«Ung flukt» (1959)

«Ung flukt» handler om et ungt norsk par i 1950-årene, Gerd og Anders, som rømmer fra familie og hjemsted for å søke og dyrke ungdommelig frihet på en avsidesliggende hytte. Men like mye føles det som «Ung flukt» handler om Liv Ullmann, som her i begynnelsen av 20-årene gjør sin første store filmrolle (hun hadde allerede fått et slags gjennombrudd i «Fjolls til fjells» i en mindre rolle). I retrospekt er det ikke vanskelig å se hvorfor hun etter «Ung flukt» skulle utvikles til å bli vår store filmstjerne idet hun allerede her fremviser en fantastisk utstråling og aura som umiddelbart fanger oss.

Rollen som den smått kontrastfylte Gerd er godt skrevet. Eventuelt er det Ullmanns kvaliteter som gjør henne mer spennende enn den første fremstillingen legger opp til. «Hun er rett og slett en tøs. Det er det hun er», sier moren til Anders om sønnens kjæreste i en tidlig scene. Moren sitter i stua med sin piperøykende ektemann, for øvrig en innstilling som smaker av scenografisk teater og oppstyltet dialog. Umiddelbart sendes en vond advarsel om en film for lengst utgått på dato, men heldigvis er det en marginal bit av filmen som utspilles i det tradisjonelle hjemmet med mor og far. Så fort Edith Carlmar flytter dramaet ut av stua, og inn mot Gerd og Anders’ flukt, er det som deres ungdommelige friskhet samtidig blir overført til filmens identitet. Og da tilbake til Liv Ullmann, for om hun umiddelbart tegnes som en rebelsk kvinnelig karakter som for Anders’ foreldre blir en trussel når hun lokker ham ut av deres verdier og konservative favn, viser det seg at karakteren heldigvis ikke blir spilt med den overtydeligheten man kunne fryktet. Snarere er tolkningen like gjennomsyrende av nyanser som den er av å fylle en enkel dramaturgisk funksjon. Allerede ved filmens begynnelse representerer hun en dragning fra uskyld til skyld. Men det er en naturlig ungdommelig nysgjerrighet som hele tiden balanserer det ubehøvlede med det sympatiske, eller ikke minst det forførende. Liv Ullmann er praktfull som i bortimot magnetisk mot skjermen, noe Edith Carlmar selvsagt har oppdaget og sørger for å bygge oppunder for å fange opp både den umiddelbare skjønnheten, men også de mindre gestene i Ullmanns spill som tilfører «det lille ekstra».

Mye av filmen foregår i og rundt hytta eller tømmerhuset på landet som de ankommer via en vandring i ulendt skogsterreng. Når de ankommer er Anders entusiastisk, mens Gerd måler lokalene med sur mine (forståelig nok). Når hun kommenterer at det ikke er noe sted å ligge, er han allerede på vei ut døra for å hente granbar fordi «ingenting er bedre å ligge på!». Allerede har han feilet i å fange og forstå hennes signaler, men oppholdet i luft og kjærlighet styrer en stund over rusk i kommunikasjonen. Samtidig klipper filmen tilbake til Anders’ foreldre, godt plassert i hver sin stol ved radioapparatet som i samme teatralske innstilling sett i åpningen. Moren har en uro i seg, men foreldrene betrygges når nyhetssendingen på radio ikke nevner at noe kan ha skjedd med sønnen. Anders’ far tar deretter toget og beina fatt på vei til hytta der han mistenker at sønnen og kjæresten befinner seg, og med på reisen blir også Gerds litt fraværende mor. Her serverer filmen bevisst en sjarmerende og klønete presentasjon av foreldrene, før de nærmer seg hytta og over en knaus skuer barna som de beviselig ser er blitt ungdommer på vei mot å være voksne når begge står fullstendig avkledd foran dem ute i naturen.

Det er lett å småhumre til «Ung flukt», men heldigvis oftest når det er intendert og sjeldent eller aldri fordi vi serveres scener som overhodet ikke har tålt tidens tann. Som når faren og sønnen setter seg ned for å sløye fisk for ikke å måtte se på hverandre når de nærmer seg en samtale om faktiske følelser, relasjoner og seksualitet (en prat som fra hans side typisk begrenser seg til «hvis du blir nødt til å gifte deg med henne…»). Konfrontasjonen er mer direkte mellom Gerd og moren, selv om foreldregenerasjonens trang til å beholde en slags fasade blir tydelig på tvers av familiene. Men mer enn å være en skildring av kommunikasjon mellom foreldre og tenåringsbarn, er «Ung flukt» mest en historie om kommunikasjon mellom tenåringene alene, og derigjennom om identitet, frihetsfølelse og ung seksualitet. Dette foregår før foreldrenes innblanding, og etterpå – særlig etter at dynamikken påvirkes idet en annen ung (men også litt eldre enn dem) mann står i døråpningen samtidig som Gerd og Anders, i en av filmens beste scener, er i ferd med å slakte en sau. Det er en scene der vi opplever at Gerd blir oppildnet av å se akademiker-kjæresten slakte et dyr, samtidig som hun smiler enda mer med øynene idet hun kaster det lystne blikket på den nyankomne, litt eldre og mye mer erfarne mannen. Trekantdramaet åpner og eskalerer dramaet, og herfra blir ikke lenger forholdet mellom Anders og Gerd det samme. 

«Ung flukt» må ha vært et friskt pust i 1959 i en livlig og ytringsfri filmatisk presentasjon av ungdommelig skamløshet. Via Edith Carlmars skildring blir kvinnelig seksualitet uanstrengt belyst i og for et samfunn som den gang må ha virket like oppsiktsvekkende som viktig for publikum. Filmens befriende åpenhet og tidvis lekenhet, som når Ullmann leverer en forførende og leken stripteasedans for kjæresten, eksemplifiserer denne friskheten, som også sørger for at «Ung flukt» stedvis også fungerer som hypnotiserende tidløs. Om noen av filmens elementer likevel er noe støvete i dag, er det fortsatt overraskende lite som må børstes vekk for å kunne nyte Edith Calmars forestilling med en ung Liv Ullmann i sentrum for vårt og Anders’ blikk, også i dag.