Han var et slående ansikt i storhetstiden for europeisk film på 1960- og 70-tallet. Han var foran kamera til storheter som Luchino Visconti, Luis Bunuel og Sidney Lumet. Men også en sjangermester som Lucio Fulci. Han hadde utseende, fremtoning og karisma til å fange publikums oppmerksomhet. Likevel føles det aldri som navnet og ansiktet til Jean Sorel har satt seg ordentlig fast.
Den Marseille-fødte skuespilleren gjorde seg første gang bemerket som gigolo i samspill med en ung Catherine Spaak i Alberto Lattuadas «Sweet Deceptions» («I dolci inganni») fra 1960. Samme år var han hovedrolleinnehaver for Mauro Bologninis i hans gode «From a Roman Balcony» («La giornata balorda»), etter manus av Pier Paolo Pasolini og basert på en roman av Alberto Moravia. Dermed var den franskfødte skuespilleren fra begynnelsen tettere koblet på italiensk enn fransk film, hvor «From a Roman Balcony» kom med et bein hengende igjen i italiensk neorealisme, men hvor den kjekke Sorel-fremtoningen uttrykte en ny optimisme og skjønnhet. Det var også tidlig i karriere, nærmere bestemt i 1962, at Jean Sorel fikk mulighet til å jobbe med Sidney Lumet. Det skjedde med en birolle i Arthur Miller-adaptasjonen «A View from the Bridge» i 1962, som også var tidlig i Lumets karriere (men fem år etter «12 Angry Men»).
Et vesentlig toppunkt i karrieren kom i 1965 da Sorel fikk spille mot ikoniske Claudio Cardinale, som hennes incestuøse bror, i ofte undervurderte «Sandra» av mesterregissør Luchino Visconti. Kanskje var det ikke tilfeldig at det var de italienske filmskaperne med blikk for nettopp skjønnhet, Bolognini og Visconti, som fant appell i Jean Sorels ansikt. Ordet skjønnhet kan også brukes som passende overgang til fantastiske «Belle de Jour» (1967), som jo oversettes nettopp til Dagens skjønnhet, selv om Luis Bunuels filmtittel selvsagt peker mot hans kvinnelige motpart foran kamera i selveste Catherine Deneuve.
Gjennom 70-årene gjorde Sorel seg særlig bemerket med stødige rolleprestasjoner i flere saftige italienske thrillere og giallo-verk. Her er det naturlig å trekke frem den sentrale rollen i Lucio Fulcis erotiserende mysterium «One on Top of the Other» fra 1969, og ikke minst det påfølgende samarbeidet i giallo-høydepunktet «Lizard in a Woman’s Skin» i deilig samspill med Florinda Balkan. Samme var Sorel også å se i den svært gode «Short Night of Glass Dolls» av Aldo Lado, en filmskaper han også jobbet med like før i «A Quiet Place to Kill» (eller «Paranoia» som den også er kjent som).
Det føltes som Sorel var i besittelse av noen særtrekk som førte ham silkemykt inn i nettopp giallo-tradisjonens hang mot overflate og estetikk, samtidig som det finnes lag av psykologisk spenning under et smått magnetisk filmansikt.
Det er noen påfallende likheter mellom Jean Sorel og landsmann Alain Delon, hvor førstnevnte naturligvis aldri kunne måle seg med sistnevntes karriere eller kapasitet som skuespiller, filmstjerne eller ikon. Likevel hadde Sorel i sine beste dager snev av en karakteristisk stil, karisma og utseende som gjorde ham til én av de kjekke europeiske skuespillerne som kunne blende publikum gjennom kamera på film i 1960- og 70-årene. Han jobbet således også, som Delon, i en høytid for europeisk filmkunst. Men i motsetning til Delon, fikk Sorel aldri helt jobbe kontinuerlig med de aller største. For eksempel fikk han aldri innpass hos datidens oppblomstrende filmskapere med samme pass som utgjorde den franske nybølgen.
For de av oss som er over gjennomsnittlig glad i europeiske thrillere (og horror/giallo) fra 60- og 70-årene, er imidlertid Jean Sorels navn og ansikt langt fremme i bevisstheten. Der vil han fortsette å være.
Av aldersbetingede årsaker holdt ikke karrieren seg like vital fra 1980-årene og fremover, hvor Sorel for det meste har jobbet innen tv-produksjoner. I publiserende stund har han rundet 90 år, noe som med fordel kan utnyttes til å kaste enda sterkere lys over en karriere som fortjener ettertidens glans over seg. Og med nåtidens økende mulighet for å se mange av disse Sorel-filmene i restaurerte utgivelser på blu-ray, er det absolutt en anbefaling.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar