Richard Franklin var besatt av Alfred Hitchcock, og det merkes. Patrick er ikke den mest ambisiøse manifestasjonen av den besettelsen, men en velstøpt liten sjangerfilm som holder spenningen godt oppe rundt en tittelkarakter som verken kan snakke eller bevege seg. Patrick myrdet sin egen mor og elskeren hennes ved å kaste en elektrisk ovn i... Fortsett lesing →
Peter Bogdanovich spoler båndet tilbake til depresjonstiden og lar en far og en datter spille en far og en datter. Det er så enkelt, og så uimotståelig.
Umberto Lenzi lanserte So Sweet… So Perverse (1969) i samme år som Dario Argento utkom med sin debutfilm, The Bird with the Crystal Plumage, en film som gled umiddelbart inn i giallo-filmtradisjonens ikonografi og siden er blitt kanonisert. Dette er kanskje mer å regne som en proto giallo som plukker enda flere elementer opp av mer raffinerte, franske thrillere som La Piscine og ikke minst Les Diaboliques.
Med Berlinmurens fall som bakteppe tegner No Place to Go (Die Unberührbare) et nådeløst portrett av en kvinne som ikke lenger finner sin plass i historien. Hannelore Elsners hovedrolleprestasjon løfter filmen til noe langt mer enn et biografisk drama.
Dino Risi kjørte opp road movie-løypa sju år før Easy Rider og parkerte filmen trygt i commedia all'italiana-tradisjonen.
Greg Arakis debutfilm er pulserende, rå og kompromissløs fra første bilde. En alternativ og queer Bonnie & Clyde som kolliderer heftig med Thelma & Louise, drysset med 90-tallskrydder av Tarantino og en sprut av Bret Easton Ellis – og likevel hundre prosent sitt eget særegne univers.
Lucio Fulci var ikke redd for å tråkke over grenser. I 1986 bevegde han seg litt prøvende, men fortsatt kompromissløst over i et annet spor enn det vanlige, til den (italienske) erotiske thrilleren!
Easy Rider og Bonnie & Clyde banet på slutten av 60-tallet vei for New Hollywood med opprørsenergi og europeisk påvirkningskraft. De bidro også til å kommersialisere selve road movie-formatet, og brobyggeren utad fra det landskapet til Dirty Mary Crazy Larry er Peter Fonda.
Bob Fosse laget en film om en mann som ikke klarer å stoppe. Så stoppet han ikke før han hadde laget et av amerikansk films mest forbløffende selvportretter.
En ung kvinne tilbringer natten med det som angivelig er en venstreradikal terrorist. Fra det øyeblikket blir også hennes liv radikalt endret, for ikke å si ødelagt.
