Det er hyggelig og morsomt med både «Home Alone» og «Hjelp, det er juleferie». Noen vil sikkert også legge til «Love Actually», mens jeg selv heller setter på svenske «Selskapsreisen». Jul handler om den gode følelsen og lun filmkomedie. Men kan det ikke handle om gyselig filmskrekk også? Jo!
Skrekkfilmsjangeren kan splittes opp (med øks!) til en rekke underkategorier, såkalt subsjangere. Kanskje er ikke juleskrekkfilm i seg selv en horror-subsjanger, fordi det ikke egentlig sier noe om type skrekkfilm, men bare hvilken spesifikk sesong på året handlingen utspiller seg med tilhørende julemotiver i fokus. Det er en vei fra «Gremlins» og til de som skal trekkes frem i denne artikkelen. For ikke sjeldent har julerelatert skrekkfilm kommet i form av å være slashere. Og det er dit jeg vil trekke sleden her; i en kortfattet presentasjon av tre utvalgte julefilm-skrekkfilmer, som helt eller delvis kan anses som slashere, og som alle er av over gjennomsnittlig god kvalitet.
«Silent Night, Bloody Night» (1972)
«Silent Night, Bloody Night» ble spilt inn i 1970, og kom angivelig først ut under tittelen «Night of the Full Dark Moon» i 1972 før den ble trukket tilbake og lansert i større skala under nåværende tittel i 1973 (men senere også blitt lansert under annen tittel igjen, noe som ikke er helt uvanlig for skrekkfilmer i b- eller kultfilm-segmentet). Historien presenteres i stor grad via tilbakeblikk, og vi ser i åpningen en kvinne rusle gjennom skogen mens fortellerstemmen hennes gir oss den nødvendige konteksten; det handler dødsfallet til en Wilfred Butler som i 1950, på mystisk vis, brant ihjel på julaften. Vi blir deretter fortalt at eiendommen hans samtidig ble overført til barnebarnet Jeffrey Butler, men på den betingelse at han aldri gjør større endringer i huset eller selger det. I fortellingens nåtid, i 1970, ser vi en advokat – sammen med sin assistent/elskerinne – dra til eiendommen på julaften fordi Jeffrey likevel skal selge huset. De overnatter i huset, hvor de blir brutalt drept med øks av en fremmed overfallsmann. Med hviskende stemme ringer så drapspersonen til politiet mens hen hevder å være «Marianne», og ber de i andre enden av røret om å komme til herskapshuset.
«Silent Night, Bloody Night» er sannsynligvis den første jule-slasheren, blant de beste, og definitivt første slasherne overhodet.
Narrativt tas det i bruk vekslende perspektiver i tilbakeblikk og stemmer for å gi nye lag til fortellingen, noe som innimellom også føles litt kaotisk fordi manus og/eller klipp ikke er fullstendig i takt. Det blir derfor en unødvendig kompliserende struktur av en narrativ knute som filmskaper Theodore Gershuny ikke helt evner å løse opp veldig elegant. Derimot demonstrerer samme Gershuny en viss teft for røffe og eksperimentelt stilfulle iscenesettelser underveis. Det legges ikke skjul på at filmens handling foregår rundt juletider, men det gjøres heller ikke noe egentlig stort poeng ut av det, utover lyden fra noen julelåter i bakgrunn fra radioapparat, eller litt julepynt som innimellom skimtes her og der. Uansett viser denne filmen seg å være så mørk, som med innslag av incest, at man sjeldent tar seg i å tenke på julen.
Historiefortellingen fungerer kanskje ikke fullstendig som reelt sett veldig spennende, og fokuset havner derfor like mye på det fengslende uttrykket skapt av teknikk – i flashback-strukturen, men også foto som lefler med noen virkelig mareritt-fremkallende og ekle bilder i sepia-toner. Det er først og fremst disse atmosfæriske kvalitetene «Silent Night, Bloody Night» huskes for, men den er også relativt godt spilt, eller i hvert fall godt castet – det er noe med ansiktene og uttrykkene som gjør at de harmonerer med den gyselige atmosfæren som kanaliseres i selve filmen. John Carradine og Patrick O’Neal er gode, mens James Patterson har en fremtoning i hovedrollen som Jeffrey Butler, som kler filmen særlig godt – og vice versa. Patterson døde for øvrig av kreft kort tid etter innspillingen, og det er tydelig av lyden at rollen ble dubbet av en annen skuespiller i post-produksjon. I den andre store rollen spiller Mary Woronow (som på daværende tidspunkt var gift med regissøren), ofte sett i kultfilmer av Andy Warhol og Roger Corman. Og ja, selv den verdenskjente transvestiten Candy Darling, best kjent som muse for Andy Warhol og The Velvet Underground, medvirker i «Silent Night, Bloody Night» før også hun døde kort tid etter i 1974.
Det er mye interessant som foregår i og rundt «Silent Night, Bloody Night», men det er også lett å bli plaget av et langsomt tempo og en struktur som i hvert fall ikke fremmer en fortellerskapt spenning. Men så er det disse atmosfæriske bildene… Det er altså nok av dystre og uhyggelige bilder å lagre i minnet for fremtidige mareritt her.
«Black Christmas» (1974)
«Black Christmas» av Bob Clark var en av de første slasherfilmene da den kom ut samme år som «The Texas Chain Saw Massacre», fire år før John Carpenter gjorde «Halloween» som ofte tilskrives æren for å popularisere subsjangeren. Samtidig er «Black Christmas» mer enn en tidlig slasher, hvis det skulle ligge noen form for innveid undervurdering i å betegne den som det. Uansett er det en må-se-julefilm, og den beste av alle de skrekkelige.
Det Clark ganske så sjanger-konvensjonelt setter opp er en rekke unge kvinnelige studenter i et hus som terroriseres av en aggressiv og gal drapsperson som elsker å levere slibrige meldinger via telefonrøret. Dermed blir nettopp telefonen videreført fra «Silent Night, Bloody Night» som et slags startpunkt og kommunikasjonsmiddel for filmskrekk som i dette tilfellet er av enda sterkere kaliber. Clark bygger en spent atmosfære gjennom sylskarp fotografi og mise-en-scène som både virker dryppet i b-film og noe mer sofistikert eller velholdt. Det kommer spesifikt til uttrykk i et par elegante oppbygninger til enkeltscener, fra den briljante åpningssekvens til den neglebitende avslutning, men også til musikken (en alltids viktig bidragsfaktor til skrekkfilm generelt) og skuespillet. Det siste kan skilte med særlig Margot Kidder – som kom direkte fra skrekkfilm-mesterverket «Sisters» året i forveien av Brian De Palma – som her blir en scenestjelende aktør foran kamera som Barb.
«Black Christmas» ble ingen umiddelbar suksess, men en lunken mottakelse ble varmet opp til hetere omfavnelse i senere år. I dag anses «Black Christmas» med rette som en av 70-tallets aller mest vitale skrekkfilmer i slasher-landskapet, og hvis vi snevrer det inn til skrekkfilmer som foregår rundt jul, er den helt i toppsjiktet. Sannsynligvis helt øverst.
«Black Christmas» ble aller først lansert under tittelen «Silent Night, Evil Night», men etter kort tid re-lansert som «Black Christmas» nettopp i et forsøk på å distansere seg fra et inntrykk av å tilhøre en exploitation-tradisjon, der «Silent Night, Bloody Night» to år før dels touchet innom.
Den siste filmen i denne utvalgte rekken av jule-skrekk-filmer, tar opp «Silent Night»-tradisjonen i tittelen, selv om den også er et uavhengig verk. Vi skal til «Silent Night, Deadly Night».
«Silent Night, Deadly Night» (1984)
I «Silent Night, Deadly Night» leverer regissør Charles E. Sellier Jr. hemningsløst kultfilm-materiale fra begynnelsen. Vi ser en liten gutt først i et traumatiserende møte med en tilsynelatende senil bestefar bli fortalt at julenissen kan gjøre forferdelige ting med alle som har vært naugthy. På veien hjem fra aldershjemmet og bestefaren (som egentlig ikke kan snakke) blir den samme gutten vitne til at begge foreldrene blir overfalt og myrdet av en gal mann ikledd julenissekostyme. Om ikke denne hendelsen oppfyller traume-kriteriet for en PTSD-diagnose, så er det neppe noe annet som gjør det.
Til å være en film som klokker inn på like under halvannen time, tar den seg likevel passelig god tid i etableringen av hovedpersonen gjennom skildringen av bakgrunnen for hvem han skal bli. For det er ingen reell spoiler at den traumatiserende hendelsen i barndommen skal bli utløsende for voldsorgien i julehøytiden som skal skje ti år senere når vår venn er blitt 18 år og får mulighet til å vikariere i jobb som julenisse selv. Da bør de han møter helst ikke være i tvil om at de ikke har vært naughty det siste året (som for eksempel innebærer at de ikke har hatt sex).
Det er kanskje unødvendig å understreke at «Silent Night, Deadly Night» til de grader skriver seg inn på sidene av slasherfilmenes minst høytidelige bidrag, men den er også inne blant de bedre og mest underholdende. Der «Black Christmas» opprinnelig hadde en «Silent Night»-aktig tittel som ble trukket tilbake for ikke å bli assosiert som exploitation-horror, ble denne filmen motsatt vei først lansert som «Slayride» (kanskje en bedre tittel?) før det ble endret til «Silent Night, Deadly Night». Filmen ble umiddelbart møtt med en bølge av raseri og sinne som følge av iscenesettelsen av julenissen som morderisk psykopat, og kontroversen ble så massiv at distributøren først trakk tilbake all promo og deretter selve filmen fra kino. Før det skal «Silent Night, Deadly Night» ha overgått den samtidig lanserte «A Nightmare on Elm Street» av Wes Craven målt i antall solgte billetter.
Selv om Charles E. Sellier Jr. faktisk bygger en engasjerende historiefortelling og bryr seg nok til å sette opp horror-konseptet med en nokså velutviklet idé og bakgrunn for hovedpersonen, er det altså de blodsprutende scenene som nok huskes aller best. Som i sekvensen med to ungdommer i akebakken, der den ene ender hodeløs i bunn av bakken etter et ublidt møte med psykopat-julenissens øks, eller den nakne tenåringsjenta som blir spiddet av reindsyrgeviret på veggen.
Det er muligens ikke stor kunst, men det er stor underholdning. Og litt julestemning også.
God jul!
Alle disse filmene er tilgjengelig på fysisk format (blu-ray) hvor begge de to førstnevnte er mulig å få kjøpt innenlands hos Platekompaniet:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar