 1985. Men offisielt er den ikke det, da Umberto Lenzi lagde «Demoni 3» i 1991. Vel, uavhengig av det tydelige slektskapet til «Demoni»-universet, er «The Church» et selvstendig stykke horrorverk som omfavner det gotiske, barokke og virtuose slik bare italienske horrorfilmskapere på 80-tallet kunne gjøre det.
Soavi åpner med storslagne scener fra middelalderen med en massakre der kvinner mistenkt for å være hekser blir levende begravd, før man bygger en gigantisk katedral over den samme jorda. Soavi hopper etter hvert frem til 1980-tallet, og bygger narrativt sakte opp mot et crescendo som egentlig først oppstår en time inn i filmen, da de okkulte kreftene siver opp fra katedralens grunnvoller, og menneskene som er innesperret i katedralen må kjempe for livet.
«The Church» er kanskje litt mer langdryg enn nødvendig den første timen. Til tross for dynamiske kameraføringer og en filmskaper som jobber beundringsverdig med å fremheve den voldsomme katedralen i bildene, er det bemerkelsesverdig lite som skjer. En ung Asia Argento stikker seg frem der hun tilfører en fin, men mystisk tilstedeværelse for Soavi å ty til. Soundtracket, med bidrag fra Phillip Glass, Goblin og Keith Emerson, holder også bra nivå. Det er mye som er ekstremt fornøyelig med «The Church», men når den likevel ikke er helt der oppe, er det fordi den savner det lille ekstra: det spektakulære, ikoniske, sjokkerende eller virkelig uventede.
Post-apokalyptiske filmer har alltid fascinert meg, men «Night of the Comet» fløy lenge under radaren.
Filmen starter like etter at en komet har passert jordkloden. Dagen etter er alt av menneskeliv tilsynelatende forduftet og jorden dekket av et tynt støvlag. Like ved Los Angeles har imidlertid to unge søstre overlevd, og de møter snart en jevnaldrende mann som de slår seg sammen med i en kamp for overlevelse.
Regissør Thom Eberhardt har fått mye ut av lite i «Night of the Comet». I det som fortoner seg som en høyinteressant blanding av et John Hughes- og George A. Romero-univers, er «Night of the Comet» både gjenkjennelig sjarmerende i sine ungdomsportretter, og glefsende grotesk i en post-apokalyptisk skildring med zombie-aktige elementer som dukker opp. Særlig er fotoarbeidet slående; de brungule og støvfulle bildene av fullstendig tomhet i en forlatt urbanitet er imponerende gjort, og for så vidt en helt avgjørende kvalitet for filmens troverdighet. Det visuelle uttrykket er overraskende solid, og det iblandes en fin stemning og humor som skapes av de tre hovedfigurene, der særlig Cathrine Mary Stewart gjør en veldig sjarmerende figur. Det er kanskje ikke et ubetydelig minus at filmen sjeldent blir voldsomt spennende på noe plan. Men bare det å få å være til stede i det ganske tiltalende post-apokalyptiske universet som Eberhardt skisserer, er underholdende nok.
Denne snedige nederlandske skrekkfilmen føles som noe man kunne snublet tilfeldig over på kabel-tv en sen kveld eller natt i forrige årtusen. Agnet den legger ut er lett å bite på: En serie med bisarre dødsfall som mystisk oppstår i en heis. En heismontør blir kalt inn for å finne ut hva som er feil, men dødsfallene stanser ikke, og sammen med en journalist iverksetter montøren sin egen gravende etterforskning etter alternative svar på hva som egentlig foregår.
«Heis-skrekk» er altså ikke bare en fobi, men tydeligvis også en skrekkfilm-variant. Og kanskje fikk hollenderne som ble eksponert for «De lift» på slutten av 80-tallet økt helsegevinst fordi de droppet heis til fordel for trapper. Å se et hode i klem og stikkende ut av heisdøra mens heisen kjører opp og kapper hodet fra kroppen, kan helt sikkert ha den effekten på folk. Filmen føyer seg da også inn i rekken av undersjangeren av skrekkfilmer som setter opp maskiner som selvstendige og levendegjørende trusler, noe man så flere tilfeller av på 1980-tallet (som oftest med kjøretøy involvert). Det hele kan da også minne ganske mye om John Carpenter, både filmatisk og musikalsk, kjennetegnet av et atmosfærisk synth-bidrag som er veldig tilstedeværende.
«De lift» er på sitt beste i første tredjedel når den etablerer det underholdende premisset og er en skrekkfilm på lavt budsjett som maksimeres i en effektiv produksjon. Like før halvveis blir imidlertid regissør/manusforfatter Dick Maas stående litt for lenge fast i et etterforskningsmodus som er litt for pratsom, og mindre spennende å være i. Helheten av «De lift» er likevel en besnærende liten film, som mot et tidstypisk blikk på noen av dilemmaene og problemene knyttet til menneskets avhengighet av teknologi. Alt innenfor en kontekst av å være en uhøytidelig skrekkfilm med spinkle produksjonsrammer som likevel er solide nok til å dekke over de fleste skavanker. Det som leveres er jevnt over en atmosfærisk og underholdende film, inkludert et par virkelig storartede og grufulle sekvenser i etasjeskillet.
Det er altfor lett å undervurdere «Maniac» som en generisk 80-tallsslasher av tanketom exploitation (uten at det nødvendigvis er noe galt med det). Men «Maniac» oppleves også som ganske unik i hvordan den umiddelbart og inngående gjør oss kjent med seriemorderens psyke, spilt av slibrige Joe Spinell. Filmen fortoner seg like mye som en psykologisk skrekkthriller opptatt av å male frem en realistisk atmosfære, både i karakter- og miljøskildringer. Det er mørkt og møkkete, svett og kvalmt. Bildene er illeluktende, og drapene er de bestialske klimaksene. Men blodbadet skjuler like fullt et mer nyansert mørke som gjør filmopplevelsen hakket mer verdifull enn forventet.
Filmen fikk ellers i 2012 en remake med Eliah Wood i hovedrollen, og den er overraskende frisk – dog en anelse ulik – originalen, selv om den i likhet med 1980-versjonen er såpass snuskete at den også ble urokkelig innlemmet i rett-på-video/dvd-segmentet.
George A. Romero er jo mest kjent for zombie-filmene han spredde utover flere tiår helt siden 1960-tallet. Med «Monkey Shines» har han i realiteten byttet ut zombiene som trusselbilde med en ape som injiseres med overnaturlige evner.
Som Romeros første store studiofilm ble «Monkey Shines» i sin tid møtt med høye forventninger, noe den i hvert fall rent kommersielt aldri innfridde, og kunstnerisk kun delvis. Romero skal ha opplevd prosessen som særlig vanskelig når produsentene stadig satte en stopper for gjennomføringen av flere ideer. Blant annet omgjorde etter sigende studioet filmens slutt, som i den endelige versjonen går ut med et sjokkartet finalebilde ala «Carrie», i motsetning til Romeros ønskede mørkere og mer tvetydige avslutning. Men selv om det er ganske åpenlyst at «Monkey Shines» ikke er en perfekt film, så bærer den likevel ikke egentlig veldig preg av å være styrt av kompromisser. I stedet ses en første akt styrt av melodramatiske toner som spiller på en fornemmelse om at noe forstyrrende er i anmarsj, noe det også viser seg å være. For etter hvert utbroderes skrekkfilmelementene og underholdningsverdien økes.
Skuespillet er periodevis svakt med tendens til overspill, og det er lett å angripe filmens selvhøytidelige tilnærming som kan grense til det latterlige. Men jeg er med hele veien, også i den omtalte sjokkscenen på slutten som virkelig fikk meg til å hoppe i stolen. Det ultimate høydepunktet kommer også nær slutten – i det som kan sies å utgjøre filmens glefsende klimaks mellom den rullestolsittende hovedpersonen og den misantropiske apen. Au!
«Children of the Corn» har gitt næring til flere oppfølgere enn det som kan telles på én hånd, uten at jeg har følt behov for å bevege meg videre fra den første. Den har jeg til gjengjeld sett et par ganger. Filmen åpner sterkt, og overraskende brutalt. Åpningsscenen på kafeen der barna første gang går til angrep på de voksne, er makabert, men uhyggelig effektivt iscenesatt som en umiddelbar etablering av et skrekkfilmunivers. Det er i det hele tatt veldig mye som fungerer knirkefritt innledningsvis, som de foruroligende sekvensene som ligger bak Peter Horton og Linda Hamiltons biltur og ankomst til det avsidesliggende stedet Gatlin i tjukkeste Nebraska. Det er ingen voksne å se, og de gjenværende barna har etablert en religiøs sekt som ofrer mennesker i maisåkrene.
Filmens etablerende historiefortelling har klare likhetstrekk med kultskrekkfilmen «Who Can Kill a Child?» fra 1976. Men i den sammenligningen blekner ganske raskt «Children of the Corn», som etter en lovende åpning faller noe sammen både sjangermessig og kunstnerisk, før den til slutt innlemmes i den litt tvilsomme tv-film-katalogen over billige Stephen King-adaptasjoner (der den likevel er av de bedre).
Tre unge, kvinnelige tv-journalister kjører til Solvang, et lite dansk samfunn sør i California, for å dekke en nasjonal feiring og parade. Ettersom alle hotellene viser seg å være fullbooket, ender de opp med å få overnatte i huset til en middelaldrende, eksentrisk museumskurator og hans mystisk stille kone. Ganske snart forstår vi at huset deres også rommer noe mer – en tilsynelatende usynlig trussel som befinner seg i den dunkle kjelleren under dem.
«The Unseen» er regissert av Danny Steinmann («Savage Streets» og «Friday the 13th: A New Beginning») som for anledningen gjemte seg bak pseudonymet Peter Foleg i protest mot produsentenes ivrige klipping i post-produksjonen. Men paradoksalt nok er «The Unseen» trolig Steinmanns karrierehøydepunkt.
Filmen, som åpenbart har hentet inspirasjon fra Alfred Hitchcocks «Psycho», samtidig som den låner elementer fra den italienske giallo-tradisjonen og med et bein solid plantet i klassisk amerikansk slasherlandskap, ser overraskende bra og inspirert ut. Særlig er fotoarbeidet og klippingen spennende løst i flere sekvenser. I tillegg er det forfriskende hvordan filmen bruker Michael J. Lewis’ komponerte originalspor som middel til å bygge opp stemninger, og lar musikken ta betydelig større plass enn det som er vanlig, og gjerne på bekostning av den litt flaue dialogen.
På den andre siden ligger det et uforløst potensial i å tegne huset som et åsted med sterkere identitet og spenning, og skuespillerprestasjonene befinner seg på et nesten forstyrrende lavt nivå (dog er Sydney Lassick sterkt underholdende i sin over-the-top-tilnærming i portretteringen av den eksentriske husverten). Filmen blir også en anelse tonedøv de siste 20-30 minuttene, hvor Steinmann til slutt bringer oss ned i kjelleren i en mindre elegant finale og en nokså forutsigbar avsløring. Likevel er «The Unseen» et tidvis sterkt underholdende sjangerbidrag til b-filmsegmentet av amerikanske thriller/skrekkfilmer.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar