80-tallets beste skrekkfilmer: 50. til 41. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 70. til 61. plass.

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass | 80. til 71. plass | 70. til 61. plass | 60. til 51. plass

Nami er programleder for et smalt japansk talk-show med sen sendeflate. På et tidspunkt mottar hun en videokassett i posten (vi er altså på 80-tallet) som viser seg å inneholde noen særdeles groteske og autentiske voldshandlinger, en såkalt «snuff-film». Fremfor å ta med videokassetten til nærmeste politistasjon, velger Nami å ta med seg en liten gruppe med kollegaer for å spore opp lokasjonen der filmen ble spilt inn. Det tar ikke lang tid før de kommer til riktig sted, en avsidesliggende og forlatt militærbase, og det tar heller veldig lang tid før de selv skal bli utsatt for den psykotiske videokassett-avsenderens voldelige vrede.

Ved å spole tilbake til 1988 befinner vi oss omtrent ti år før den asiatiske skrekkfilm-renessansen skapt av «Ringu», og Torshiharu Ikeda serverte «Evil Dead Trap» som et udiskutabelt mørkere, villere og mer brutalt stykke j-horror. Filmen virker, i positiv forstand, tungt europeisk inspirert med røtter fra Fulci/Argento. Scenene på den labyrintiske militærbasen, der det meste av handlingen foregår, er fotografisk badet i blått, mens atmosfæren som kommer ut av det både er feberdrøm-aktig og brutal på samme tid. Filmen er ingen prøvelse verken for intellekt eller tålmodighet, men pøser på med en strøm av morbide iscenesettelser av vold som, heldigvis, ikke presenteres uten filmatisk eleganse. «Evil Dead Trap» er pakket inn i et prangende uttrykk av redsel, frykt og perversitet – men bak denne innpakningen skjules også velskapte kulisser og inspirert kameraarbeid. Bak alt det lugubre, er det en lukt av et gjennomført filmarbeid her som faktisk evner å kanalisere ektefølte øyeblikk av suspense og nysgjerrighet for hvilken retning plottet til slutt tar. Det finnes ikke et kjedelig eller intetsigende sekund her.

Seijun Suzuki lagde særlig på 1960-tallet en serie med ekstremt stilistiske og voldelige b-filmer som er noe av det mest visuelt behagelige jeg har hvilt øynene på i b-filmsegmentet, og som toppet seg med mesterverksrekken av yakuza-psykedeliske «Youth of the Beast», «Tokyo Drifter» og «Branded to Kill». Men etter at Suzuki ble dumpet av filmstudioet Nikkatsu på slutten av 1960-tallet, fikk han kun strevd seg til å lage én film på 70-tallet. Det var derfor et slags comeback på tampen av karrieren da «Zigeunerweisen» kom i 1980 som første film i den såkalte Taisho-trilogien, satt til 1920-tallets Japan som preges av en økende vestlig påvirkning, vurdert som en trussel mot den japanske identiteten.

Filmen er på mange måter noe helt annet enn det Suzuki bygde karrieren på. I kontrast til de lettbente 90 minuttersverkene fra 60-tallet, er «Zigeunerweisen» omstendelig brettet ut over 144 minutter – med et europeisk tilsnitt, et ikke ubetydelig snev av Bunuel-inspirert surrealistiske strømninger og mettet med subversiv, underlig humor. Filmen er også skutt på location, noe som også gjør den tydelig visuelt avvikende fra de studio-estetiserte verkene fra Suzukis backkatalog. Likevel er hver innstilling utvilsomt plantet i en artistisk jord, der bruk av lys og bisarre filmiske touch opphøyer verket til et ubegripelig og særegent skue der man sjeldent er trygg på hva som foregår. Virkelig en skrekkfilm utenom det vanlige.

Som oppfølgerfilm innledes «Halloween II» med et uvanlig grep. Filmen starter med å vise slutten fra originalfilmen, før handlingen umerkelig beveges videre fra det tidspunkt den første filmen gikk over i rulleteksten. Dette grepet er særlig interessent fordi det ikke forelå spesifikke planer om å lage en direkte oppfølger før den første utkom til filmhistorisk suksess på slutten av 70-tallet. Og derfor var det heller ikke veldig opplagt at «Halloween II», som åpenbart var initiert av det nye kommersielle markedet for amerikanske skrekkfilmer, skulle bli så god som den faktisk er.

