«Ferrari» (2023)

Veien fra idé til gjennomføring ble lang og kronglete for Michael Mann som allerede rundt tusenårsskiftet påbegynte tankene for en Ferrari-film. Siden prosjektet endelig fikk det grønne lyset for et par år siden, har «Ferrari» vært blant de kommende filmproduksjonene som mange av oss Mann-entusiaster har knyttet ekstra store forventninger til. Etter verdenspremieren under Venezia internasjonale filmfestival høsten 2023, har imidlertid buzzen vært påfallende i retning av noe underveldende og mindre audiovisuelt kraftfullt enn antatt. At mottakelsen likevel ikke har vært spesielt krass eller polariserende på nivå med tilfellet «Blackhat», gjorde det kanskje enda mer alarmerende. Jeg skygget riktignok unna detaljene i kritikken, men det var umulig å unngå at «Ferrari» av litt for mange ble oppfattet mer som en flat, eller til og med melodramatisk biopic mer enn en muskuløs Michael Mann-film.

Gjennom høsten og vinteren, etter Venezia-lanseringen, ble det samtidig klart at «Ferrari» aldri kom til å finne veien inn til ordinære norske kinovisninger, noe som mildt sagt – og egentlig uavhengig filmens kritikermottakelse – virket som en hoderystende vurdering. Michael Mann er, med respekt å melde, én av de mest toneangivende filmskaperne fra amerikansk film siden 80-tallet, i skjæringspunktet mellom det kunstneriske og kommersielle, der veteranen som varemerke har levert audiovisuelt gjennomførte filmer med teknikk og kunstutøvelse ment for å bli opplevd i kinoens mørke rom for bilde- og lydgjengivelse. Isteden skulle han bli avfeid og styrt mot strømmetjenestenes digitale sveipekatalog for å bli sett på nettbrett, mobiltelefoner og tv-skjermer. For de av oss som har et greit hjemmekinoanlegg for lyd og bilde, er det ingen dårlig visningskanal, ei heller for denne type film. Men at «Ferrari» likevel ikke settes opp på norske kinoer, fremstår som et mer alvorlig sykdomstegn for kino- og filmkulturen vår enn det gjør for formen og kvaliteten som Michael Mann faktisk tilbyr oss i «Ferrari».

Men nå er filmen endelig sett. Og selv om nevnte negative buzz sikkert bidro til å senke forventningsnivået og muligens samtidig oppgradere den endelige seeropplevelsen, er det likevel vanskelig å se på «Ferrari» som feilslått. Til det er den altfor kompetent og tidvis spektakulær å se på. 

Men hva slags film er det? Vel, det er åpenbart en film om Enzo Ferrari (spilt av Adam Driver) og hans både praktiske og åndelige håndtering av familie- og profesjonelt liv innenfor en avgrenset, men avgjørende periode i livet. På hjemmebane bor han med kona Laura (Penelope Cruz), som også er hans forretningspartner, og kanskje først og fremst det siste. Tidlig ser vi at hun allerede har innfunnet seg med og akseptert mannens sidesprang, så lenge han kommer hjem tidsnok til frokost. Det hun imidlertid ikke er vitende om, men som mange andre kjenner til, er at Enzo Ferrari ikke bare har et fast forhold til en annen og yngre kvinne (Shailene Woodley), men at han også har barn med henne.

«Ferrari» er ikke en biopic i konvensjonell forstand. Mann omgir seg ikke med Enzo Ferraris fullstendige liv. Historien foregår hovedsakelig i 1957, håndplukket som et spesielt innholdsrikt og skjebnesvangert år for italieneren. Mann kondenserer filmen til dette, til en kamp der og da på og utenfor bilbanen, men som preges av en vanskelig fortid like mye som uviss fremtid. Mye står på spill, både i bygging og kjøring av raske biler, men også i å skru sammen skjøre biter av fortid og familiebånd for en kjørbar personlig fremtid.

Tematisk er ikke dette atypisk Michael Mann-territorium. Det er et maskulint portrett av en mann fanget og blendet av en visjon, noe filmskaperen også har streifet innom flere ganger tidligere, og som denne gang anvendes til å kaste lys (og skygger) over den italienske ingeniøren Enzo Ferrari med hans skapelse av den ikoniske, italienske sportsbilen. Likevel er det altså ikke bilkjøringen som egentlig driver «Ferrari», men i større grad hva som foregår rundt. På samme tid er det umulig å se forbi Adam Driver som Enzo Ferrari. Han er en fysisk koloss av en person og persona, og med den påtatt brede italienske aksenten føles det som om han tar enda mer plass i bildet. I stilsikker dress, finkjemmet hår og eksklusive solbriller gir han inntrykk av selvsikkerhet. Bak fasaden slites han imidlertid av ulike utfordringer, og ikke minst hjemsøkes han kontinuerlig av døden, både som en trussel, berettiget frykt og som en vond personlig historie. I sentrum står håndteringen av egen familie, og ikke minst to sønner. Én levende, og én død. 

I rollen som «gråtekone» gir Penelope Cruz en inspirert tolkning ladet med lidenskap og følelser som virker ekte, selv om det også er en karakter begrenset til å kanalisere et gjentagende emosjonelt repertoar; innebygd smerte, bitterhet og resignasjon som typisk kan komme ut med tårer eller sinne. Samtidig er det en viss uforutsigbarhet både i karakteren og Cruz’ spill, som i hvordan hun faktisk vil agere og reagere. Det er en strøm av trekk og mottrekk, både i og utenfor der sportsbilene skal måle krefter.

Innveid i «Ferrari» finnes også en tung tilstedeværelse av religion, mye patos, sterke farger, store følelser og erketypisk italiensk temperament. Det er en film som lever opp til den klisjefylte italienske forestillingen, og skildringen kan innimellom virke så standardisert at man kunne mistenkt den for å komme fra Giuseppe Tornatore på en middels god dag. Men innimellom er det også deilige smakfulle biter av noe mer, noe som smaker av særpreg og finesse. Med hjelp av fotograf Erik Messerchmidt (som nylig også gjorde «The Killer» for David Fincher), samt komponist Daniel Pemberton, skapes både bilder og lyd som stemningsfullt fremhever de følelsene som filmen sikter mot. 

Scenene på bilbanen er kanskje litt mindre muskuløse enn forventet, og definitivt opptar det mindre andel av spilletiden enn antatt. For å oppleve virkelig spektakulær motorsport som altoverskyggende kvalitet i en spillefilm, bør du helst besøke tidligere storverk som «Grand Prix» (1966) eller «Le Mans» (1971). Der finner du riktig nok ikke den vidden i det underliggende dramaet som Mann har valgt å prioritere inn i «Ferrari», som heller ikke fantes i like sterk grad i James Mangolds «Ford v Ferrari» (2019). Energien ligger her enda sterkere og dypere i livshistorien vi får servert fragmenter av, selv om det skal sies at Mann like mye er opptatt av mystikken enn av menneskeligheten i Enzo. I det hele tatt er det et drama som stort sett finner balansen, selv om giringen underveis kunne vært mer sømløs og tempoet høyere.