Topp 10: Nicolas Cage

Få skuespillere er like omtalte, ikoniske og undervurderte i amerikansk film som Nicolas Cage. Gjennom fem tiår, fra 1980-tallet og frem til i dag, har den nå 60 år gamle skuespillerens eklektiske karriere beriket filmkulturen med en helt distinkt tilværelse.

Gjennombruddet kom gjennom 80-tallet, i en periode hvor Cage jobbet seg frem i bransjen via noen utpreget spennende rollevalg, som i kult-komedien «Valley Girl», eller som hovedrolleinnehaver i onkel Francis Ford Coppolas stilistiske «Rumble Fish»-filmatisering. Han fikk også gjøre seg bemerket i samme Coppolas smått undervurderte «The Cotton Club», samt i Alan Parkers «Birdy», for ikke å glemme Coen-brødrenes tidlige og sprudlende komedie «Raising Arizona». Særlig i kraft av sistnevnte så man allerede her noen konturer av Cages rekkevidde og særegenhet som artist med en idiosynkratisk tilstedeværelse foran kamera. Men hvis én film typisk pekes ut som et definerende karrieregjennombrudd, kom det i 1987 mot en fantastisk Cher i «Moonstruck».

Cage fortsatte å gjøre kunstnerisk inspirerte valg inn i begynnelsen av 90-tallet, noe som ikke minst kom til uttrykk i David Lynchs «Wild at Heart» (1990). Men det var først i andre halvdel av 90-årene at Cage ble allemannseie. Først som Oscar-vinner i «Leaving Las Vegas» fra 1995, før han derfra – og ut av det blå – gikk hen til å bli Hollywoods største actionfilmstjerne i andre halvdel av 90-tallet med «The Rock», «Con Air» og «Face/Off». På tampen av 90-tallet siktet han seg også inn mot å jobbe med noen av de aller største i amerikansk film; for Brian De Palma i «Snake Eyes» (1998) og for Martin Scorsese i «Bringing Out the Dead (1999) med to bortimot diametralt motsatte rolletolkninger som begge er gnistrende gode på hver sin måte.

Like etter 2000-tallet fortsatte Cage å bygge nye spennende lag på egen unike karriere. «Adaptation.» av Charlie Kaufman viste igjen nye sider av Cages mangesidige repertoar og bekreftet hans nese for god film, mens han også sørget for å få jobbe med Ridley Scott på «Matchstick Men» og Oliver Stone på «World Trade Center». Og innimellom det gjorde han en kommersielle kassasuksess i «National Treasure». Hva kunne Nicolas Cage egentlig gjøre feil nå?

Vel, vi beveger oss nå inn i en fase av Cages karriere der mange vil hevde at veldig mye gikk feil. Fra den latterliggjorte re-maken av kultskrekkfilmen «The Wicker Man» og fremover, skulle Cages markante skuespill i mindre velgjorte filmer ofte bli reduserte til memer og ufrivillig latter. Hva skjedde? Den diskusjonen skal ikke tas her, men det må poengteres at det også i disse årene finnes klart severdige oppføringer i Cage-katalogen; som i «Joe» av David Gordon Green, men også i Werner Herzog som selvsagt visste hvordan han skulle utnytte Cages ekstravagante aura og maksimere det i den bevisst elleville og særdeles fornøyelige varianten av Abel Ferraras mesterverk «Bad Lieutenant», altså «Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans». Etter dette vokste imidlertid volumet i Cage-filmografien like mye som kvaliteten på filmene typisk sank, men innimellom er det fortsatt mulig – med litt innsats – å finne interessante perler som tilfellene «Mandy» fra 2018 eller «Color out of Space» fra 2019, to filmer av særlig sterk visuell identitet som visste å anvende «denne periodens Nicolas Cages» til det aller beste. Og i 2021 høstet Cage enda sterkere lovord og anerkjennelse for sin bemerkelsesverdige dempede tolkning i det stilistiske drama-thrillerverket «Pig», før han året etter viste frem all sin selvironi som «seg selv» i den tidvis underholdende og småmorsomme «The Unbearable Weight of Massiv Talent» som kanskje markerte skuespillerens virkelige retur til det brede publikum. Når han i 2023 spilte i «Dream Scenario» for vår egen Kristoffer Borgli («Syk pike»), føles det som vi igjen har fått den versjonen av Nicolas Cage som har luktesansen tilbake for de gode og spennende filmprosjektene.

Det vi uansett vet er at vi aldri helt kan vite hva fremtiden kommer til å gi oss av Nicolas Cage. Men vi vet veldig godt hva han allerede har beriket oss med, som altså er en sterk variasjon av type filmer, sjangere og uttrykk i en voldsom, eklektisk og sterk filmografi som nå beveger seg innom hele fem tiår. Nedenfor er det listet opp ti personlige favoritter fra denne filmografien hvor det hadde vært klart uproblematisk å løfte frem minst det dobbelte som veldig godt og severdig. (NB! Listen nedenfor er satt sammen mot slutten av 2023, før f.eks. «Dream Scenario» er sett).

Jeg husker fremdeles det svidde litt i øynene da jeg første gang leste nyheten om at Werner Herzog skulle regissere en remake av Abel Ferrara-mesterverket «Bad Lieutenant» med Nicolas Cage i hovedrollen. Jøss, det hørtes merkelig ut – og jammen ble det merkelig, men også veldig bra! Nesten like fantastisk som Harvey Keitels traktering av den miserable politimannen i Ferraras bekmørke 1993-portrett, skrur Herzog opp alle tilløp til absurditeter til uimotståelig effekt i et kunstnerisk samarbeid med Cage som definitivt er med på hva Herzog vil. Cage er her på sitt aller mest karismatiske, og det er som Herzog – med sin erfaring i å håndtere eller portrettere galskap – fyller den nødvendige kraften og kompetansen til at det akkurat holder seg innenfor (som regissører av kommende Cage-filmer ikke hadde). 

«Moonstruck» bader i måneskinnets romantikk som et larger-than-life-drama som hyller alt det italienske, og som mest av alt promoterer Cher i hovedrollen som den gifteklare Loretta. Men den har i høyeste grad også Nicolas Cage å by på – i rollen som sin forlovedes bror som hun innleder et romantisk forhold til. «Moonstruck» er fantastisk skrevet; levende og poengtert mens plottet skrider mot et melodrama, der filmen i sine beste stunder snuser på Woody Allen-kvalitet uten et like sofistikert formspråk. Midt oppi dette leverer Nicolas Cage en fin forestilling, selv om han blir en tydelig annenfiolin for Chers totalt scenestjelende oppvisning. Cage balanserer den konfliktfylte rollefiguren med passelige doser av temperament og dramatiske fakter, leverer dialogen finstemt og innehar også mye av filmens alvor i seg som kanaliseres med lidenskap og troverdighet. På mange måter en rolletolkning som oppsummerer mye av Cages kvaliteter, som ble et slags gjennombrudd som herfra åpnet for enda større roller i enda større filmer.

David Lynch og Nicolas Cage er en kombinasjon vi gjerne kunne sett mer av. I «Wild at Heart» skapes et særegent, voldelig univers av tegneserieaktige dimensjoner som Lynch ivrer etter å utforske med et fantasirikt filmarbeid og idérikdom av plott og iscenesettelser. I denne konteksten er Cages tilstedeværelse mildt sagt ikke malplassert i en underlig kjærlighetshistorie langs veien mot en minst like praktfull Laura Dern. Rollen som Sailor har mange av karaktertrekkene vi liker å forbinde med Cage på film med en fargerik og intens kraft. Både Cage, Dern og hele «Wild at Heart» er forunderlig tiltrekkende, absurd, frekk og gjennomsyret av lidenskap. Om den ikke ble noen stor publikumssuksess der og da, kan ingen ta fra «Wild at Heart» statusen som vinner av Palme d’Or eller evig status som kultklassiker.

Særlig fra 2010-tallet tok gjerne Nicolas Cages karriere en vending mot tilsynelatende mindre ambisiøse produksjoner samtidig som kunstneriske samarbeid med relevante eller betydelige filmskapere opphørte. I fravær av velsmidde storproduksjoner eller begavede regissører med blikk og evne til å utnytte Cages talent i «kvalitetsfilmer», ble karrieren hans på et tidspunkt mer omgjort til en vits. Men enkelte unntak finnes, og det beste og ferskeste fra nyere tid er rollen som einstøing og trøffelgriseier i Michael Sarnoskis oppsiktsvekkende sterke regidebut «Pig». Her inntar han et uvanlig behersket spill innenfor rammene av å representere et slags utskudd av samfunnet, skrevet og spilt i en retning man kunne sett for seg Joaquin Phoenix portrettere til Oscar-nominasjon. Cage er på samme nivå, i en mektig levert tolkning av en person bærende på en uhåndterlig mengde sorg, men uttrykt med sjelfullhet og handlekraft som gjør ham fengslende å studere kontinuerlig i enhver uttrykt nyanse. På et tidspunkt serverer han også en fenomenal enkeltscene med en monolog som avkler og dissekerer det pretensiøse matuniversets fasiliteter, presentert med dirrende perfeksjonert filmkraft i en herlig og bitende film på nitti minutter. 

Nicolas Cage har (foreløpig) vunnet én Oscar, og det var for «Leaving Las Vegas» han vant gullstatuetten i kamp med Sean Penn for «Dead Man Walking». Det er en rolletolkning som føles å være av de mest omtalte, men kanskje også omdiskuterte, fra 90-tallet. Cage spiller en alkoholiker som havner i Las Vegas der han planlegger å drikke seg i hjel, inntil han møter og forelsker seg i en vakker call girl. Det er en film av et voldsomt og grafisk uttrykk, men med en underlig blanding av å være dempet og nøktern (ofte i nydelig samspill med Elisabeth Shue). Mye av det samme finnes i Cages svettende, temperamentsfulle og ukontrollerte (men likevel kontrollerte!) håndtering av alkoholisme som trekkes mot yttergrenser der mange vil tenke at det blir for mye. Filmen står som et dokument på Cages vilje til å forsvinne fullstendig følelsesmessig og fysisk inn i en rolle på sin måte, men der særegenhetene han legger igjen like mye blir en del av figuren som han som skuespiller. Cages vei inn i «Leaving Las Vegas» og hva som er kommet ut av det, slår meg som en av de mest massive kunstneriske prosjektene utført av en amerikansk skuespiller i sitt tiår.

Nicolas Cage har selvfølgelig også jobbet med Martin Scorsese, og er i Paul Schraders manus til «Bringing Out the Dead» en søvnig og deprimert ambulansesjåfør i New York, hvor mange var snare med å trekke linjer til Travis Bickle og «Taxi Driver». Rett før årtusenskiftet var det en uvanlig behersket rolletolkning fra Cage som portretterte en klassisk Schrader-skrevet antihelt preget av en form for eksistensiell krise; det er en film, en rollefigur og en skuespillerprestasjon med kapasitet til å virke emosjonelt bevegende. Filmen ble nødvendigvis ingen stor suksess målt i antall solgte kinobilletter, og kommuniserte nok umiddelbart til et annet og smalere kinopublikum enn de som ville se mer action og villskap av Cage på det store lerretet i 1999. Det man i stedet kunne se i «Bringing Out the Dead» var en dypere, mer human og vakker film som muligens kom ladet med mer varige enn øyeblikkelige inntrykk. Og fortsatt er det én av Nicolas Cages fineste roller.

På det tidspunkt Brian De Palmas landet Nicolas Cage til hovedrollen «Snake Eyes», var han på høyden av karrieren som Hollywoods fremste actionskuespiller med «The Rock», «Con Air» og «Face/Off» like bak seg. Her glir han elegant inn i den fargesprakende skjorta som tilhører eksentriske Rick Santori, mens kamera kontinuerlig henger tett på ham – inkludert i en lang tagning i åpningen som er blitt av de mest ikoniske og berømte fra 90-tallet. Etter hvert som intensiteten i det klaustrofobiske og konspiratoriske thrillerdramaet trekkes opp, blir Cages flamboyanske og dominerende spill nøyaktig det drivstoffet De Palma trenger for å opprettholde det deilige energinivået og boblende filmkraften som driver «Snake Eyes» frem. I ettertid har Cage selv ofte snakket særlig varmt om denne filmen med forslag om at han mer enn gjerne returnerer som Rick Santoro ved en De Palma-regissert oppfølger. 

