Dette er første artikkel i en ny spalte på Speilet der jeg kikker litt nærmere på fysiske filmutgivelser fra egen samling. Denne spalten kommer ikke til å være noe fokus på verken nye eller nødvendigvis spesielle utgivelser (det kan være både dvd, blu-ray, 4K, samlebokser, standardutgivelser, limited editions osv.) — ganske enkelt et relativt tilfeldig utplukk fra egen samling. Fysisk format-artiklene vil både inneholde omtale av selve filmen, men selvsagt også den aktuelle utgivelsen. Det vil derimot ikke bli noe dypdykk i de tekniske aspektene og detaljvurderinger av lyd og bilde, fordi min interesse og kompetanse for det tekniske er relativt lav. Derimot blir det mer generelle betraktninger omkring selve den fysiske utgivelsen, inkludert hva som eventuelt finnes av ekstramateriale. Deretter vil artiklene fylles med skjermbilder for å gi en visuell presentasjon av hva discene/filmene har å by på.
Intro
Først ut er «The Bird with the Crystal Plumage», debutverket til den italienske skrekkmesteren Dario Argento. Det alene gjør dette til en betydningsfull film, samtidig som det er en virkelig god giallo. På menyen er besettelse og blod i et intrikat plott om en mann som leter etter svarene i et mysterium som springer ut av noe han selv var vitne til, men hva så han egentlig?
«The Bird with the Crystal Plumage» har blitt utgitt en rekke ganger på fysisk format. Fra tidligere har jeg lenge hatt i eierskap to ulike Dario Argento-samlebokser; den ene en eldre, svenskutgitt DVD-boks, og den andre en nordisk blu-ray-samling med de seks filmene som mest typisk trekkes frem som hans beste/viktigste. Men selvsagt finnes det mange selvstendige utgivelser av de viktigste Argento-titlene, og det har føltes riktig og viktig å supplere samlingen med en del av disse. Ikke minst fordi en distributør som Arrow Films har stått for en samvittighetsfull og forseggjort forvaltning av Argento-arven på fysisk format. Det er utgivelser som ser fine ut, og som gjerne tilbyr eksklusivt innhold i form ekstramateriale som kan gi kontekstuell merverdi for oss som er særlig begeistret for den italienske sjangermesterens ouvre.
Når det gjelder «The Bird with the Crystal Plumage» så lanserte Arrow den på blu-ray første gang tilbake i 2011. Det er imidlertid utgivelsen fra samme distributør i 2018 som skal omtales her. Dette er innholdsmessig samme versjon som den mer påkostede Limited Edition-utgaven (2017) som inkluderte et hefte, noen postkort og plakat og som ble solgt i 4000 eksemplarer. Senere har Arrow selvsagt også utgitt filmen på 4K-disc, nærmere bestemt i 2021, noe som jo må være det foretrukne kjøpet i dag. Derimot kan blu-ray-utgivelsen tidvis ha en såpass fristende pris at et kjøpt fort blir aktuelt, og da blir spørsmålet om det egentlig er nødvendig å oppgradere. Jeg har ikke gjort det. Jeg kan heller ikke se at 4K-utgivelsen inneholder noe mer enn blu-ray-utgivelsen når det kommer til ekstramateriale.
«The Bird with the Crystal Plumage» – Arrow Films, blu-ray (2018)
Filmen er rammet inn i sitt fulle sideforhold på 2.35:1, dette angivelig til forskjell fra Arrow-utgivelsen i 2011 hvor det hevdes at fotograf Vittorio Storaro insisterte på en beskåret versjon i 2.0:1. Det er i seg selv en merkelig vurdering som heldigvis altså ble korrigert til denne utgivelsen. Samtidig finnes det andre kvalitative løft her, ikke minst ved at det er gjort en ny 4K-restaurering ut fra de originale negativene, som er samme skanning som den senere 4K-utgivelsen antagelig også er basert på. Mitt relativt utrente øye for bildekvalitetsmessige detaljer oppdaget ikke noe nevneverdig rusk, men derimot en skarp gjengivelse av mesterfotograf Vittorio Storaraos bilder med en fargepresentasjon som virker riktig. Lyden er tydelig og klar i mono hvor du kan velge mellom engelsk eller italiensk tale. Her vil kanskje noen umiddelbart tenke at man skal trykke seg inn på italiensk lydspor fordi det er originalt en italiensk produksjon. I virkeligheten ble imidlertid mange italienske filmer fra denne epoken, og såkalt giallo-filmer spesielt, uansett dubbet i post-produksjon. Dette skyldtes også at man ofte brukte skuespillere med ulike nasjonaliteter som snakket sitt eget språk under produksjonen. I dette tilfellet er engelsk lydsporet du bør sikte deg inn på, ikke minst fordi hovedpersonen (han som snakker mest) er amerikansk. Dessuten syntes jeg lydkvaliteten var hakket bedre på det engelske enn italienske lydsporet (basert på ca. 10 minutter med italiensk lyd).
Ellers, når det kommer til den fysiske innpakningen, er Arrow Films én av flere distributører som gir oss to alternative design å velge mellom på omslaget, noe som selvsagt også gjelder for «The Bird with the Crystal Plumage» (klikk på bildene for større):
Filmens kvaliteter
Dario Argento hadde bakgrunn som filmkritiker, og jobbet som manusforfatter i flere år før han gikk i gang med «The Bird with the Crystal Plumage». Da han deltok i manussamarbeid med Bernardo Bertolucci på Sergio Leones westernepos «Once Upon a Time in the West», var det Bertolucci som tipset Argento om en amerikansk pulp-roman som kunne bli til en spennende film, noe som førte til at Argento begynte å skrive manuset til «The Bird with the Crystal Plumage» løselig basert på 1949-romanen «The Screaming Mimi». Underveis i prosessen, ble det klart for Argento at han nå også ville forsøke seg på å regissere sitt eget manus. Og det var starten på den antagelig mest fremgangsrike karrieren til noen europeisk skrekkfilmskaper noensinne.
I retrospekt er det også umulig ikke å bli blendet av hvilke talenter som var involvert i skapelsen. For under produsentbeskyttelsen av sin egen far, fikk Dario Argento jobbe med fotograf Vittorio Storaro i det som også var hans første virkelige store film. I tillegg fikk han med seg selveste Ennio Morricone til å lage musikk. Og dette er en type film der vi umiddelbart forstår at vi er i trygge hender når det kommer til iscenesettelsene; alt er smakfullt utført med en gjennomført idé for hvordan kamera settes opp og hva som skal få plass i bildet. Vi får også tidlig høre den lyriske og stemningsfulle musikken til Ennio Morricone som han faktisk improviserte frem idet han så bildene. Sporene av hva Argento skulle bli, er hele tiden lett å få øye på — samtidig som debutfilmen hans nok kan oppfattes som litt spakere eller mer dempet enn mye av det som skulle komme senere. «The Bird with the Crystal Plumage» har både seksualisert vold og drap med de sedvanlige Argento-ingrediensene smurt utover, men det er en anelse mildere i smaken enn det han senere ble mest kjent for. Dette er i større grad en psykologisk thriller-aktig giallo som lener seg mer mot etterforskningsarbeid og skildringer av voyeurisme, enn den er opptatt av å maksimere effekten gjennom skrekkartede, grafiske fremstillinger. Samtidig er elegansen allerede intakt, ikke minst i den tidlige sekvensen der filmens hovedperson blir øyevitne til et drapsforsøk bak glassfasaden til et kunstgalleri.
Det er en spektakulær sekvens på nivå med Argentos toppnivå i senere produksjoner. Det er en like praktfull iscenesettelse som det er en effektiv port til å åpne hva filmens mysterium egentlig handler om, nemlig i hvilken grad vi kan stole på egen hukommelse. Hovedpersonen har sett et drapsforsøk, men blir usikker på hva han rent faktisk har sett. Minnene er uklare, men kan de bli klarere med tiden? Kan han stole på sin egen hukommelse, eller vil den uunngåelig bli formet på nytt hver gang han bearbeider inntrykkene? Premisset er ikke fryktelig fjernt fra det landsmann Michelangelo Antonioni satte opp i «Blow-up» i 1996, men det er naturligvis en helt annen valør i Argentos filmatiske gjengivelse av en hovedpersons besettelse omkring et «hva er det jeg har sett»-mysterium. Men det er fengslende, også fordi filmspråket er så overbevisende stilsikkert. I sin debut tegner Argento en herlig skisse for en psykologisk thriller, eller såkalt giallo, hvor han for første gang henter opp alle de elementene vi skulle lære å forbinde med ham. Hovedpersonen er som alltid én som kommer fra utsiden, i dette tilfellet en amerikansk forfatter på fremmed jord i Roma. Han blir direkte involvert i en kriminell sak, og filmen lener seg mer på han enn politietterforskningen for å finne frem til sannheten — en sannhet som gjerne treffer ham, og oss, som en overraskelse.
Tony Musante er med i bortimot hver eneste scene, og heldigvis virker ikke den dårlige stemningen mellom han og Dario Argento under produksjonen å ha smittet over på selve filmen. Musante leverer en karismatisk opptreden; hans smått kontrastfylte fremtoning av både røffhet og sjarm harmonerer godt med Argentos myke kameraføringer, men også hardheten som til tider slår seg gjennom. Det er Musante som er den absolutte hovedpersonen; det er han som besettes av tanken om å oppklare det samme mysteriet som Argento vil ha oss til å gruble over, inntil han avslører gåten på en måte som i dag kanskje kan virke som en klisjé. I sin tid var imidlertid «The Bird with the Crystal Plumage» en brusende suksess på kino; den representerte antagelig noe nytt, mer vågalt og stilistisk egenartet som appellerte bredt. Og fortsatt virker den som en medrivende thriller. Det er relativt ukomplisert, men Storaros foto, Morricones musikk, en gjennomført produksjonsdesign og hele det visuelle universet som finnes i Argentos komposisjon, er utvilsomt et sterkt startskudd på noe som bare skulle bli enda bedre.
Filmen i bilder
Allerede i bildet bak tittelen, ser vi Argento åpne sin første film med det kjente motivet i form av en svart skinnhanske på hånda til en ukjent morder. Vet du hvem hansken tilhører, har du løst mysteriet.
I de neste par bildene tenkte jeg å vise frem forskjellen mellom Arrow sin 2018-utgivelse på blu-ray og den versjonen av «The Bird with the Crystal Plumage» som typisk selges på blu-ray innenlands (skandinavisk samleutgivelse) som del i den såkalte Argento Collection som ofte er mulig å få tak i til gunstig pris. En rask sammenligning av bildekvaliteten underbygger at det er en viss forskjell:
Dette er også et utsnitt helt fra filmens åpning, noe som igjen viser frem det karakteristiske i Dario Argento med en slags fetisjering over svarte hansker, kniver og ikke minst rødfargen. På venstre side er det skjermbilde fra Arrow-utgivelsen, mens høyre side er den norske sone B-utgivelsen.
I dette eksemplet er den visuelle forskjellen betydelig. Av uviss grunn har man valgt svart/hvitt i tidligere versjon av filmen i de sekvensene der vi ser kvinnen gjennom et kamera når hun observeres på avstand.
Her er de samme utsnittene begge i farger, men det er tydelig forskjell i fargegjengivelsen. Arrow til venstre.
Her er også merkbart sterkere farge i hud- og blodets rødfarge i Arrow-utgivelsen til venstre enn i den blekere BD-varianten til høyre. Uansett representerer de to versjonene distinkt ulike visuelle uttrykk.
Bildene nedenfor er skjermbilder kun hentet fra aktuell Arrow-versjon:
Ekstramateriale
For det første kommer blu-ray-utgivelsen med et kommentarspor av Troy Howarth, mannen bak boka «So Deadly, So Perverse: 50 Years of Italian Giallo Films». Han har dermed veldig relevant bakgrunn for å servere betraktninger omkring det som både er Argentos første film og giallo, og innen den spesifikke subsjangeren også et veldig sentralt verk. Jeg har hørt den første halvtimen av kommentarsporet, og Howarths viser seg å ha god muntlig formidlingsevne med genuin innsikt. Han er dessuten behagelig å lytte til. Samtidig, hvis man først har pløyd gjennom alt av ekstramateriale først, så blir det noen gjentagelser av historier og fakta.
Ellers finnes det flere separate intervjuer. Det kanskje mest interessante som en vei inn i filmen er stykket «Black Glowes and Screaming Mimis», hvor filmkritiker Kat Ellinger snakker i en halvtime om filmen. Hun har et særlig fokus på Argentos film som en adaptasjon av Frederic Browns roman, «The Screaming Mimi», hvor hun tilnærmer seg verkenes innbyrdes likheter og ulikheter. Hun er særlig opptatt av at Argento faktisk har tonet ned bokas mer seksualiserte preg, men gjort filmen mer sadistisk i estetikken, selv om den samtidig er lite pornografisk grafisk sett. Ellinger gjør et poeng av at hovedpersonen i filmen, i motsetning til boka, ikke er drevet av en seksuell motivasjon i relasjon til kvinnen han observerer nesten bli drept. I boka er tilsynelatende alt han foretar seg motivert av at han helst bare vil ligge med henne, mens Argento er mer opptatt av å skildre hovedpersonen som besatt av å løse mysteriet. Intervjuet med Ellinger foregår ved at hun ofte er i bildet, men det serveres også klipp fra en tidligere filmatisering anno 1958 av boka «The Screaming Mimi». Vi ser blant annet Anita Ekberg i hovedrollen bli angrepet med kniv mens hun står i en dusj, hvor Ellinger gjør et sammenlignende poeng av at dette var to år før Hitchcocks «Psycho». Det fører henne også inn på nye tankerekker som handler om at Argento jo ofte er blitt omtalt som den italienske Hitchcock.
Videre finnes et video-essay under tittelen «The Power of Perception» som er på 21 minutter og fortelles av Alexandre Heller-Nicholas over bilder av Argentos filmer, i hvert fall et velassosiert utvalg av dem. Essayet inneholder betydelige spoilere ikke bare for «The Bird with the Crystal Plumage», men også for mange av de andre mest berømte Argento-filmene. I essayet trekker Heller-Nicholas trådene fra Argentos spede giallo-begynnelse, som inspirert av Mario Bava-verkene «The Girl Who Knew Too Much» og «Blood and Black Lace», og gjennom den visuelle reisen som er innveid i hele Argentos egne filmografi. I det hele tatt et velklippet essay.
I avsnittet «Crystal Nightmare» på 31 minutter er det regissøren selv som snakker. Her forteller Argento om manusarbeidet, hvordan filmen kom i stand og hindringer på veien han måtte overstige (det typiske: en produsents motvilje). Han snakker om at filmen representerte et lite brudd med den gjengse italienske thriller på det tidspunktet (60-årene); at han hadde en litt annen stil og kom fra en bakgrunn som filmkritiker. Videre snakker han varmt om samarbeidet med fotograf Vittorio Storaro, da de begge var unge debutanter på hver sin måte (det var i hvert fall Storaros første «store» film, og hans første i farger). Dario Argento snakker om farens perspektiv som produsent for filmen, om innspillingen i Roma og hvordan han ønsket å vise frem en litt alternativ og mer merkverdig side av hovedstaden, noe han også har forsøkt å gjøre siden. Han snakker også om psykoanalyse som et element i filmen, og egentlig alt annet han har gjort. Om en begeistring for Freud, om at drømmer og filmer er nært beslektet. Og han snakker fornøyd om hvordan han fikk jobbe med Ennio Morricone fordi faren hans kjente ham.
