Den britiskfødte Kate Winslet kan se tilbake på en begivenhetsrik karriere, hvor hun har medvirket i flere prisbelønnede, kritikerroste og publikumsvinnende filmer. Det er mulig å hevde at hun er høyt på lista over kvinnelige skuespillerne med Hollywood-tilhørighet både i kvalitet og suksess gjennom de seneste tiårene. Nedenfor trekkes det frem ti essensielle Winslet-filmer, hvor det ikke var en enkel øvelse å begrense seg til bare ti. (Denne listen er skrevet høsten 2024 i forbindelse med den norske kinopremieren på «Lee»).
Heavenly Creatures (1994)
Kate Winslet sikret sin første store rolle i en spillefilm som én av de to tenåringsjentene i sentrum for Peter Jacksons newzealandske thrillerdrama «Heaveny Creatures» («Sorge engler»). Winslet har ofte båret på en karisma av iboende intelligens, noe som kom sterkt til uttrykk allerede her i en nyansert fremstilling av en kompleks karakter i en film opptatt av å bore ned til en psykologisk dybde. Filmens suksess gjorde at både Peter Jackson og Kate Winslet umiddelbart havnet på verdens filmkart, der begge skulle forbli og bare bli større.
Sense and Sensibility (1995)
Kate Winslet havnet virkelig på filmens verdenskart da hun på midten av 90-tallet ble håndplukket for en sentral rolle i Ang Lee sin storslagne adaptasjon av Jane Austens klassiske roman. Winslet bekler den følsomme rollen som Marianne i samspill med Emma Thompsons fornuftige Elinor. Det var en skuespillerprestasjon som tilsynelatende genuint evnet å kanalisere et intensivt følelsesspill, noe som også førte frem til en Oscar-nominasjon for beste kvinnelige birolle. Dette står seg fremdeles som en av de viktigste og mest imponerende tolkningene i Winslets filmografi, og som også må ha dannet grunnlaget for de mulighetene hun senere fikk (og tok godt vare på).
Titanic (1997)
Hvis «Sense and Sensibility» var en suksess, hva skal man kalle «Titanic»? Det var naturligvis her, i James Camerons episke kjærlighetsdrama, og i samspill med Leonardo DiCaprio, at Winslet seilet inn i verdens bevissthet. Igjen viste Winslet seg kapabel til å omfavne en karakters indre konflikter og følelser som også uttrykkes med et levende ansikt på lerretet. Kjemien med DiCaprio er upåklagelig, men Winslet har personlighet og kvalitet som løfte Rose opp som noe enda sterkere og mer selvstendig enn i manusets skrift. Det er en stor skuespillerprestasjon også rent fysisk, som langt på vei matcher hele filmprosjektets vanvittige storhet.
The Life of David Gale (2003)
«The Life of David Gale» fikk blandet mottakelse da den kom, noe jeg husker som litt overrasket etter å ha overværet den i en av de mindre salene på Colosseum kino i hovedstaden tilbake i 2003. Jeg har ikke sett filmen i sin helhet siden, og har merket at statusen dens muligens har falt ytterligere. Uten å ha sjekket, mistenker jeg det kan ha noe å gjøre med filmens tendens til å ha en overtydelig melodramatisk tone, og et oppkonstruert plott sentrert rundt et såkalt viktig tema som ble tungt å svelge. Det hører med til historien at regissør Alan Parker også fikk til del hard medfart for filmen som «Midnight Express» og «Angel Heart», delvis av samme årsak, og det er også filmer jeg setter høyt. Uansett tror jeg det er mindre omstridt å hevde at Kate Winslet representerer det balanserte og nyanserte i en svettende sterk rolletolkning som sannhetssøkende journalist.
