«Accattone» (1961)

Pier Paolo Pasolini, med tidlig bakgrunn som poet og forfatter, debuterte som filmskaper i 1961 med sterk og beinhard neorealisme om en halliks miserable liv i «Accattone».

Franco Citti spiller hovedrollens om tittelen peker mot, på norsk oversatt til «Snylteren». Han er en manipulativ og kynisk ung hallik som mister kontrollen over eget liv i det øyeblikk hans prostituerte sendes i fengsel. Kona har allerede forlatt ham med deres felles sønn, og tilbake står han med seg selv og vennene i et enkelt liv langs de slumlignende gatene på yttersiden av Roma. Hans iboende aggresjon kombinert med latskap gjør ham uegnet til å utholde ærlig arbeid over tid, og alternative inntektskilder på gateplan forblir retningen. Samtidig møter han en ung kvinne som nettopp ankom hovedstaden med håp i blikket, men som allerede har innfunnet seg med realitetene i etterkrigstidens ubarmhjertige hardhet på gatenivå, og nå isteden faller for den rebelske Accattone.

«Accattone» har klare fellestrekk med «From a Roman Balcony» som Pasolini skrev for Mauro Bolognini og som ble lansert samme år. Men der Bolognini typisk castet sin film med klassisk vakre skuespillere i de ledende rollene, er det tydelig at Pasolini like typisk bevisst har befolket sin verden med det motsatte. I «Accattone» ses pregede, slitne arbeiderklasseansikter som er ment å understreke den sosiale håpløsheten de må leve i. Franco Citti fungerer i den forlengelsen med ulik effekt sett opp mot Jean Sorel i «From a Roman Balcony», selv om de lever i tilsvarende miljøer.

Filmens grove uttrykk kommer imidlertid ikke uten en utfyllende poetisk skjønnhet, og det er en slags lyrisk kvalitet i hvordan Pasolini fanger den verbale og kroppslige interaksjonen mellom Accattone og vennene. Filmen er ofte på sitt beste når den tilsynelatende ufiltrert tilbyr oss disse observasjonene som innimellom også kan være hjerteskjærende. Helheten bæres imidlertid av den særegne Cittis uttrykksfulle tolkning i hovedrollen med den troverdigheten han skaper rundt det nedslående, men interessante livet.

Det finnes ingen sentimentalitet å spore i Pasolinis arbeiderklasseskildring, hvor skytset overordnet rettes mot et urettferdighetsskapende sosialpolitisk system som Pasolini nok vil mene har skapt denne verdenen der blant andre Accattone blir levende innenfor en ond sirkel han umulig kan komme ut av. Den pessimistiske sildringen, ispedd de slitne omgivelsene, tegner et bilde av en motgang uten ende. Uten utpreget dynamikk eller forløsning, kan «Accattone» oppleves som utfordrende å bli dypt emosjonelt revet med av. Det er mer en følelse av uutholdelig stillstand, men deri ligger jo også dens kompromissløse styrke.