Peter Bogdanovich spoler båndet tilbake til depresjonstiden og lar en far og en datter spille en far og en datter. Det er så enkelt, og så uimotståelig.
Med et norsk blikk gir åpningsbildet assosiasjoner som selvsagt ligger fjernt fra hva slags film Sympathy for the Underdog er. Men det er nesten umulig ikke å mumle Olsenbanden når filmens hovedperson rusler ut av fengselsporten med hatt og koffert etter å ha sonet en lengre straff…
Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.
En gruppe amerikanske nasjonalgardister på treningsøvelse går seg vill i en ufremkommelig sump i Louisiana. Her stjeler de kanoer fra lokale cajun-legere, skyter med løsammunisjon, før ting eskalerer etter en banal misforståelse til en dødelig kamp for overlevelse.
Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.
Er det lov å antyde at The Collector på et visst nivå kanskje ryddet stien for selveste The Silence of the Lambs? William Wylers klaustrofobiske psykologthriller er et mesterstykke i tilbakeholdt spenning, med Terrence Stamp i en av tiårets mest uhyggelig karismatiske roller.
Tittelen, en generasjon, forteller oss at Andrzej Wajda i sin debutfilm sikter mot en historiefortelling som vil favne om noe stort. Samtidig er A Generation en nokså liten film. Hvordan passer det sammen?
Vakre filmer beskrives bedre med bilder enn ord. Hvis jeg skal anbefale Elvira Madigan, noe jeg mer enn gjerne gjør, vil jeg derfor i all hovedsak henvise deg til bildene rundt teksten.
Fire år før Rocky ga boksesjangeren et nytt håp, laget John Huston Fat City – en film som viser hvor lite glamorøs sporten kan være. Her finnes ingen triumfer, bare mennesker som prøver å reise seg én gang til.
I The Last Wave møtes rasjonalitet og mystikk, by og urtid, drøm og virkelighet. Det gir en hypnotisk filmopplevelse av den typen som bekrefter Peter Weirs posisjon blant Australias mest fremtredende og originale filmskapere.
En brennende, formmessig presis politisk thriller om statlig vold, amerikansk innflytelse og revolusjonær motstand – og prisen alle betaler. Costa-Gavras’ State of Siege (État de siège) skaper engasjement og uro, særlig fordi den fortsatt virker ubehagelig aktuell.
Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d’Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler så mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.
Det finnes filmer som føles som en tidskapsel, og det finnes de som tilsynelatende trosser tidens gang fullstendig. Crazed Fruit (1956) tilhører sistnevnte kategori. Det er en film som fremdeles er usedvanlig frisk, energisk og ubehagelig moderne. Ikke bare i formspråk, men også i en mørk skildring av hvordan maskulin usikkerhet kan mutere til destruktivitet, en tematikk som til de grader også hjemsøker vår tid.
The Swimmer er en forunderlig skildring av en mann som bestemmer seg for å svømme hjem gjennom naboenes bassenger. Som filmfortelling er det utpreget visuelt og dypt symbolsk, drømmeaktig og ikke minst urovekkende – om tid, tap og selvbedrag.
En ung kvinne jakter drømmen om berømmelse i 60-tallets Roma, men virkeligheten viser seg å være mer brutal. Antonio Pietrangelis glemte mesterverk I Knew Her Well (Io la conoscevo bene) er et sårt, vakkert og brutalt portrett av et menneske vi aldri virkelig får kjenne.
«En av de mest markante filmene om arbeiderkamp i amerikansk filmhistorie er Matewan fra 1987 – en film som kombinerer realistisk historiefortelling, sterkt politisk engasjement og en visuell stil i tidløs innpakning.»
«Claude Gorettas La Dentellière er en lavmælt og melankolsk skildring av et møte mellom to mennesker og to klasser, båret frem av en tidløs prestasjon fra en ung Isabelle Huppert. Det er en film som åpner seg stille, men blir sittende i kroppen lenge etterpå.»
«Kieślowskis tidlige mesterverk fra 1979 skildrer en manns oppvåkning som filmskaper – og det stille sammenbruddet som følger. Med sin lakoniske humor, sitt menneskelige blikk og sine kunstnerisk-etiske dilemmaer, er Camera Buff en dypt underholdende og tankevekkende film. Men den er også, i all sin jordnære kraft, full av tvil.»
«John Frankenheimers Seconds (1966) er et mørkt, ubehagelig og formmessig dristig filmkunstverk som aldri helt har nådd sin fortjente anerkjennelse. I dag fremstår filmen som et forutseende portrett av fremmedgjøring og identitet i oppløsning – og et høydepunkt i både Frankenheimers og Rock Hudsons karrierer.»
«Det traff meg fra åpningsminuttene at «Scarecrow» skaper noen rolige, brede og landlige rom i bildet som gir assosiasjoner til litt senere Wim Wenders-produksjoner.»
«Jean Pierre Melville skulle bli en betydningsfull fransk filmskaper over de neste tiårene, og det begynte i det stille med debutverket «Le Silence de la Mer» i 1949.»
«Kurosawa plasserer oss i begynnelsen som gjest i et bryllupsseremoni. Det er en helt fantastisk etablering av alt filmen skal romme av karakterer og tematikk. «
«Den produktive Sergio Corbucci regisserte «The Great Silence» (Il grande silenzio) som er blitt et høydepunkt innen spaghetti-western-tradisjonen og et supplement til Sergio Leons mer bredpenslede westernepos.»
«Louis Malle var uredd i det å tilnærme seg og håndtere kontroversielle materialer, eller det som i det minste utfordret sosiale eller moralske normer…»
«The Omen» spinner videre på noen av de samme trådene som ble så suksessfulle i «Rosemary’s Baby» og «The Exorcist», og selv om den ikke er helt på samme høyde, er den likevel fortsatt blant de som er aller nærmest i kvalitet.
The Cremator henter inspirasjon fra de beste – Hitchcock, Bergman (!), Buñuel, Polanski, Svankmajer – og Juraj Herz blander det til sin egen spesialitet. Til The Cremator.
The Dead Zone» markerer et brudd fra en type konfronterende undergrunnsskrekk bedrevet på lavt budsjett til noe som i det minste minner om en film ytterst i mainstream/Hollywood-landskapet.
Åpningsscenen i «La Piscine» forteller ikke rett ut om farene som skal komme. Men den varme avbildningen av de to hovedpersonene ved svømmebassenget innehar likevel en surrealistisk kvalitet egnet til å antyde noe dysfunksjonelt eller farefullt i emning.
Georges Franjus poetiske realisme blandet med kroppslig skrekk vekket avsky da den kom side om side med «Psycho» og «Peeping Tom» i 1960. Nå må den betraktes som en essensiell fransk filmklassiker.
I filmhistoriens første utgave av Cannes-festivalen i 1946 ble hovedprisen (som den gang var Grand Prix før opprettelsen av Palme d’Or) delt mellom ti filmer, deriblant «Hets».
Peter Bogdanovich spoler båndet tilbake til depresjonstiden og lar en far og en datter spille en far og en datter. Det er så enkelt, og så uimotståelig.
Dino Risi kjørte opp road movie-løypa sju år før Easy Rider og parkerte filmen trygt i commedia all’italiana-tradisjonen.
Med et norsk blikk gir åpningsbildet assosiasjoner som selvsagt ligger fjernt fra hva slags film Sympathy for the Underdog er. Men det er nesten umulig ikke å mumle Olsenbanden når filmens hovedperson rusler ut av fengselsporten med hatt og koffert etter å ha sonet en lengre straff…
Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.
En gruppe amerikanske nasjonalgardister på treningsøvelse går seg vill i en ufremkommelig sump i Louisiana. Her stjeler de kanoer fra lokale cajun-legere, skyter med løsammunisjon, før ting eskalerer etter en banal misforståelse til en dødelig kamp for overlevelse.
Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.
Er det lov å antyde at The Collector på et visst nivå kanskje ryddet stien for selveste The Silence of the Lambs? William Wylers klaustrofobiske psykologthriller er et mesterstykke i tilbakeholdt spenning, med Terrence Stamp i en av tiårets mest uhyggelig karismatiske roller.
Tittelen, en generasjon, forteller oss at Andrzej Wajda i sin debutfilm sikter mot en historiefortelling som vil favne om noe stort. Samtidig er A Generation en nokså liten film. Hvordan passer det sammen?
Vakre filmer beskrives bedre med bilder enn ord. Hvis jeg skal anbefale Elvira Madigan, noe jeg mer enn gjerne gjør, vil jeg derfor i all hovedsak henvise deg til bildene rundt teksten.
Fire år før Rocky ga boksesjangeren et nytt håp, laget John Huston Fat City – en film som viser hvor lite glamorøs sporten kan være. Her finnes ingen triumfer, bare mennesker som prøver å reise seg én gang til.
I The Last Wave møtes rasjonalitet og mystikk, by og urtid, drøm og virkelighet. Det gir en hypnotisk filmopplevelse av den typen som bekrefter Peter Weirs posisjon blant Australias mest fremtredende og originale filmskapere.
En brennende, formmessig presis politisk thriller om statlig vold, amerikansk innflytelse og revolusjonær motstand – og prisen alle betaler. Costa-Gavras’ State of Siege (État de siège) skaper engasjement og uro, særlig fordi den fortsatt virker ubehagelig aktuell.
Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d’Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler så mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.
Det finnes filmer som føles som en tidskapsel, og det finnes de som tilsynelatende trosser tidens gang fullstendig. Crazed Fruit (1956) tilhører sistnevnte kategori. Det er en film som fremdeles er usedvanlig frisk, energisk og ubehagelig moderne. Ikke bare i formspråk, men også i en mørk skildring av hvordan maskulin usikkerhet kan mutere til destruktivitet, en tematikk som til de grader også hjemsøker vår tid.
The Swimmer er en forunderlig skildring av en mann som bestemmer seg for å svømme hjem gjennom naboenes bassenger. Som filmfortelling er det utpreget visuelt og dypt symbolsk, drømmeaktig og ikke minst urovekkende – om tid, tap og selvbedrag.
En ung kvinne jakter drømmen om berømmelse i 60-tallets Roma, men virkeligheten viser seg å være mer brutal. Antonio Pietrangelis glemte mesterverk I Knew Her Well (Io la conoscevo bene) er et sårt, vakkert og brutalt portrett av et menneske vi aldri virkelig får kjenne.
«En av de mest markante filmene om arbeiderkamp i amerikansk filmhistorie er Matewan fra 1987 – en film som kombinerer realistisk historiefortelling, sterkt politisk engasjement og en visuell stil i tidløs innpakning.»
«Claude Gorettas La Dentellière er en lavmælt og melankolsk skildring av et møte mellom to mennesker og to klasser, båret frem av en tidløs prestasjon fra en ung Isabelle Huppert. Det er en film som åpner seg stille, men blir sittende i kroppen lenge etterpå.»
«Kieślowskis tidlige mesterverk fra 1979 skildrer en manns oppvåkning som filmskaper – og det stille sammenbruddet som følger. Med sin lakoniske humor, sitt menneskelige blikk og sine kunstnerisk-etiske dilemmaer, er Camera Buff en dypt underholdende og tankevekkende film. Men den er også, i all sin jordnære kraft, full av tvil.»
«John Frankenheimers Seconds (1966) er et mørkt, ubehagelig og formmessig dristig filmkunstverk som aldri helt har nådd sin fortjente anerkjennelse. I dag fremstår filmen som et forutseende portrett av fremmedgjøring og identitet i oppløsning – og et høydepunkt i både Frankenheimers og Rock Hudsons karrierer.»
«Det traff meg fra åpningsminuttene at «Scarecrow» skaper noen rolige, brede og landlige rom i bildet som gir assosiasjoner til litt senere Wim Wenders-produksjoner.»
«Kjemien mellom Liv Ullmann og Max von Sydow er tidlig en slående kvalitet ved «Skammen», og kanskje særlig er det Ullmann som skinner.»
Roma feirer Hitlers ankomst med pomp og prakt. Samtidig, i en leilighet i et monumentalt boligkompleks, finner to bortglemte mennesker hverandre.
«Jean Pierre Melville skulle bli en betydningsfull fransk filmskaper over de neste tiårene, og det begynte i det stille med debutverket «Le Silence de la Mer» i 1949.»
«Kurosawa plasserer oss i begynnelsen som gjest i et bryllupsseremoni. Det er en helt fantastisk etablering av alt filmen skal romme av karakterer og tematikk. «
«Den produktive Sergio Corbucci regisserte «The Great Silence» (Il grande silenzio) som er blitt et høydepunkt innen spaghetti-western-tradisjonen og et supplement til Sergio Leons mer bredpenslede westernepos.»
«Alberto Sordi spiller hovedpersonen, Antonio Badalamenti, som en hengiven og lojal mellomleder på Fiat-fabrikken i det nordlige Milano.»
«Louis Malle var uredd i det å tilnærme seg og håndtere kontroversielle materialer, eller det som i det minste utfordret sosiale eller moralske normer…»
Film kan umulig bli særlig vakrere enn «Picnic at Hanging Rock» av Peter Weir.
«Chabrol gjør dette både til en treffsikker spenningsfilm, og et sterkt psykologisk karakterportrett.»
«The Omen» spinner videre på noen av de samme trådene som ble så suksessfulle i «Rosemary’s Baby» og «The Exorcist», og selv om den ikke er helt på samme høyde, er den likevel fortsatt blant de som er aller nærmest i kvalitet.
«L’innocente» innehar flere av Luchino Viscontis umiskjennelige kvaliteter som filmskaper, og ble til slutt hans verdige svanesang.
«Accattone» er Pier Paolo Pasolini sitt kunstnerisk kompromissløse og hardtslående debutverk.
The Cremator henter inspirasjon fra de beste – Hitchcock, Bergman (!), Buñuel, Polanski, Svankmajer – og Juraj Herz blander det til sin egen spesialitet. Til The Cremator.
«Don’t Look Now» er Nicolas Roegs skkrekkfilm-mesterverk om sorg og død, foregående rundt blod og vann i og rundt et mystikkpreget Venezia.
Viscontis film er langsom, men presis – og ikke minst: usigelig vakker
The Dead Zone» markerer et brudd fra en type konfronterende undergrunnsskrekk bedrevet på lavt budsjett til noe som i det minste minner om en film ytterst i mainstream/Hollywood-landskapet.
Åpningsscenen i «La Piscine» forteller ikke rett ut om farene som skal komme. Men den varme avbildningen av de to hovedpersonene ved svømmebassenget innehar likevel en surrealistisk kvalitet egnet til å antyde noe dysfunksjonelt eller farefullt i emning.
Georges Franjus poetiske realisme blandet med kroppslig skrekk vekket avsky da den kom side om side med «Psycho» og «Peeping Tom» i 1960. Nå må den betraktes som en essensiell fransk filmklassiker.
I filmhistoriens første utgave av Cannes-festivalen i 1946 ble hovedprisen (som den gang var Grand Prix før opprettelsen av Palme d’Or) delt mellom ti filmer, deriblant «Hets».