Finding Neverland (2004)
Fire år før Marc Forster ble en relativt mislykket James Bond-regissør, gjorde han noen veldreide Hollywood-produksjoner som inkluderte den sukkersøte «Finding Neverland». Her er naturligvis Johnny Depp hovedaktør i rollen som J.M. Barrie, forfatteren bak Peter Pan. Men innad i filmens reise dukker samtidig Kate Winslet opp i en betydningsfull rolle som Sylvia Llewelyn Davies. Igjen en kompleks rollekarakter som harmonerte med Winslets evne til å skape en dyp og nyansert emosjonell fremstilling. Hun er fylt av styrke, men også sårbarhet, og skaper i samspill med Johnny Depp en dynamikk som blir essensiell for filmens følelsesrike retning.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)
«Eternal Sunshine of the Spotless Mind» skulle representere noe nytt og annerledes, noe som gjerne er tilfelle når skaperne bak er Michel Gondry (regi) og Charlie Kaufman (manus). Den innovative formen og iscenesettelsen legger seg også over filmens karakterer, og dermed skuespillet. Det er en slags romantisk sci-fi-film som ikke forholder seg til noen regelbok, men går egne veier. Det gjelder også for Jim Carrey og Kate Winslet, hvor særlig sistnevntes stil føles som en organisk del av filmens særegne visuelle uttrykk. Hun er en fargerik karakter; fri og impulsiv, men også med iboende dybde som påføres også med en helt spesiell energi. «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» kom som et skudd i 2004, og minnene av den sitter fortsatt varig i oss?
Little Children (2006)
Todd Field lager ikke film veldig ofte. Men når han først gjør det, da er det veloverveid og med høy kvalitet. Det var også tilfelle med det amerikanske forstadsdramaet «Little Children» i 2006 som skildrer det toksiske som finnes like bak fasaden i de hverdagspregede livene. Kate Winslet spiller her en ulykkelig husmor som føler seg fanget av samfunnets forventninger og spilleregler omkring eget liv, hvilket også blir gjeldende for ektemannen i Patrick Wilsons skikkelse. Det er en historie om kjærlighetens faser, om å være foreldre, om plikter, brudd og utroskap. Og om tilstedeværelsen til en mulig seksualforbryter som ryster nabolaget. Winslets komplekse tolkning tilhører definitivt filmens styrker, hvilket også førte til en Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle.
Revolutionary Road (2008)
I det som til dags dato fremdeles er Sam Mendes’ siste mesterverk, leverte Kate Winslet en ny strålende rolletolkning i det som også fikk massiv oppmerksomhet for å være en «Titanic»-gjenforening i nytt samspill med Leonardo DiCaprio. For Winslet var dette en film nært beslektet med «Little Children», hvor hun i begge portretterer ulykkelige kvinner i emosjonelt tomrom som ønsker noe mer. Eller noe annet. I begge tilfeller utforskes komplekse relasjoner innad i en sosial struktur med potensial til å kvele de som merker at livsgnisten slukkes snarere enn tennes av det standardiserte livet. «Revolutionary Road» er fremragende stilistisk presentert på dempet filmatisk måte, der skuespillerne ofte måles i nærbilder som også fremhever et kvalitativt og fengslende skuespill av absolutt beste merke.
The Reader (2008)
Kate Winslet ble endelig Oscar-vinner, og det skjedde på ekstremt fortjent måte for en enestående prestasjon i en enestående sterk film. I «The Reader» av Stephen Daldry portretterer hun den tidligere Auschwitz-vakten Hanna Schmitz som har en affære med en yngre mann. Det fører til et et moralsk komplekst drama, som både er en intens kjærlighetshistorie like mye som det er en historie om psykologien og moralen i hvordan mennesker forholder seg til egne og andres valg. Winslets skaper en rollekarakter som hele tiden lever i den uklare grensen mellom å være foraktelig og sympatisk. Winslet balanserer skuespillerkunsten i dette prikkfritt, mens Daldry balanserer hele filmen tilsvarende stødig ved dels å lukke den inn som et intenst kammerdrama, dels åpne den i tid og rom samtidig som den åpenlyst sikter mot å belyse store filosofiske spørsmål i historisk kontekst.
«Jobs» (2015)
Det er lett, og litt riktig, å tenke at dette først og fremst er Michael Fassbenders film. Eller Danny Bolyes. Men Winslets prestasjon som tittelpersonens nære medarbeider og rådgiver, er i seg selv en imponerende attributt som blir viktig både for Jobs profesjonelle og private liv, men også helt nødvendig for filmens driv. Ofte har Winslets filmer vært karakterisert av hennes evne til å skape en tydelig god kjemi i samspill med ofte dyktige mannlige skuespillere. Det er også tilfelle her. Det er dessuten en rolle som eksemplifiserer Winslets evne til å skape figurer som blir noe langt mer og viktigere enn simpel annenfiolin for en mannlig motpart. Det skyldes også at hun har en aura og fremtoning som gir troverdighet til henne som selvstendige, handlekraftige og intelligente kvinner. Og det er lite overraskende at hun i «Jobs» også viste seg veldig kapabel til å levere Aaron Sorkins kvikke dialogvekslinger med største naturlighet.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar