Er Jake Gyllenhaal egentlig den beste amerikanske skuespilleren fra sin generasjon? Det er i hvert fall en påstand det er mulig å forsvare. Siden det store gjennombruddet med «Donnie Darko» for mer enn 20 år siden, har Gyllenhaal bygd en karriere av ofte gode filmvalg og en subtil evne til fornyelse. I denne saken er det filmene som her og nå, pr. 2023, vurderes å være hans ti sterkeste.
Jake Gyllenhaal kommer fra familie med svensk bakgrunn, men det er likevel litt forbløffende at han har vært i sentrum for hele tre Hollywood-versjoner av danske filmer: «Brothers» i 2009 (basert på Susanne Biers «Brødre»), «The Guilty» i 2021 (basert på Gustav Möllers «Den skyldige»), men også senest «Ambulance» i 2021 som bygger på «Ambulancen» av Laurits Munch-Petersen fra 2005.
Det er Michael Bay som står for den flashy regien, og som beviselig har pumpet opp filmen til å bli dobbelt så lang som originalen. Og den utvidede spilletiden er naturligvis ikke brukt for å bore dypere inn i de psykologiske portrettene og relasjonene mellom to emosjonelt distanserte brødre som er historiefortellingens tynne bunn. Nesten all fokus er snarere orientert mot å skape heseblesende, maksimalistiske actionsekvenser i en glinsende filmatisk innpakning som også rommer en konstant audiovisuell rastløshet som trekker Michael Bay så nærme Tony Scott som han noengang har vært. Det er heseblesende, men også med innslag av å være en faktisk intens action-thriller. Og Jake Gyllenhaal legger alt i potten i et prangende portrett av en psykopat-kriminell leder. Det er som om hele karakteren vibrerer av samme intensitet og jag som Michael Bay er ute etter for å være i hele filmens DNA, som Gyllenhaal til det fulle viser at han forstår og er med på.
«The Day After Tomorrow» er virkelig ikke filmen som klarest setter stor skuespillerkunst på utstilling. Det har det vel også sjeldent vært i katastrofefilmer, og langt mindre i én som er skapt av Roland Emmerich.
Det er uansett en sterk cast involvert her gjennom Dennis Quaid, Ian Holm, Emily Rossum og vår helt da, Jake Gyllenhaal, som sympatisk og nerdete sønn av paleoklimatologen spilt av Quaid. Noen vil sikkert innvende at i denne settingen kunne alle disse like gjerne kunne vært erstattet av AI-skapte menneskeskikkelser. Men i et så massivt filmunivers som domineres av spesialeffekter, kjølige totalbilder og liten tid til ekte følelser, er filmen avhengig av skuespillere som likevel evner å formidle noe menneskelig og varmt oppi det hele. Den yngre versjonen av Jake Gyllenhaal bidrar med nettopp det. Selv om rollefiguren er langt unna det mest spennende han har tolket, virker tilstedeværelsen hans fortsatt viktig i den store helheten av alt det spektakulære som foregår rundt ham i «The Day After Tomorrow».
Jeg husker god de enorme forventningene stilt til «Jarhead», en film som kom på et tidspunkt hvor Sam Mendes faktisk var det aller største Hollywood hadde å by på av nye store filmskapere, like etter både «American Beauty» og «Road to Perdition». Jeg husker derfor også den nokså unisone skuffelsen i møte med en film som opplevdes som litt monoton og fattig. Men om «Jarhead» i ettertid kan smake som første sure bit av en langt mer ujevn Mendes-filmografi som senere skulle komme, er det likevel mange friske kvaliteter i den.
Det er en skildring av militær kjedsomhet under den første Gulf-krigen som har i seg åpenlyse referanser både til «Apokalypse nå» og «Full Metal Jacket». Men dette er også en krigsfilm uten krig, og mer en skildring av en sinnstilstand. Litt på samme måte som filmens publikum kan bli underveldet av krigsfilmens fravær av dramatikk, ser vi unge soldater kjede seg fordi krigsdeltakelsen deres lenge bare handler om å vente på noe som kan skje. «Jarhead» er ellers upåkeligelig castet – fra Jamie Foxx til Lucas Black, Peter Sarsgaard og ikke minst Jake Gyllenhaal. Sistnevnte spiller marinesoldaten «Swoff» som gradvis påvirkes av og uunngåelig absorberer krigens iboende galskap. Gradvis kommer det også til uttrykk i en atferdsendring, i en transformasjon som portretteres med ro og kontroll av Jake Gyllenhaal som akkurat i disse årene utviklet sin virkelige storhet som skuespiller.
Før Denis Villeneuve vokste seg for stor til å lage små, psykologiske, surrealistiske drama-thrillere som «Enemy», var det altså nettopp det han gjorde i 2013. Omtrent samtidig som han også lagde «Prisoners», og begge med Jake Gyllenhaal i front.
«Enemy» er et type kunstnerisk filmprosjekt som bør innby til spennende utfordringer som gode skuespillere kan forvalte til noe virkelig stort, det vil si én skuespiller i et portrett av to separate karakterer. Heldigvis for Villeneuve besitter Gyllenhaal det nivået når han går inn i den krevende dobbeltrollen som to fysisk identiske karakterer som står mot hverandre i en kompleks utforskning av menneskets underbevissthet. Det er kanskje Villeneuves lekne formspråk som trekker oss inn i filmens lille og forunderlige univers, men det er Jake Gyllenhaals subtile skuespiller-kvaliteter som holder oss inne i varmen.
Tom Ford er kanskje mest kjent som motedesigner, men leverte en imponerende debut som filmskaper med «A Single Man» i 2009. Det tok imidlertid sju år til hans neste og foreløpig fortsatt siste spillefilm i «Nocturnal Animals» etter en roman av Austin Wright.
Selvsagt har Tom Ford levert et usedvanlig stilsikkert filmverk med en gjennomarbeid visuell presentasjon, noe som i dette tilfellet kommer i kraft av en filmatisk neo noir-innramming som likevel ikke er mer prangende enn at fokuset vårt også kan være på de velkledde karakterene og hva som faktisk foregår, altså plottet. Det er en gjennomsyrende originalitet som flyter mellom presentasjonen og historiefortellingen. Fords stiløvelse er absolutt, men ideen for filmen levendegjort på en måte som også engasjerer, fordi det hele tiden er vanskelig å se retningen den skal ta. Filmes tiltrekkende kvaliteter handler mye om Fords sans for eleganse som her også uttrykkes filmisk i hvordan filmen flyter, inn og ut av tider og steder. Men den er også emosjonell, godt hjulpet av skuespillere fra øverste hylle: Michael Shannon, Amy Adams og Jake Gyllenhaal. Sistnevnte i en fengslende dobbeltrolle som eksmann/forfatter som i filmen også blir til den fiksjonelle karakteren som finnes i boken-i-filmen. Igjen er det en film og tolkning som demonstrerer Jake Gylllenhaals rekkevidde og tyngde som skuespiller, like mye som den dokumenterer den undervurderte gode evnen det er å velge de riktige filmskaperne å jobbe med.
Historien om de to hardtarbeidende cowboyene, Jack og Enis, som ble forelsket i hverandre mens de gjetet sauer på beitemarkene til Brokeback Mountain, hadde en sensibel og universell gjennomslagskraft til å bergta en hel verden. Adaptasjonens stille blikk og ærlige tilnærming til materialet ga også grobunn for kunstnerisk sterkt skuespill. Men ingen kunne forvente den sterke forestillingen gitt oss av Heath Ledger og Jake Gyllenhaal.
Ang Lee er en ujevn filmskaper. Men på sitt fremste er han nokså uovertruffen når det kommer til å skape lengselsfulle stemningsbilder og emosjonell poesi av møter mellom mennesker. I «Brokeback Mountain» blir naturen også en viktig størrelse – også som en metaforisk høyde de må bestige for å overvinne egne og ikke minst samfunnets oppfatninger og normer. Ledger spiller den kanskje psykologisk sterkeste rollen som den reserverte Ennis med innbitt fornektelse i møte med sin store forelskelse, Jack. I rollen som sistnevnte er likevel Jake Gyllenhaal fullstendig overbevisende med den styrken og oppriktigheten som utfyller dramaets vitale samspill. Kjemien er upåklagelig, og rollen som Jack i «Brokeback Mountain» førte til hans første Oscar-nominasjon (av totalt «bare» to, i skrivende stund).
Det går stadig lenger og lenger tid mellom hver gang vi kan se en stor og rendyrket amerikansk thriller på kino. Selv for ti år siden kom «Prisoners» som et etterlengtet innslag av nettopp det, der regissør Denis Villeneuve på mange måter fulgte opp David Fincher-tradisjonen med et mørkt, stilsikkert og estetisert mysterium knyttet til en kidnapping. Men som aller viktigst hadde det grunnleggende og sterke fokuset på å skape dirrende spenning av de glassklare bildene.
Det var overhodet ikke unaturlig at Villeneuve ga én av de største rollene til nettopp Jake Gyllenhaal, slik Fincher gjorde det i «Zodiac» som bare forsterker ekkoet derfra. Gyllenhaal spiller mot Hugh Jackman i en, mildt sagt, velspilt film som lener seg like mye mot skuespillerkunsten som den visuelle (som i Roger Deakins fremragende foto). Det er en foruroligende tone i et foruroligende plott, om bunnløs rådvillhet og besettelse som kommer til uttrykk i noen desperate og voldsomme handlinger som stiller oss som seere til veggs med moralske spørsmål. Gyllenhaal løser detektiv-rollen både med subtile og kraftfulle grep som fanger oppmerksomheten med intensitet og troverdighet. En fremragende sjangerfilm og en ny storartet Gyllenhaal-tolkning i sentrum av den.
Richard Kellys debutfilm fra 2001 kom med klare fragmenter av sci-fi, drama, psykologisk thriller og «kunstfilm». Om filmen til en viss grad bar preg av å være søkende og uperfekt, kom den med en overhengende følelse av å tilføre noe nytt og spennende til amerikansk indie-film i sin tid. Rett og slett en symbiose av ambisiøsitet og talent som Kelly skapte tidlig i 20-årene, og som hele tiden føltes å komme fra et nytt og ungt sted, som ikke hadde mistet ideene til kompromisser for å finne et markedstilpasset produkt. Og i bildenes menneskelige sentrum ble Jake Gyllenhaal et fengslende nytt bekjentskap i en ungdommelig tittelrolle preget av vrangforestillinger og hallusinasjoner i en verden med mulig kurs mot det endelige stupet.
«Donnie Darko» er omtrent like sterk i den nære skildringen av relasjoner og tittelfigurens psykiske lidelse som den er spennende i utforskningen av sci-elementene, fordi Kellys energiske nærhet er like tett koblet på alle sidene. Det er skrevet og regissert med tydelig følsomhet; designet for oss som var tenåringer på den tiden den kom, som et slags generasjonsportrett som forener to tidsånder, 80- og 00-tallet, om ungdommelig isolasjon og frykt det er mulig å kjenne igjen. Gyllenhaals mørke og melankolske blikk kler filmen med en tilstedeværelse som umiddelbart gjorde ham til stjerne, om enn foreløpig i en relativt smal kultfilm. Det er et overbevisende portrett av en urolig tenåring, og filmen ble løftet like mye av Gyllenhaals prestasjon som Kellys verk løftet frem Gyllenhaal. Det er sistnevntes blikk og uttrykk som trekker oss inn i sinnet og i filmen som er så essensiell for at «Donnie Darko» skulle lykkes så godt. Og det viste seg å bli en suksess som Jake Gyllenhaal skulle forvalte godt i årene som kom.
Fra «Zodiac» via «Prisoners» og rett til «Nightcrawler», og det var ikke lenger noen tvil om at Jake Gyllenhaal var denne epokens fremste eksponent foran kamera for den amerikanske thrilleren. I regi av en debuterende Dan Gilory kom «Nightcrawler» oppsiktsvekkende sterkt inn nærmest fra sidelinjen i 2014. Filmen er fantastisk skutt (av Robert Elswit) og filmatisk presentert, men samtidig er dette kanskje den enkeltfilmen på lista som aller tydeligst baserer seg på en maktdemonstrasjon av en hovedrolletolkning.
Mesterfotograf Elswit avbilder kontinuerlig Gyllenhaal på måter som påfører bildene en bevisst kvalitet av psykologisk ubehag. Det er like mørkt og foruroligende som det er vakkert og fascinerende å se på. For dels er «Nightcrawler» en bekmørk og intens thriller, mens dels er den også en dyster satire over en fryktskapende og sensasjonskåt medievirkelighet. Det er i det landskapet at Gyllenhaal briljerer fullstendig som frilansjournalisten Louis Bloom, en fryktinngytende blanding av De Niro-portrettene Travis Bickle (Taxi Driver) og Rupert Pupkin (The King of Comedy) for Martin Scorsese. Karakteren er tegnet med overtydelige fysiske egenskaper: Et fettkjemmet og glinsende hår, markerte kinnbein og iskalde øyne. Men det er utstrålingen i kombinasjon med den mer udefinerbare lugubre holdningen, og hele det empati-fraværende vesenet, som gjør figuren så magnetisk på alle plan. Fordi filmen også er en satire er overdrivelsen et bevisst og velfungerende kunstnerisk grep, men Gyllenhaals prestasjon er markant langt forbi det du ser, også fordi filmen er så god som den er.
(NB! I 2019 regisserte Dan Girloy på nytt Jake Gyllenhaal i den undervurderte «Velvet Buzzsaw», en film som kunne og kanskje burde været representert på denne lista, særlig for Gyllenhaals litt mer outrerte tolkning).
«Zodiac» er det destillerte David Fincher-verket. En sober skildring av besettelse klemt inn i et seriemorder-portrett som både er stramt og langtrukkent fortalt. Formidlingen er presis og elegant i fortellerteknikk og formspråk for å gi oss den nervepirrende, absorberende og intense filmopplevelsen som «Zodiac» gir. Som en veldig sentral aktør i det hele finner vi naturligvis Jake Gyllenhaal.
«Zodiac» sikter seg inn mot å skildre én side av jakten på den beryktede Zodiac-morderen som herjet i California-traktene fra slutten av 60-årene. Historiens hovedperspektiv tilhører Robert Graysmith, tegneserieforfatter i San Francisco Chronicles, som investerer hele seg i en fullstendig utmattende jakt som bare de mest uopplyste av seerne ikke vet at aldri vil føre helt frem til ønsket resultat. Det er derfor ingen egentlig forløsning i «Zodiac», i tradisjonell forstand, men filmens usannsynlige styrke ligger i den journalistiske prosessen og filmens svettende fokus på nettopp dét. «Zodiac» er David Finchers svar på «All the President’s Men», og den klassiske-tålmodige tilnærmingen av 70-tallet krysses med samme epokes evne til å skape suspense innenfor vide rammer med en eim av paranoia, men selvsagt også ispedd Finchers teknisk-visuelle-digitale look som aldri har vært mer lavmælt, sobert og sofistikert enn i «Zodiac». Og til slutt har vi skuespillet da, fra særlig Mark Ruffalo og vår mann – Jake Gyllenhaal i rollen som Robert Graysmith – som puster og lever inn i de besettende rollene som helt essensielle kvaliteter i en av de fremste spenningsfilmene Hollywood har gitt oss.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar