Det kan være vrient å manøvrere i Netflix-jungelen, en digitalisert lokasjon som ved første øyekast kan virke gjengrodd av titler man enten har sett før, eller som opplagt er så middelmådig at man unngår å klikke på dem. Men det er samtidig litt underkommunisert at den samme jungelen faktisk inneholder noen filmskatter verdt å grave frem. Av de store strømmetjenestene, er det nemlig den mektigste av dem i Netflix som skjuler de mest spennende bidragene fra særlig europeisk filmhistorie, og gjerne også litt på siden av de mest opplagte klassikerne.
I denne artikkelen pekes du mot et lite utvalg europeiske filmskatter som i skrivende stund er tilgjengelig på Netflix. For her må det naturligvis tas forbehold om at filmene kan være fjernet når du leser dette. Sånn fungerer, dessverre, strømmetjenestenes flyktige arkiv.
Flere anbefalinger kommer senere i del 2.
Det er sommeren 1943. Den mest dramatiske sommeren i Italia forrige århundre – med krig, Mussolinis avsettelse og fascismens fall som bakteppe for Valerio Zurlinis grandiose kjærlighetsskildring. «Hektisk sommer» er en lidenskapelig fortalt skildring av lidenskap mellom kvinne og mann over noen hektiske og skjebnesvangre sommeruker i 1943. Den alltid lysende Jean-Louis Trintignant, er den mannlige siden i et gnistrende romantisk samspill med Eleonora Rossi Drago. Zurlini spiller på denne kvaliteten gjennom en sober og sensuell tone i iakttagelser av blikk og berøringer, uten å være i nærheten å bli seksuell. Særlig er filmens første bit, etableringen som i den følsomme skildringen i utviklingen av den romantiske relasjonen, fremragende løst. Utover i andre halvdel kan det muligens tendere mot å bli i en overkant konvensjonell kjærlighetshistorie innenfor rammeverket av krig. Men det føles umulig å stå i mot den melodramatiske kraften som finnes i gjengivelsen av et magnetisk drama om livet og kjærligheten.
Den produktive franske nybølge-aktøren Claude Chabrol er representert med flere filmer på Netflix. Én av disse er hans sjette spillefilm, men fortsatt tidlig i karrieren og før gjennombruddet som først skulle komme noen få år senere. «L’oeil du malin» er imidlertid særlig interessant som en bro mellom den tidlige eksperimentelle stilen og den særegne psykologiske thriller-varianten han perfeksjonerte i nærheten av 1970. Her er elementer av Hitchcock ispedd det som senere skulle bli Chabrol selv, men iført en annen form for stilistisk øvelse. Det er en kald og kontrollert film, men også et fengslende mysterium, som kretser om både person, geografi og handling. Det er en film som lar hovedpersonens tanker vandre fra bildene til seeren som monologer spredt utover nøye studerte bilder. Det er kanskje ikke et fullendt filmstykke, men det er en veldig interessant bit som er saftfull alene, og enda mer som en spennende aperitiff på det som senere skulle komme fra samme mann.
Netflix har et relativt rikt utvalg av Ingmar Bergman-oppføringer i katalogen. Blant annet gir strømmegiganten deg muligheten til å se noen av hans aller mest kjente og bejublede verk som fantastiske Jordbærstedet, Persona og Fanny og Alexander. Men like essensielt er det å begi seg ut på den tematiske trilogien som Bergman formulerte tidlig på 1960-tallet, via Såsom i en spegel (som også finnes på Netflix!) via Nattvardsgästerna) og frem til Tystnaden. Det som binder filmene sammen er at de på ulik måte er kammerdramaer som utforsker tro og fremmedgjøring i en kontekst av datidens nåtid. Filmene kan uansett ses fullstendig uavhengig av hverandre. Når det kommer til Tystnaden, er det definitivt at Bergmans mest sensuelle og estetiserte verk på overflaten, mens det under overflaten er et tenkende og ubehagelig menneskelig drama om eksistensialisme og isolasjon. Tystnaden er like tung som den er vakker, men berikende og en essensiell bit av den store Bergman-kaka.
Il posto bygde i 1961 videre på den italienske neorealistiske arven, da regissør Ermanno Olmi vandret i de markante fotsporene til Roberto Rossellini og Vittorio De Sica. Foruten å ha de karakteristiske trekkene av rufsete realisme i bruk av amatørskuespillere og usminkede blikk mot autentiske situasjoner for å belyse sosiale forhold, kunne filmene samtidig være iblandet en form for sensibilitet på grensen til sentimentalitet. Disse dimensjonene finnes også i den fabelaktige Il posto. Filmen følger en gutt på vei til å bli mann og hans første møte med både kjærlighets- og ikke minst arbeidslivet. Kvalitetene i Il posto binder særlig mot det intime perspektivet fra kamera som rammer inn tenåringsguttens sjenerte vesen med en unik sensibilitet i kombinasjon med realisme som uanstrengt og fullstendig organisk fører til en poetisk kvalitet i bildene. Særlig har nærbildene av ansiktene i Il posto en helt ualminnelig magnetisk kraft i sin enkelhet. Det er en fortryllende observasjonsevne som naturlig fremhever detaljene i uttrykkene, noe som blir filmens særegne signatur. Den første fra Ermanno Olmi, utrolig (og imponerende) nok.
Dette er et litt bortgjemt mesterverk (til tross for at den er innlemmet i The Criterion Collection, vel og merke). Kanskje mer kjent under den engelskspråklige tittelen, «I Knew Her Well», er dette både en trist og vakker film i regi av Antonio Pietrangeli. I hovedrollen er Stefania Sandrelli (fra Bertoluccis «The Conformist») fantastisk i den bærende hovedrollen; en kvinne som ankommer Roma med håp i blikket om å bli stjerneskuespiller, men som blir mentalt tygd og spyttet ut av omgivelsene som ubrukelig. Pietrangeli viser henne så ofte han kan frem for den vakkerheten hun har i seg, og som ofte speiles i de tilsvarende vakre stedene rundt filmens handling. Men samtidig er det også klare fragmenter av den neorealistiske arven i iscenesettelsene som påminner oss om at vi er nærmere en vondere virkelighet. Derfor skiller også «I Knew Her Well» seg noe fra den mer flamboyante Federico Fellini og hans ikoniske «La Dolce Vita», som denne kan bli sett på som en spirituell søskenfilm av. «I Knew Her Well» har en herlig rytme i foto, klipp og musikk. Den er preget av tiden, men også frisk med klar modernitet i seg. Pietrangeli har i det hele tatt lykkes i å kombinere det vakre med det såre, det realistiske med det fortryllende i en film som dermed både blir elegant og trist. Til slutt er dette virkelig i toppsjiktet av italiensk film fra 1960-årene, og det sier ikke så rent lite om dens kvaliteter.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar