«Le Samouraï» (1967)

Det kunstneriske samarbeidet mellom filmskaper Jean-Pierre Melville og skuespiller Alain Delon kom til oss i tre mesterlige filmer. Og det føles som et partnerskap som kunne vedvart over flere fremtidige år og filmer, dersom ikke Melville døde tragisk kort tid etter «Un flic». Men heldigvis lever arven fra Melville/Delon godt og tidløst for alle filminteresserte, og deres kanskje aller mest ikoniske og mest fullkomne prosjekt sammen var det første, i 1967: «Le Samouraï».

Det var en film Melville angivelig skrev ut fra en tanke om at nettopp Delon skulle bekle hovedrollen, noe som var på et tidspunkt da sistnevnte forsøkte å utvide en etablert europeisk stjernestatus til også å bli stor i Hollywood. Fordi det aldri ble spesielt vellykket, klarte heldigvis Melville å overbevise Delon til å gjøre «Le Samouraï». 

Åpningen er en elegant presentert innstilling som umiddelbart presenterer filmens modus, og som gjør oss til å kjenne på dens slående kunstneriske vyer. Det er en sobert innrammet scene av et rom med beskjeden lyssetting som i et noir-univers. Stramheten og minimalismen i det maleriske bildet som nesten står stille får en sakte dynamikk når vi blir oppmerksom på en mann som ligger stiv på sengen i bildets ytterkant. Han er knapt synlig for oss før vi ser røyken fra en sigarett blåses opp. Det er Alain Delon som leiemorderen Jef Costello. Med sindige og elegante bevegelser, som om han er i takt med kameraet, ikler han seg en stilsikker, lysgrå trenchcoat og hatt som presist justeres foran speilet. Det er en urban rustning som må sitte perfekt før han beveger seg ut i storbyen.

Før dette har Melville åpnet filmen med et sitat som uttrykker at «ingen ensomhet er større enn samuraiens, med mindre det er en tiger i jungelen». I Paris på slutten av 60-tallet er tigeren altså Alain Delon som Jef Costello: En leiemorder som sniker seg majestetisk, men også med en umerkelig smidighet, rundt i bybildet før han på et rovdyrs vis tar resolutt livet av byttet. Det hele foregår tilnærmet instinktivt, eller i hvert fall renset for følelser eller moral, noe som naturligvis er en nødvendighet for en som livnærer seg som leiemorder. Jef Costello er i så måte en perfekt sådan. Men ikke mer perfekt enn at han blir observert av en kvinnelig pianist på stedet, som stirrer Costello i ansiktet når han går ut av døra fra rommet der han få sekunder før har gjennomført et fatalt oppdrag. Costello rømmer stille fra stedet, fremdeles som en tiger, mens flere vitner rekker å se silhuetten av ham idet han forsvinner. Han er nå mer som et skadet rovdyr i storbyen som selv må oppleve å bli truet og jaktet på.

Melville tematiserer ensomhet via et portrett av en leiemorder som, selvsagt, opererer i et selvlaget eksil av kalkulert ensomhet. Etter at han kommer i politiets søkelys under en omfattende drapsetterforskning, kommer ensomheten i konflikt med en eksponering som for ham blir ekstra truende. Det han risikerer er langt mer farefullt enn å bli siktet for drap. For nå er Costello jaktet som et yndet bytte fra flere hold, både i politiet og andre farlige rovdyr som lusker rundt gatehjørnene i den urbane jungelen som er Paris.

Jean-Pierre Melville utstråler en dyp cinematisk lidenskap som skinner gjennom i alle fasetter av «Le Samouraï». Et senket tempo og en omstendelig presentasjon blir dermed også en fordel eller nødvendighet. Fordi både stil og substans i «Le Samouraï» bindes helt organisk sammen av Melvilles umiskjennelige nivåer av kontroll og presisjon. Som uttalt cinefil, er det innlysende at franskmannen hentet mye inspirasjon fra spesielt Hollywoods mange film noir-produksjoner fra 1940-årene, men iblandet en mer østlig-spirituell dimensjon som også kommer til uttrykk i den mindre amerikansk-typiske roen og elegansen. Materialet som ligger til grunn for «Le Samouraï», forfattet av Melville selv, har i grunn ikke mye originalitet i seg. At filmen likevel oppleves så frisk og original handler snarere om håndteringen av materialet.

Melville var ikke i den indre kjernen av den franske nybølgen, la nouvelle vague, men hadde i realiteten allerede etablert seg som auteur med uavhengige og personlige filmverk på 50-tallet, samtidig som hans tidlige vandring inn i sjangerfilmens baner med gangster-skildringer i front, skilte ham fra nybølgens hovedeksponenter. Men filmskaperens personlighet er definitivt til stede og overalt på utstilling i «Le Samouraï», hvor det nettopp er graden av presisjon og kontroll i filmspråket som blir så synlig. Det handler om en minimalisme som hele tiden maksimerer inntrykkene skapt av små endringer i bilde, bevegelser og lyd. Flere scener kan typisk være ordløse i den utstrekning at det understreker at vi befinner oss i et fiksjonsunivers. Men informasjonen som deles med seerne blir ikke mindre, kanskje desto større, av stillheten. Alain Delons kjølige blikk, der han utstråler tilbakeholdenhet og kontroll over enhver situasjon, er den perfekte figuren å holde fast i. Han fremstår dessuten som fullstendig kompatibel med Melvilles stilistiske perspektiv, der han gjemmer sitt virkelige jeg i stillhet og anonymitet bak en tilknappet trenchcoat med høy krage, som holder oss og andre på avstand. Han kan imidlertid ikke helt gjemme det usedvanlig kjekke ansiktet under hatten, ei heller de blå øynene som avslører følelsesløse blikk mot omgivelsene.

At Jean-Pierre Melville aldri la skjul på at han lærte å lage film av å se usannsynlig mye film, er veldig synlig også her. Men enda mer synlig er det i retrospekt å se hvor ekstraordinært viktig «Le Samouraï» må ha blitt som selvstendig referansepunkt i møte med senere generasjoner av filmskapere som har etterstrebet samme grad av cool cinema. Men fremdeles er det denne som står stødigst som en tidløs maktdemonstrasjon av ren visuell-estetisk sjangerfilmformidling med en form for destillert stilfullhet som kanskje ingen annen i denne sjangeren har vært helt på nivå med.