John Carpenter bidro på manusarbeidet, men overlot regijobben til Rick Rosenthal. Han har langt på vei lagd en oppfølger i forgjengerens ånd. Til å være oppfølgerfilm er «Halloween II» uvanlig «nedpå» et godt stykke. Men der 1978-utgaven skapte en stemningsfull oppbygning som hadde en nerve i hver innstilling, er den første drøye halvtimen noe mer kronglete formulert i oppfølgeren. Men når Rosenthal først kommer i gang og handlingen konsentreres til de klassiske skrekkelementene når Jamie Lee Curtis jages av Michael Myers inne på sykehuset, demonstrerer Rosenthal et solid håndverk og løfter filmen til en underholdende og effektiv horrorfilm som ble akkurat så god som utgangspunktet nok tillot.

En oppfølgerdobbel blir det når «Halloween II» får selskap av «Omen III» på 48. plass…

«The Omen»-Damien har her rundet 30 år, blitt en av verdens mektigste menn som sjef over Thorn-imperiet, og sågar utpekt som amerikansk ambassadør i Storbritannia – rollen som hans adoptivfar hadde i den første filmen. Han er nå bevisst på hvem han er – og hva han vil. Kampen mellom det gode og onde høynes derfor, især når Damien opplever å få sine Antkrist-styrker svekket i møte med Kristus’ nylige tilbakekomst.

Det føles som om enda mer står på spill i den overraskende gode tredje filmen i «Omen»-serien, som faktisk oppleves ett hakk mer svettefremkallende og effektiv som renskåren horrorskildring enn forgjengeren, og som har en historiefortelling med sterkere grad av iboende nerve idet det nå bygges opp mot den endelige konflikten, det onde vs. det gode.

«Omen III: The Final Conflict» ble først lansert kun under tittelen «The Final Conflict», noe som peker på at filmen også kan fungere helt uavhengig av forløperne. Likevel, etter en stemningsrik oppbygning med introduksjonen av en fremragende Sam Neill i et temposterkt og engasjerende premiss, blir manusarbeidet i siste akt løst med mer lettvinte og forutsigbare grep som ikke lever helt opp til forventningene. «The Final Conflict» er dermed heller ikke like helstøpt, elegant og ikonisk som det originale 70-tallsmesterverket «The Omen», men er likevel betydelig bedre enn hva man i rimelighet kunne forvente.

«The Slumber Party Massacre» er et deilig stykke renskåret amerikansk slasher. Filmen, som interessant nok er regissert av en kvinne (Amy Holden Jones), og som derfor også er blitt gjenstand for en ekstra feministisk tolkning, leverer upretensiøst det den skal, og som publikum forventer: Karakterintroduksjonen gjøres med en lang dusjscene som dveler med de nakne jentekroppene, forventningene til en planlagt ungdomsfest (i dette tilfellet tenåringsjenter som er hjemme alene og skal ha pysjamasfest), en drapsfigur som lurer i buskene, og den gradvise, blodige nedslaktingen av ofrene. Alt er på plass, og det fungerer urovekkende bra.

Strukturelt har filmen et tydelig avtrykk av «Halloween». Drapsmannen gjøres kjent for oss umiddelbart, og spenningen ligger aldri i å bygge opp mot en avsluttende avsløring. I stedet handler dramaet og spenningsnivået om iscenesettelsen, som i likhet med nettopp «Halloween» bruker den amerikanske forstaden som tydelig setting, med en truende skikkelse som terroriserer nabolaget der beboerne skuer mot faren fra bak vinduene. «The Slumber Party Massacre» kan naturligvis ikke true «Halloween», men er av de klart mest velgjorte og underholdende etterligningene.

Gamle dukker er allerede i utgangspunktet ganske creepy, og blir enda verre etter et møte med «Dolls». Stuart Gordon, en av tiårets store kultfilmregissører innen horrorsjangeren, hadde allerede servert oss «The Beyond» og «Re-Animator» før han i 1987 utga «Dolls».

Plottet, tematikken og atmosfæren streifer forbi et mørkt, saftig og eventyraktig Brødrene Grimm-landskap: Vi møter et jentebarn som er på ferie sammen med faren og stemoren. De er langt ute på landet når de kjører seg fast med bilen, og under et forferdelig stormvær oppdager de et gedigent, gammelt hus i nærheten. Der viser det seg å bo et eldre og tilsynelatende uskyldig ektepar som inviterer dem inn for overnatting, og samme kveld er det flere forbireisende som kommer innom for å søke ly – i det som viser seg å være et hus som rommer en forunderlig høy mengde antikke dukker, eller som den eldre damen i huset uttrykker det: «De er gamle, like gamle som jeg er».

Ved nydelig bruk av stop motion-teknikk blir dukkene på sitt vis levelige vesener som går til angrep på de voksne gjestene, og «Dolls» blir en ellevill og fantastisk underholdende horrorfilm som tikker inn på 75 effektive minutter, men med et heldig fravær av spesialeffekter. Eksempelvis iscenesettes gjerne de typiske skrekkfilmsekvensene i kameraets ytterkant, hvor særlig lyden av de raslende dukkene gir en treffsikker effekt til den atmosfæriske, eventyraktige fortellingen. For øvrig har filmen et slags bankende hjerte for barndommens uskyldige blikk og fantasiåpne anskuelse, og fortellerperspektivet gis oss via barnets åpne syn på hva som foregår – hvor den overhengende tematikken handler om å bevare barnet i seg, selv i voksen alder. Skuespillet er utpreget stereotypisk, noe som for så vidt blir underbyggende for det eventyrlignende universet Stuart Gordon skisserer – men en del av dette bildet er også et gjennomgående svakt skuespill, men så dette også b-filmvare i alle fasetter, og i sin kjerne en særdeles vellykket horrorfabel som fortjener langt mer oppmerksomhet enn nåtiden synes å gi den.

John Carpenter bearbeider ikke et grensesprengende originalt materiale i «The Fog». Men bak den klisjéorienterte og uoriginale rammehistorien som følger spøkelsesfilmformelen til minste detalj, evner Carpenter å bygge velfungerende tablåer og en gjennomgående nifs atmosfære gjennom et kontrollert og oppbyggelig filmspråk.

Carpenter gjør mye ut av lite, og resultatet er tilfredsstillende; mye fordi Carpenter velger å holde tilbake på det tidspunkt man føler og frykter at filmen vil slippe tak. I stedet bevares mystikken lenger til fordel for konvensjonelle effektløsninger, og stemningen forblir åpenbart viktigere enn forløsningen. Dessuten byr «The Fog» på to horrorikoner fra hver sin generasjon side om side i Janet Leigh og Jamie Lee Curtis. Bare det i seg selv gjør den verdifull.

Til en «alle-kjenner-alle-landsby» ankommer den ekstravagante Daryl van Horn i Jack Nicholsons skikkelse, til en usedvanlig effekt på tre single heksevenninner (Susan Sarandon, Cher, Michelle Pfeiffer). «The Witches of Eastwick» etableres umiddelbart som et ekstremt idiosynkratisk filmverk som ikke forholder seg til noen kjente rammer. Regissør George Miller (han du kjenner aller best fra «Mad Max»-filmene) lener seg på en vulgær, bitende og treffsikker dialog – og ikke minst en outrert overnaturlighet i story og visualitet, som grobunn for et univers hvor filmens stjerneensemble også kan spille ut hele sitt register uten at det bikker over. Jack Nicholson er i særdeleshet på hjemmebane når han bretter ut sitt forføreriske, djevelske og underholdende vesen, mens det kvinnelige trekløveret også fungerer særdeles godt. Imidlertid er det Veronica Cartwright, i en fantastisk birolle, som er filmens mest underholdende bidrag der hun hysterisk prøver å overbevise den intetanende lokalbefolkningen om ondskapens inntog i nabolaget. 

«The Witches of Eastwick» er på sitt skarpeste og mest fornøyelige den første timen, hvor Miller fremdeles holder fingeren på avtrekkeren mens han leker med seerens forventninger – inntil han de siste 45 minuttene fyrer løs og lar de overnaturlige elementene ta fullstendig visuell styring, og samtidig mister grepet om den atmosfæriske, tidvis subtile og morsomme foranledningen som legger til rette for en skrekkfilm på siden av det meste.

Kultfilmskaper Jean Rollin skrev angivelig «The Night of the Hunted» på én dag og brukte bare to uker på innspillingen. Det kan merkes, både på godt og vondt. Til en viss grad fremstår det som hastverksarbeid, men til en viss grad skinner det også gjennom en form for idiosynkratisk lidenskap som gjør at lidelsen på lerretet (eller skjermen) kommer under huden vår.

Det var alltid en luguber side ved Jean Rollin, som typisk presenterte grafisk erotikk som en essensiell del av surrealistiske verk preget av brokete blandingsforhold i kunst- og sjangerfilm, gjerne på lavt budsjett innenfor fantasy-aktige univers. Men han kunne også krysse grensen fullt og helt for å gjøre rene pornografiske filmer. Tilfellet «The Night of the Hunted» var i Rollin-kontekst å regne som et mainstream-verk, men ikke mer enn at Rollin hentet inn en en skuespiller fra pornobransjen, Brigitte Laheie, til å bekle (og avkle) hovedkarakteren. 

«The Night of the Hunted» var altså Jean Rollins skrekkfilm skapt etter tidsrammen og økonomien til en pornofilm, og som også er såpass fylt opp av eksplisitt sex at både Rollin og Laheies bakgrunn trolig kom godt med. Men stort sett er de seksuelle sekvensene faktisk forankret i hovedkarakteren psyke og i historiefortellingen, spinnende rundt spørsmål knyttet til tap av hukommelse. Det er intenst fortalt, men samtidig kontrollert og i sakte tempo, i en rufsete form der mer amatørmessige øyeblikk ikke blir altfor forstyrrende. Det er en bisarr, foruroligende, men også fascinerende miks her av mykpornografi, skrekk og et psykologisk thrillerdrama med sci-fi-elementer. På et forenklet nivå kan det hele minne litt om tidlig David Cronenberg, men det er også til å se og forstå at Jean Rollin aldri hadde det nivået i seg. Filmens unike konstruksjon og kraft gjør den likevel, stort sett, tilfredsstillende å være i og se tilbake på. 

To tiår før bølgen av tenåringsromantiske vampyrfilmer skyllet over oss som en nær hovedlinje i populærkulturen, er det fristende å søke tilbake i tid – og til blant annet «Near Dark». Filmen som umiddelbart led den skjebne å havne i skyggen av den massive vampyrfilm-suksessen «The Lost Boys» som kom under året i forveien. Men siden, og fremdeles, har begge stått fjellstått som to selvstendige, essensielle og komplementære 80-tallsdokumentasjoner som tross alt portretterer vampyrisme noe ulikt. For i motsetning til Joel Schumachers glamoriserende, eventyraktige innfallsvinkel til vampyrverdenen, skildres vampyrismen her som en grufull sykdom, et virus som vil omvandle smittebæreren til drapsmann. Dødsfrykten er konstant til stede, men den mørke tonen forsterker samtidig den eksistensielle kjærlighetshistorien som bærer filmen fremover. 

Skuespillet er kanskje noe ujevnt og tidvis litt for rufsete i kantene, men det blir aldri egentlig ødeleggende. Kanskje fordi et sterkt og substansladet manus ligger i bunn, og fordi Kathryn Bigelow i sin regidebut håndterer materialet med overbevisende kontroll og stilsikkerhet.

Inntil det tidspunkt overdrivelsene tar fullstendig overhånd i «Re-Animator» og forvandler alt til en forunderlig sci-fi-komedie-skrekkfilm, fortoner filmen seg innledningsvis som en iskald og kirurgisk presis cronebergsk thrillerøvelse, dog med klare antydninger om en galskap som venter på å slippe løs. Og de fleste vil på forhånd være forberedt på Stuart Gordons egentlige intensjoner med denne løsslupne H.P. Lovecraft-adaptasjon; nemlig å gjøre «gal-vitenskapsmann-vekker-døde-til-liv-plottet» til en fest av en gore-spekket underholdningsfilm, og strekke det så langt som bare han kan. Men Gordon hadde ikke lykkes med det dersom det ikke var for det filmspråklige presisjonsnivået han besitter – fra timingen mellom humor og skrekk, den solide dosen med overraskende frekk CGI, og de lysende skuespillerne som åpenlyst vet hva de er med på – og nyter det.

Enda mer imponerende er det faktum at «Re-Animator» var Stuart Gordsons debutfilm som regissør, der han kom direkte fra teaterscenen og i første forsøk meislet ut en av tiårets mest ikoniske skrekkfilmer, som også markerte startpunktet på en fascinerende filmskaperkarriere, kjennetegnet av en grensesprengende vilje og vitalitet.