Filmfestivaler er steder. De er knyttet til byer, saler, visninger og tilfeldige møter mellom filmer og publikum. Noen festivaler er større enn andre, og få har en sterkere historisk posisjon enn Cannes Film Festival. Men hva gjør man når man ikke kan reise dit?
Vakre filmer beskrives bedre med bilder enn ord. Hvis jeg skal anbefale Elvira Madigan, noe jeg mer enn gjerne gjør, vil jeg derfor i all hovedsak henvise deg til bildene rundt teksten.
La Pointe Courte må kunne hevdes å være en kunstnerisk erklæring på høyde med de beste. Varda viser allerede en velartikulert evne til å forene blikket for det intime og det sosiale, det poetiske og det konkrete. Og i en blanding av modernistisk eleganse og jordnær nærhet, står filmen i retrospekt som et bemerkelsesverdig, alternativt utgangspunkt for noe nytt og frisk i europeisk filmhistorie.
Svetten renner av Joel Schumachers A Time to Kill. Kamera presser seg på de fuktige ansiktene i den trykkende Mississippi-heten, i takt med historiefortellingens moralske dilemmaer. Unntaket er en aktor, spilt av Kevin Spacey, som vises avsondret fra de sterke følelsene som ellers gjennomsyrer filmen.
Alain Delon lusker som en gåtefull person i kulissene der han usett observerer fire barn som sender familiens guvernante til sjøs på en madrass, noe som ender med at hun drukner til døde.
Bak et gittergjerde på en industriell plass står et gammelt kjøleskap uten dør, med en avkuttet hånd i øverste hylle som holder en videokassett. Det er død og video. Og i neste sekvens: en lang og intens sexscene. Velkommen til Re-wind.
Fire år før Rocky ga boksesjangeren et nytt håp, laget John Huston Fat City – en film som viser hvor lite glamorøs sporten kan være. Her finnes ingen triumfer, bare mennesker som prøver å reise seg én gang til.
I Impossible Object forlater John Frankenheimer den stramme amerikanske thrilleren til fordel for en sensuell og melankolsk europeisk modernisme. Filmen er en forførende kjærlighetshistorie som altfor få har sett.
Heldigvis holder tittelen hva den lover: thrilleren The Edge holder meg fortsatt på kanten av setet – både sent på 90-tallet og mer enn 25 år senere.
The Castle of Sandstarter som en kjølig politietterforskning, men utvikler seg til en dypt menneskelig tragedie. I det spennet finner filmen en vedvarende og sterk kraft.
speilet.net 