Umiskjennelig tysk i alle sine deilige detaljer i scenografi og stemning, og blodig næret av nasjonens egen fantastiske filmhistorie. Her krysses Murnaus Nosferatu med Langs M, mens det hele fortelles i et estetisk filter som smaker av Fassbinder – ikke rart, siden han er oppført som produsent og dukker opp i en mindre birolle.
Norsk filmhistorie er rikere, mer mangefasettert og bedre enn sitt rykte. Sweetwater er et av bevisene, selv om det tok til 2023 og en etterlengtet blu-ray-utgivelse før et bredere lag av filminteresserte faktisk fikk muligheten til å oppdage den.
«Tillit er nøkkelen til S&M», lyder prologen. Det er en påstand som setter tonen for det som følger, som er en kald, voyeuristisk og genuint fascinerende film om makt og ydmykelse.
Black Gravel er et mørkt, urovekkende etterkrigsdrama som blottlegger de moralske skyggene Tyskland helst ville fortrenge.
En Hollywood-skuespiller mister seg selv i rus og blackouts. En filmskaper mister seg selv i det samme, og lager film om det. Det er vanskelig å si hvem av dem som er Abel Ferrara.
Pål Løkkeberg var en av de mest spennende filmskaperne norsk film har hatt. At han etter to filmer i praksis forsvant ut av bransjen, er av de større feilvurderingene i norsk filmhistorie.
Den glattpolerte actionfilmen var fortsatt ikke oppfunnet da Night of the Juggler kom. Det lever filmen veldig godt med.
Richard Franklin var besatt av Alfred Hitchcock, og det merkes. Patrick er ikke den mest ambisiøse manifestasjonen av den besettelsen, men en velstøpt liten sjangerfilm som holder spenningen godt oppe rundt en tittelkarakter som verken kan snakke eller bevege seg. Patrick myrdet sin egen mor og elskeren hennes ved å kaste en elektrisk ovn i... Fortsett lesing →
Peter Bogdanovich spoler båndet tilbake til depresjonstiden og lar en far og en datter spille en far og en datter. Det er så enkelt, og så uimotståelig.
Umberto Lenzi lanserte So Sweet… So Perverse (1969) i samme år som Dario Argento utkom med sin debutfilm, The Bird with the Crystal Plumage, en film som gled umiddelbart inn i giallo-filmtradisjonens ikonografi og siden er blitt kanonisert. Dette er kanskje mer å regne som en proto giallo som plukker enda flere elementer opp av mer raffinerte, franske thrillere som La Piscine og ikke minst Les Diaboliques.