Argento kommer heller ikke utenom å snakke om samarbeidet med de sentrale skuespillerne, hvor det aldri har vært noen hemmelighet at han aldri kom gått overens med hovedrolleinnehaver Tony Musante. De var uenig om det meste og hadde lange diskusjoner hvor Musante, ifølge Argento, skulle blande seg inn i alt av detaljer. Men, som Argento selv sier: «Heldigvis klarte jeg å fullføre filmen». Og han virker, forståelig nok, stolt av filmen som han påpeker ble en stor kinosuksess i hjemlandet og som gjorde at han umiddelbart fikk mulighet til å lage mer film.
Deretter har Arrow Video fått stemmene fra to skuespillere, men påfallende nok ikke fra hovedrolleinnehaver Tony Musante. Isteden brukes 22 minutter på Gildo Di Marco som hadde en karriere innen spaghetti-western og noen mindre biroller i 2-3 Argento-filmer, deriblant denne. Dette er egentlig det minst interessante i ekstramateriale-menyen, men samtidig er det lett å bli glad i Di Marco som virker oppriktig sympatisk og glad for å få muligheten bare for å gi intervjuer, og han snakker med varme og respekt om hans lille bidrag til filmen og det korte samarbeidet med Dario Argento.
Helt til slutt finnes også et 11 minutter langt intervju med en frittalende Eva Renzi, «Eva’s Talking», som ser ut til å ha blitt produsert/utgitt første gang i 2005, i samme år som den tyske skuespilleren døde. I «The Bird with the Crystal Plumage» spiller hun kvinnen bak glassveggen som angivelig blir forsøkt drept, slik hovedpersonen først ser det. Og hun er ikke veldig nådig når hun forteller om hvordan denne filmen og denne karakteren drepte karrieren hennes. Hun snakker om at hun endte opp med å spille en objektivisert kvinnelig karakter uten dybde, noe hun aldri skulle ha gjort, og noe som hun mener medvirket til at hun ikke fikk tilbud om noen gode roller senere. Samtidig er hun tydelig på at hun ikke har noen dårlige minner fra Argento som hun beskriver som en vennlig mann. Musante derimot, blir av Renzi omtalt som selvopptatt og med en personlighet som, ifølge henne, kan ha vært årsaken til at heller ikke hans karriere ble veldig stor.
Oppsummert
«The Bird with the Crystal Plumage» er ikke bare en lovende regidebut som viser frem særtrekkene som Dario Argento skulle trekke med seg videre i en lang og imponerende karriere. Den står også solid på egne bein som en av de bedre giallo-filmene av sin tid. Historiefortellingen er både banal og effektiv, noe som tilhører subsjangeren. Filmen er stilsikker, og det er en presentasjon som i denne blu-ray-utgivelsen fra Arrow virker å yte filmen en solid dose rettferdighet. Filmen er sett på 92″ lerret, og det er vanskelig å forvente mer enn mitt øye kunne se av bildekvalitet av en film spilt inn 1969 (lansert i 1970). Den fysiske utgivelsen kommer også med en mer enn akseptabel mengde bonusmateriale, ikke minst et kommentarspor som (i den halvtimen jeg har hørt) er over snittet interessant. Ellers savnes det kun intervju og perspektivene fra Vittorio Storaro, og ideelt sett også Ennio Morricone. At Tony Musante ikke har bidratt, er forståelig gitt hans feide med Argento.
«The Bird with the Crystal Plumage» finnes på fysisk format i flere versjoner, og det foretrukne valget er helt sikkert 4K-versjonen fra Arrow. Men denne versjonen utgitt i 2018, som bygger på samme restaurering, er virkelig også verdt pengene (i hvert fall om du får den på tilbud, noe som det ofte er gode muligheter til).
speilet.net 
Legg igjen en kommentar