Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 90. til 81. plass.
Se også: 100. til 91. plass
Scott Spiegel bidro som medforfatter på Sam Raimis oppfølgersuksess «Evil Dead II» før han to år senere regisserte et selvstendig lavbudsjetts slasherverk med «Intruder» som kom, rett på video, i 1989.
Både Sam Raimi og kultskuespiller Bruce Campbell fra nettopp «Evil Dead» dukker opp i to ørsmå roller/vennetjenester, mens Dan Hicks – også han fra «Evil Dead II» – spiller en mer sentral rolle. Filmens veldig ukompliserte handling foregår i sin helhet inne i et supermarked, der vi følger de ansatte som under en kveldsvakt blir terrorisert av en psykotisk drapsmann. Den introduserende skildringen er overraskende lang og filmen er omtrent halvveis før handlingen materialiserer seg i skrikende ofre og groteske likvideringer. Selv om den nesten møysommelige oppbygningen ikke benyttes til å utvikle noen av filmens karakterer, blir vi derimot godt kjent med settingen; supermarkedet, som på et vis utnyttes til å bli filmens fremste og mest originale fortrinn.
Det er tydelig at Spiegel vil noe med kamera, både i fotograferingen av lokalet og i de sjangernødvendige iscensettelsene av drapsøyeblikkene. Med sannsynlig inspirasjon fra nettopp Raimi i noen tidvis idérike kamerainnstillinger, bærer «Intruder» likevel preg av en viss lettvinthet og uoriginalitet. Pr. 1989 var da også slasherepokens storhetstid allerede over, og «Intruder» kan virke som en siste krampetrekning for en sjanger som ved inngangen av 90-tallet sovnet inn i en komatilstand den ikke egentlig våknet fra før sjangerhelten Wes Craven revitaliserte sjangeruniverset med «Scream». Som filmskaper har heller ikke Scott Spiegels karriere eksplodert i ettertid, snarere tvert i mot.
Rent anekdotisk er det likevel verdt å nevne at Scott Spiegel skrev «Intruder» sammen med Lawrence Bender, som noen år senere innledet et særdeles fruktbart og innflytelsesrikt produsent-regissør-samarbeid med Quentin Tarantino. Etter sigende var det Scott Spiegel som introduserte Bender for Tarantino, og gjennom det indirekte bidratt til noe av det mest betydningsfulle som skulle skje på amerikansk film det kommende tiåret.
Formen i horror-verket «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje både konservativ og uspennende, og filmen legger sånn sett aldri skjul på å være en produksjon for tv-formatet. Landskapet foran kamera påminner også om en middels Stephen King-adaptasjon skapt for tv på 80-tallet – og foruten Charles Durnings tilstedeværelse, er skuespillerkalibret på samme middelmådige kvalitetshylle.
Larry Drake, mest kjent for «L.A. Law», spiller en tilbakestående karakter i slutten av 30-årene som har et slags vennskap med et jentebarn på et lite sted i tykkeste Amerika. Drake leverer muligens et portrett som bikker mot komisk effekt, og som etterlater en viss bismak, men uten at det blir problematisk når det plasseres i en film som tviholder på sitt særegne, merkverdige toneleie. Det kommer særlig til syne allerede i åpningen som setter premisset; en besynderlig, men effektiv iscenesettelse, der jentebarnet blir angrepet av en hund og Bubbie forsøker å redde henne. Omgivelsene leser imidlertid hendelsen annerledes, og Bubba får gjennomgå når lynsjestemningen i landsbyen eskalerer. Historiefortellingen føles hele tiden konstruert og derfor også forutsigbar og omstendelig. Samtidig skapes det et rom som på fordelaktig vis gjerne prioriterer stemningsskapende tablåer fremfor billigkjøpte skvetteøyeblikk, og det kunstneriske (eventuelt økonomisk motiverte) valget med å unnlate blod og grusomheter på skjermen, men trekke kamera unna, virker til det bedre. Flere scener holdes det likevel for lenge i, og filmen føles lenger enn den er – på godt og vondt. «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje lenge forutsigbar, men har et bevegelsestempo og prioriteringer underveis som skiller den tydelig fra samtidige og sammenlignbare slasherproduksjoner, helt frem til en overraskende tilfredsstillende slutt.
En kameleon av en maskert psykopat terroriserer et privatchartret tog stappfullt av festglade ungdommer på nyttårsaften. Det er utgangspunktet for denne erketypiske amerikanske slasheren lansert i subsjangerens gullalder.
Med Jamie Lee Curtis plassert midt i blodbadet er det utvilsomt at «Terror Train» spiller videre på den innflytelsesrike «Halloween»-suksessen skapt av John Carpenter. «Terror Train» er riktig nok ikke helt på samme nivå, men er mer enn et anstendig forsøk og innehar en rekke fine og innovative sekvenser ombord på toget. Her er det mye bra locationbruk – noe som trolig må tilskrives fotograf John Alcott som skaper en dunkel og klassisk horrorramme for den klisjéfylte historiefortellingen med litt for mange idiotiske plotthull, men som i sin kontekst likevel fungerer overraskende bra.
Men: Underholdende mer enn irriterende? Ja visst!
Lambarto Bava legger seg tett opp til Dario Argento i denne kanskje litt for erketypiske, men likevel fornøyelige giallo-filmen som også slekter på noen av Brian De Palmas thrillere fra samme periode. Filmen er ekstremt sleazy og formmessig selvbevisst med tydelige meta-elementer, som riktignok ikke er hundre prosent vellykket. (Likhetstrekkene til Argento forklares greit med at Bava året i forveien var assisterende regissør på «Tenebre», og har jobbet med Argento flere ganger både før og etter «A Blade in the Dark».)
Her er hovedpersonen en komponist som jobber med musikken til en lavbudsjetts skrekkfilm, og som midlertidig flytter inn i en avsidesliggende villa for å få arbeidsro, bare for å oppleve det stikk motsatte. Det vil si: Mystiske episoder, bortkomne unge jenter og til slutt et makabert blodbad. Bava briljerer i et knippe enkeltscener hvor han virkningsfullt bygger opp stemningsfulle sekvenser med formmessig presisjon, og baker også inn noen finurlige drapsscener som er vel verdt oppmerksomhet. Men helhetsmessig blir det aldri eksepsjonelt. Til det er karaktertegningene og skuespillet for intetsigende, mens både manus- og klippearbeidet er noe urytmisk, uryddig og i sine svakeste øyeblikk – totalt uforståelig. Men Bavas film er likevel en kompetent og ganske så underholdende giallo, selv om den altså er rimelig blottet for innovativ kraft.
«Wolfen» fra 1981 har havnet i skyggen av de mer kjente varulvfilmene «The Howling» og «En amerikansk varulv i London» fra samme tiår. Men filmen har noen kvaliteter og spennende perspektiver som gjør den enda mer interessant. Det åpner med at en høytstående politiker og maktfigur i New York blir funnet bestialsk myrdet sammen med sin kone og sjåfør. Det viser seg at de er påført skader som umulig kan stamme fra mennesker, og at det mest sannsynlig er rovdyr som står bak drapene. Politietterforskeren som settes på saken må følge uortodokse spor, og innordne seg alternative urbanmiljøer for å komme til bunns i et mysterium som muligens også innbefatter nærkontakt med en form for varulver.
I motsetning til ovennevnte varulvfilmer, er «Wolfen» sentrert rundt stemningsfulle blikk og mindre opptatt av å eksponere skrekkelementene i varulvmytologien. Regissør Michael Wadleigh setter opp et realistisk rammeverk, og skildrer der en «gritty» thriller på mørkt gateplan i uopplyste New York-gater. Genistreken ligger i å holde trusselen ukjent og fremmed for publikum så lenge som mulig. Fremfor å blottlegge de overnaturlige aspektene, dyrkes et atmosfærisk og tidvis suggererende filmspråk, som gir en næringsrik grobunn for en vag og gåtefull filmfortelling. Her er Wadleighs perspektivgrep særlig interessant; fremfor å gi oss bildene av varulvvesenet, ser vi sekvensene gjennom et synsforvridd filter som gjenspeiler varulvperspektivet, til en beslektet effekt av det som ble gjort i «Predator» noen år senere. Derfor oppleves «Wolfen» også som bemerkelsesverdig og høyst severdig, til tross for at den aldri blir fryktelig spennende eller skremmende.
Det er mulig å snakke «The Beyond» inn blant de store italienske skrekkfilmene. Lucio Fulcis 1981-verk bader i blod, men også marerittlignende bilder som skriker på oppmerksomheten vår. Særlig er første halvdel stikkende gal, altså før filmen blir til en zombie-fest for øyet, men «The Beyond» er verken i begynnelsen eller slutten veldig opptatt av logikk. Snarere er Fulci grenseløst besatt av å brette frem fengslende skrekkbilder som drypper av blod helt frem til alt eksploderer. Når spesialeffektene fortsatt holder stand og Fulcis stilgrep tåler tidens tann, ser det heldigvis fortsatt ganske så storartet ut.
Fulci overlater, som vanlig, lite til fantasien vår. «The Beyond» er en visuell oppvisning av en skrekkfilmforestilling som presser filmatisk gore opp i ansiktene våre, men den gjør det med følelse av kontroll og formål. Men mest av alt er det lett å falle for «The Beyond» fordi den formidles som en stiløvelse med masse iboende entusiasme og visuell kraft, alt for å skape noe bevisst forunderlig, vemmelig og forvridd. Å ta innover seg «The Beyond» er kanskje krevende, men belønningen kommer som en særegen og nådeløs skrekkfilm det er vrient å forholde seg nøkternt til.
En viktig aktør bak mange av 70- og 80-tallets beste slashere og zombiefilmer var makeup- og effektguruen Tom Savini, som blant annet jobbet tett med George A. Romero. Savini er også mannen bak de fantastiske effektdetaljene og det autentiske håndlaget som gjennomsyrer de fantasifulle og virkningsfulle drapene i den litt bortglemte slasherklassiskeren «The Prowler». I denne sjangeren er tross alt iscenesettelsen av de uunngåelige drapene helt avgjørende – og ikke minst hvordan drapsfiguren fungerer og avsløres. Målt etter disse kriteriene er «The Prowler» nærmest uangripelig».
Selv om plottet er nokså mediokert utbrodert og avsløringen ikke er helt optimal, er presentasjonen av drapsfiguren ikledd militærdress og maske, uhyre skremmende og effektiv. Regissør Joseph Zito fyller prosjektets makspotensial med spenningsoppbyggende scener i subsjangerens toppsjikt, noe som sikkert også var sterkt medvirkende til at han senere fikk i oppdrag å regissere den fjerde filmen i «Friday the 13th»-serien. «The Prowler» er herved anbefalt.
«Special Effects» er en skrekk-thriller innpakket i mørk voyeurisme som stinker mer av Abel Ferrara enn den dufter av Alfred Hitchcock eller Brian De Palma. Det er uansett i det grumsete kjølvannet bak det trekløveret at Larry Cohen manøvrerer dette med ustødig, men likevel sterk hånd.
Eric Bogosian debuterer i rollen som en filmregissør som nettopp har svidd av 30 millioner dollar på et havarert filmprosjekt. Kort tid etter oppsøkes han av en ung skuespillerinne som går til sengs med ham for en rolle i hans neste film, hvorpå han i affekt dreper henne i senga – foran kamera. Dermed får han også inspirasjon for sin neste film, idet han setter i gang med å lage en lavbudsjettsfilm basert på det samme drapet. Han overtaler drapsofferets enkemann til å spille drapsmannen (!) mens det kvinnelige drapsofferet spilles av en ung kvinne som er prikk lik offeret, begge spilt av Zoe Lund.