Selv om «The Rock» egentlig er på en hylle litt høyere enn «Con Air», føles det naturlig å trekke disse to forbløffende sterke Cage-actionforestillingene med ett års mellomrom sammen til å utgjøre en felles tredjeplass.

For rett fra den Oscar-vinnende prestasjonen i dramaet «Leaving Las Vegas» giret Cage opp energinivået for det virkelig perfeksjonerte 90-tallsactionverket «The Rock» av Michael Bay som definitivt peker seg ut som 90-årenes store actionfilm-begivenhet å få med seg på kino. Det vi fikk se var en fantastisk opplagt og passelig overspillende Cage i velartikulert tospann med Sean Connery, plassert i sentrum av Bay og Bruckheimers veldrevne underholdningsmaskin av en sjangerfilm. Og veien var da på mange måter kort fra «The Rock»-suksessen og til «Con Air» som ble en like massiv kommersiell suksess året etter. For igjen skapte Jerry Bruckheimer et actionfylt storverk av beste 90-tallskaliber som eksploderte foran øynene våre i kinosalene, og igjen med Nicolas Cage som the leading man, der han i «Con Air» var den sympatiske, fengselsdømte Cameron Poe som sammen med en eklektisk gruppe andre fanger skal fraktes med et fly som de naturlig nok ender med å kapre. All logikk legges til side i en signaturfilm av en eksessiv, høykonseptuell sjangerproduksjon av sin tid – og det er like vilt underholdende som det er velgjort (i regi av den da fremadstormende Simon West som av Bruckheimer nok ble ansett som en kommende regissørstjerne med neste for kommersiell-visuell filmskapelse med næring fra Michael Bay og Tony Scott). Cages prestasjon i begge disse er uansett en bit av en perfekt symbiose av actionfilm som gjorde at både «Con Air» og ikke minst «The Rock» står seg som to beslektede storverk av sin sjanger fra 90-tallet.

«Face/Off» er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk. Det er en spinnvill idé av en konseptuell plottidé, der John Travolta er FBI-agenten som opplever å se sin eneste sønn bli skutt og drept av terroristen Castor Troy, spilt av Nicolas Cage. Galskapen spruter her av Cages spinnville opptreden som den karismatisk-ondsinnede terroristen, hvor det er lett å tenke at det er fullstendig match mellom Cages distinkte skuespillerstil eller persona, og John Woos operatiske dramatiseringer som hentet av en tradisjon der alle mulige følelser skal skrus opp og vises på lerretet. Når Travolta og Cage er samtidig i bildet, er det to stjerner som typisk er større enn hva de tar del i. Samtidig kniver de ikke bare om oppmerksomheten med hverandre, men like mye med hva som foregår rundt dem ettersom Woos stilfulle filmarbeid er minst like mye show off som Cage og Travoltas ekstravagante rollefigurer. Øynene tåler knapt mer enn de får se i «Face/Off», inkludert fra Cage.

I Spike Jonzes genierklærte meta-komedie spiller Nicolas Cage filmens virkelige manusforfatter, Charlie Kaufman, som i «Adaptation.» blir ansatt for å skrive et filmmanus av en bok samtidig som han kjemper mot sterke indre krefter av angst, sosial fobi, depresjon og synkende selvtillit. I tillegg spiller Cage manusforfatteres tvillingbror som også er manusforfatter. Det svimlende originale premisset følges opp av en ekstraordinær gjennomføring i hvordan filmen fortelles og uttrykkes, og ikke desto mindre i den monumentale rolletolkningen som tilhører Nicolas Cage i det som må være det aller mest krevende, og derfor imponerende, han har gjort.