De som har sett Abel Ferraras helt fantastiske «Ms. 45» kjenner allerede til Zoe Lunds badass-karisma, og hun uttrykker her en små-hypnotiserende gåtefullhet som gir masse verdi til filmen. Men det er likevel Larry Cohen som stikker frem brystkassa fra regissørstolen og krever oppmerksomhet med et suggererende filmarbeid, som dels er deilig visuelt mettet og forvirrende. Forsøket på å problematisere filmkunstnerens latente skyggesider og fiksjonen som blir et slør over virkeligheten, blir ikke kommunisert så sterkt som potensialet tilsier. «Special Effects» blir muligens en merkverdig røre av drap, sex og galskap – men innimellom er den også ganske så briljant og underholdende.
Jeg er antakelig over snittet disponert for å reagere på vemmeligheten i lavbudsjettsskrekkfilmen «Slugs». For i takt med den regntunge norske sommeren, dukker det hvert år opp en uhorvelig mengde brunsnegler (også kalt mordersnegler) som invaderer gressplenen i hagen. Idet jeg står krumbøyd over de slimete skapningene en fuktig sommerkveld for å klippe i stykker hundre av dem, bare for å oppleve at det kommer like mange tilbake kvelden etter, er det ikke fritt for at tankene vandrer til den eksepsjonelt motbydelige «Slugs» – en film der sneglene på ekstremt makabert vis tar livet av beboerne i en amerikansk småby.
Som trusselbilde i en horrorfilm fungerer altså disse skapningene effektivt – og særlig fordi filmskaperne ikke gjør sneglene større og mer fryktinngytende i sitt vesen enn hva de er. Filmen for øvrig følger subsjangerens klassiske spor (ledet an av «Haisommer»): Det er kun én som forstår hva som egentlig foregår, mens de andre beboerne fnyser av de ville påstandene. «Slugs» er akkurat så grotesk, blodig og vill som billige dyre-skrekkfilmer kan våge å være. Like typisk lider den av svakt skuespill, enda verre dialog og håpløs musikk. Men det er fortsatt både underholdende og skremmende, iallfall for meg.
En seriemorder med seksuelle motiv herjer og sprer frykt i Miami-området. Saken følges tett av media, og et lokalt kvinnelig nyhetsanker blir sterkt engasjert i saken av personlige årsaker. Hun bor i en leilighet sammen med lillesøsteren som etter en traumatisk hendelse med kidnapping og mulig voldtekt i barndommen har blitt både stum og blind (for øvrig spilt av en ung Jennifer Jason Leigh i sin første filmrolle).
«Eyes of a Stranger» hopper inn i et ekstremt fengslende thrillerspor når den kvinnelige nyhetsjournalisten starter sin egen etterforskning basert på en ubehagelig følelse av at en av naboene i boligkomplekset kan være den ettersøkte seriemorderen. «Eyes of a Stranger» er en frekk og særdeles forlokkende psykopat-horror/thriller som er like effektivt fortalt som den er direkte slibrig presentert. Regissør Ken Wiederhorn manøvrer filmen i grenseland mellom et klassisk thrillerlandskap og blodsprutende slasher-terreng, dog uten at spenningen er fundamentert i et whodunnit-spørsmål, eller alene i blodrike iscenesettelser av drap. Drapsmannen gjøres kjent umiddelbart, og selv om drapshandlingene er gjenstand for en slags fetisjering der effekt-guruen Tom Savini har briljert i kulissene, er det selve filmføringen som gir tenning til filmens stemnings- og spenningsskapende metthet.
Wiederhorns atmosfæriske håndtering av seksualdrapene, thrillerritualene og de mange relativt lange tagningene, er på beste vis tett forbundet med elementer fra Brian De Palmas mest snuskete thrillere. «Eyes of a Stranger» er en liten produksjon, men har en gjennomgående intensitet og tro på egen stilutøvelse som gjør den ekstremt appellerende, dersom man i utgangspunktet er over middels mottakelig for slik type film.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar