Chloë Sevigny – et ikon for en generasjon

Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med at den amerikanske skuespilleren Chloë Sevigny fyller 50 år, hvor hun i de siste 30 årene har gitt av sitt særegne ansikt og talent til filmens verden.

Det var 1995. Som 13-åring så jeg fortsatt verden med et uskyldig blikk. Det var fotball og «Mot i brøstet» på tv. «Forrest Gump» på kino, og «Friends» hadde nettopp ankommet den popkulturelle bevisstheten til en hel verden. Men det samme året spredte det seg samtidig ord om en ny ungdomsfilm på vei til norske kinoer, «Kids». Den skulle være god, men også oppsiktsvekkende «annerledes». Og signalene stemte. «Kids» gikk av som en granat, og jeg vil aldri glemme den skjellsettende opplevelsen i det klamme kinosetet den dagen jeg så «Kids».

Det var ingen kjente navn eller ansikter som trakk oss til «Kids». Det var et liksom-dokumentarisk blikk i en fiksjonsfilm som selvsagt ikke var filmhistorisk nybrottsarbeid, men som traff datidens unge kinopublikum – inkludert meg selv – akkurat så hardt og rystende som tiltenkt. Det handlet om å skape en ekstraordinær nærhet til publikum. Om de sterke og autentiske øyeblikksbildene. Det som ble oppfattet som en hinsides ufiltrert omgang med ung nysgjerrighet i seksualitet og dop. Det føltes som å være reelle kikkere på virkelige ungdommer som for meg levde noen uvirkelige liv i New Yorks mest spennende gater. Det var kanskje fremmed for meg. Langt unna Gågata i Fredrikstad. Men samtidig føltes det så sterkt og realistisk. Og én av de mange debuterende skuespillerne som i ung alder vokste så imponerende ut av «Kids» var altså Chloë Sevigny.

Hun var 20 år med blikket festet på en modellkarriere i New York. Via felles venner møtte hun Harmony Korine, en karakter som antagelig selv i bohemske East Village skilte seg ut i den urbane jungelen av grungy skateboard-typer midt på 90-tallet. Sevigny ble tiltrukket både av Korine (de var i en periode kjærester) og filmen han skrev for Larry Clark: «Kids». I retrospekt står både rolle- og filmvalget som sterkt illustrerende for Sevignys suksessfulle, men alternative reise til en stor karriere – som skuespiller og ikon. 

Chloë Sevigny hadde trolig et ansikt og en holdning det var lett å oppdage som spennende for de som tidlig på 90-tallet speidet mot spesifikke New York-gater dominert av indie/skater-miljøer, som om det var en catwalk på gata for å finne de rette typene. Det var angivelig der Sevigny først ble oppdaget, og som gjorde at hun som modell kunne vandre inn på settet til selveste Sonic Youths musikkvideo for låta «Sugar Kane» allerede i 1992. Den musikkinteresserte skuespilleren har også senere medvirket til flere musikkvideoer, deriblant til den fine «I Feel Like the Mother of the World» av Smog, og deretter i «Make Some Noise» av Beastie Boys. (I sistnevnte sammen med en stor samling av celebriteter, fra Seth Rogan og Ted Danson til John C. Reilly og Steve Buscemi). Og i 2024 sementerer Sevigny på mange måter sin langvarige status av coolness med en sterk cameo i Charli XCXs «360»-musikkvideo.

Det er likevel spillefilmen som har vært Sevignys viktigste sete, og hun har definitivt skapt en karriere i kraft av noen selvstendige og spennende retningsvalg. Noen vil sikkert hevde det innholdsmessig har vært en smule eklektisk, og et tilsvarende rennome har hun bygd på siden av filmduken som et vesentlig Hollywoodsk moteikon, litt på siden av det etablerte. Kanskje fordi hun så tidlig utkrystalliserte seg med en særegen personlighet, har denne auraen tilført henne noe mystisk, uforutsigbart og tidløst med den virkning at Sevigny aldri har forsvunnet som irrelevant. Både gjennom rollevalg på film og stilvalg i offentligheten, har Sevigny tegnet bilder av seg selv med naturlig integritet og spennende aura. Hun kan med bravur kle det tradisjonelle og konservative i det ene øyeblikket, for deretter å promotere modernitet og pushe grenser. Det er i hvert fall ikke uvanlig å se Sevignys navn figurere i sammenhenger hvor mote- og trendbevisste aktører vil fremheve Hollywoods moteikoner. I denne saken skal jeg imidlertid manøvrere meg tilbake til filmens verden, samtidig som det føles viktig å minne om at Sevignys kunstneriske Hollywood-karriere antagelig også bør ses i lys nettopp av hvordan hun gjennom flere tiår har vært i en vedvarende posisjon som en it girl.  

Det er snakk om naturlig coolness. Selv i det realistiske mørket av «Kids», der rollen hennes puster liv til en sliten jente i en fortvilt situasjon over å være mulig HIV-smittet, skinner det i skuespillerens blikk gjennom en helt spesiell attityd. Det er mange kvaliteter i Larry Clarks gatenivåskildringer i «Kids», men at Chlöe Sevigny presser ut en rolletolkning som gir filmen et nødvendig og særlig sterkt emosjonelt driv, er udiskutabelt. Det er en fenomenal tolkning fra en debuterende skuespiller. Og det er en troverdighet som antagelig skyldes at hun låner mye av seg selv. Derfor blir tolkningen naturlig, og derfor blir den igjen både interessant og emosjonelt gripende.

Ofte har Sevigny snudd seg mot litt kantede rollebeskrivelser i mindre prosjekter, selv om mulighetene helt sikkert har vært der til å velge flatere roller i større filmer til enda større privatøkonomisk gevinst. Men det er et uomtvistelig faktum at det faktisk ikke finnes én eneste oppføring i Sevignys filmografi som vitner om opplagt dårlige valg, inkludert de som er gjort for pengenes eller berømmelsens skyld. Etter «Kids» gikk hun rett til Steve Buscemis lille, lavbudsjettsproduserte hjertebarn som var dialogdrevne og fine «Trees Lounge» i 1996. Deretter ble det nytt samarbeid med «Kids»-forfatter Harmony Korine som selv regisserte «Gummo» i 1997, en film som i enda større grad enn «Kids» markerte seg som et potent og radikalt kunstnerverk med kraft til å treffe et større publikum enn materialet skulle tilsi. Med «Kids» og «Gummo» hadde dermed Sevignys tilstedeværelse vært tydelig representert i to av de aller mest vitale og essensielle amerikanske outsider-prosjektene fra sin epoke. To år senere var hun igjen tilbake i Korines rastsløse favn med «Julien Donkey-Boy». I retrospekt virker det innlysende at Sevigny må ha trivdes i å jobbe med filmskapere i et segment utenfor de store og trygge. Fra Larry Clark og Harmony Korine, har hun senere jobbet med David Cronenberg, Lars von Trier, Olivier Assayas, Vincent Gallo, Jim Jarmusch, Werner Herzog og Luca Guadagnino. For å nevne noen. For enhver filmkjenner er det til å forstå hva som har trukket henne dit, og det er like forståelig hvordan de samme filmskaperne har latt seg trekke mot Sevigny. 

I 1998 fikk hun kanskje sin første entydige hovedrolle i Whit Stillmans «The Last Days of Disco», der Sevigny igjen skaper en interessant og sårbar karakter uttrykt gjennom intellektuell styrke og autentisk tilstedeværelse. (I 2016 ble hun gjenforent med Whit Stillman i hans siste film, «Love & Friendship).

Da Sevigny like etter spilte inn «Boys Don’t Cry» kan verken hun eller andre involverte ha sett for seg filmens endelige gjennomslagskraft. Det var igjen en liten produksjon skapt av en førstegangsregissør i Kimberly Ane Peirce – en slags romantisk tragedie, basert på en sann historie, som tematiserte identitetsspørsmål og seksualitet. Nærmest som en sensasjon gikk «Boy’s Don’t Cry» hen til å bli en bred suksess, hvor særlig Hilary Swank høstet massiv anerkjennelse som kulminerte med en Oscar-statuett for den ene hovedrollen. Chloë Sevigny spilte kjæresten, Lana, med samme naturgitte troverdighet. Det er to lysende skuespillerprestasjoner i en film som hviler tungt på det subtile og emosjonelle samspillet, samt de indre konfliktene, i den vanskelige relasjonen. Man får ofte inntrykk av en forhøyet intelligens i Sevignys tilstedeværelse, noe som gjerne kommer til uttrykk i at hun evner å skape åpenlyst god kjemi med de hun spiller nært mot. For «Boy’s Don’t Cry» sikret hun også selv en Oscar-nominasjon, som foreløpig er hennes eneste, og som hun bortimot forhåndsprogrammert tapte til Angelina Jolie for «Girl, Interrupted».

Nærhet kan også brukes som kodeord til den låsen som åpner opp kjernen i Sevignys foreløpige karriere. Det handler om en tilknytning til de mindre eller uavhengige prosjektene. Det er gjennomgående at det er filmverk som prioriterer en viss form for emosjonell, psykologisk og/eller fysisk intimitet. «Kids» er den opplagte illustrasjonen fra første karrieresteg, mens «Boy’s Don’t Cry» viderebringer nye former for nærhet og intimitet som Sevignys «andre gjennombrudd». Men igjen kan ikke Sevigny ha vært opptatt av å «gripe muligheten» for å skape en tryggere karrierevei i kjølvannet av «Boy’s Don’t Cry»-suksessen, slik Hilary Swank forsøkte. Isteden skulle Sevigny ofte fortsette å bli tiltrukket mer kunstneriske og kantede prosjekter, og filmer som igjen plasserte henne foran kamera i situasjoner av nærhet. I denne fasen av karrieren, tidlig på 2000-tallet, er det umulig å skrive seg forbi opptredenen i Vincent Gallos svært omdiskuterte «The Brown Bunny».

Det er nok av eksempler på reelt fremragende filmer som er blitt buet ut etter visninger i Cannes, men det er altså mulig å forstå den spontane reaksjonen på «The Brown Bunny», hvor mye handlet om den eksplisitte og autentiske oralsex-scenen der Sevigny går ned på Vincent Gallo. Det er en form for fysisk og rå nærhet som neppe kan illustreres tydeligere på annen måte. Men utover den mye omtalte og provokative nøkkelsekvensen, er også helheten av «The Brown Bunny» en minimalistisk filmskapelse som setter skuespillet – inkludert en god Chloë Sevigny – i et nakent sentrum rett foran oss. «The Brown Bunny» er ingen god film, men Sevigny viser seg igjen som en god skuespiller – og ikke minst sementerer selve valget en personlig dedikasjon, ærlighet og kunstnerisk utforskertrang. Dermed er også «The Brown Bunny», og alt som ledet frem til den, et vitnesbyrd for en fullstendig kompromissløs og forfriskende tilnærming til det å være amerikansk kvinnelig skuespiller i sin beste alder rundt tusenårsskiftet.

Da Sevigny i denne fasen av karrieren nærmet seg 30 år, hadde hun også spilt en ikke uviktig birolle i Mary Harrons filmatisering av Bret Easton Ellis’ «American Psycho» – som det nå er lett å tenke må ha vært en stor film, men som realiteten var en mindre produksjon som først ble lansert under Sundance Film Festival. Det var overhodet ingen atypisk oppføring i Sevigny-filmografien, selv om rollen var liten og hovedsakelig et instrument for den famøse hovedkarakteren i Patrick Bateman, spilt av en lysende Christian Bale. Deretter skulle Sevigny gripe muligheten som oppstod til å jobbe med europeiske filmskapere som franske Olivier Assayas på hans alternative neo-noir-prosjekt «Demonlover», og ikke minst Lars von Trier på både «Dogville» (2003) og «Manderlay» (2004). Det er nye rollevalg som eksemplifiserer Sevignys grunnleggende sterke og modige dragning mot utfordrende filmideer. Selv om hun ikke står midt i sentrum for filmene, eller kanskje nettopp fordi hun villig plasserer seg mot filmens ytterkant snarere enn sentrum, illustrerer valgene det genuine i Sevignys prioriteringer. 

Ikke dermed sagt at Chloë Sevigny har unnlatt å jobbe med enda større navn. I 2004 spilte hun for Woody Allen i «Melinda and Melinda», hvor hun senere – i likhet med flere andre skuespillere, og særlig kvinnelige – har uttalt at hun sannsynligvis aldri vil gjøre det igjen. Det handler naturligvis om de senere anklagene om seksuelle overgrep fremholdt av Allens egen datter (noe mesterregissøren har benektet). Sevigny har også jobbet for David Fincher på sjangermesterverket «Zodiac» i 2007, der hun lavmælt og subtilt fungerte effektivt i kjæresterollen til Jake Gyllenhaals karakter på besettende jakt etter virkelighetens seriemorder i 1960- og 70-årenes San Francisco. Eller formidlet på en annen måte: Når Chloë Sevigny først velger å være med i en såkalt storfilm, gjør hun det med en birolle i tiårets kanskje aller beste thriller. Det sier også noe om en sjeldent velutviklet smak og sans.

Enda mer naturlig enn at Sevigny har jobbet med Allen og Fincher, er det at hun har søkt seg mot kompromissløse og særpregede filmkunstnere som Lars von Trier, Werner Herzog og Jim Jarmusch. I 2003 gjorde hun en birolle i førstnevntes mesterverk, «Dogville», før hun senere også medvirket til «Manderlay». I ettertid har hun snakket med glitrende øyne om muligheten å jobbe med den danske mesteren. Det var den distinkte, særegne stemmen i Lars von Triers filmskapelse som tiltrakk henne, og det er like mulig å forså hvorfor han fant det berikende å jobbe med nettopp Sevigny. Det var ikke en mindre naturlig sammensmeltning for Sevigny i møte med Jim Jarmsuch; den amerikanske filmskaperens nese for minimalistiske og meditative skildringer av de litt skjeve øyeblikkene, har en estetikk i spennende harmoni med hele Sevignys vesen. Fra «Broken Flowers» i 2005 som en av Jarmuschs mest tilgjengelige verk, fant de tilbake til hverandre i fornøyelige «The Dead Don’t Die» i 2018.

Ingen skuespiller med et visst volum av filmer i bagasjen har plettfritt rulleblad i det å involvere seg utelukkende i entydig vellykkede filmer. For Chloë Sevigny er det imidlertid ingen av hennes valg som i utgangspunktet har fremstått som åpenlyst dårlige. Det omfatter også birollen i den katastrofale Jo Nesbø-filmatiseringen «The Snowman» (2017) av Tomas Alfredson. Hvordan kunne noen ane at «Alfreds «La den rette komme inn»-regissøren skulle rote det til på det nivået? Det nærmeste feiltrinnet er muligens involveringen som hovedrolleinnehaver i den unødvendige og svake nyversjonen av Brian De Palmas «Sisters» som kom i 2006. I det som isolert sett var en forglemmelig film, er det likevel Sevignys rolletolkning som huskes på den positive siden.

Den senere fasen av Sevignys filmografi er definitivt mer ujevn og uryddig enn det som kom før, noe som gjerne er naturlig fordi Hollywoods kyniske natur innebærer å stikke kjepper i hjulene for kvinnelige skuespillere som nærmer seg halvveis i livet. Likevel er Sevigny av det fåtallet skuespillere av sitt kaliber som har kjempet og helskinnet overlevd den type transformasjon på måter som snarere har forsterket integriteten hennes. Det handler kanskje mye om en kontinuitet – om den tråden som kan trekkes fra musikkvideoen for Sonic Youth i 1992, via filmdebuten med «Kids» og frem til personligheten hun fremviser på og utenfor lerretet midt i livet. Det er en tråd som hele tiden plukker opp tydelige fragmenter av en personlighet; om et vesen og en skuespiller som hele veien uttrykker en holdning skapt av undergrunnskulturen hun kom fra. Men som samtidig er sofistikert, gradvis mer verdensvant og bevisst på egen stil. Men det er en stil som uttrykker den individuelle og kunstneriske kraften som hun helt uanstrengt har ført med seg gjennom karrieren. Det er en naturlig utstråling og autentisk stil, enten det har vært moderne, outrert og periodevis mer tradisjonelt. Fra en grungy stil i «Kids», som antagelig var lik hennes private garderobe, til senere kostymeringer som ofte har virket like gjennomført på film som utenfor, er det i hvert fall en følelse av en skuespiller som hele tiden har vært i kontroll og eierskap av egen kunstnerisk reise og iscenesettelse. Og den identiteten Sevigny har skapt på på lerretet, har i høyeste grad gjenklang i hvordan hun har fremstilt seg selv i livet og kulturen på siden av selve filmrollene.

I sitt fjerde tiår som aktiv på filmscenen, er det tydelig at Sevigny fortsetter å redefinere seg selv med like modige stilvalg som inspirerte filmvalg. Det virker kompromissløst og autentisk. Både som trendsetter, ikon og ikke minst som kunster foran kamera. Men for tilfellet Chloë Sevigny virker det også umulig å løsrive den ene dimensjonen fra den andre. I omtrent 30 av sine nå 50 leveår, har hun fungert som en sterk berikelse og inspirasjon for den kulturen som omgir filmens verden. Det er også lite som peker mot at hun på grunn av det økende tallet i parentes bak eget navn vil forsvinne inn i de irrelevantes rekker. Om det er noen som har egenart og kraft til å holde relevant og interessant i en alder der hele industriens mekanismer jobber mot deg, så er det kanskje nettopp Chloë Sevigny. Om det så bare er for å dukke opp i én sekvens i en nyere film for å levere et ekstraordinært øyeblikk for Luca Guadagnino i «Bones and All».

Fordi hennes coolness, kvalitet og evne til å velge interessante prosjekter virker som rustfrie redskaper i Sevignys verktøykasse, er det heldigvis lite som tyder på at tidens gang med det første vil sløve de spisse kantene som gjør henne så unik. Hun står som et ikon for en generasjon; et naturgitt produkt av 90-tallets urbane indie-scene, som siden har vokst og påvirket kulturen i kraft av seg selv — som moteikon, som en outsider, med et særegent uttrykk og sterke uavhengighet, og til slutt som en grunnleggende talentfull skuespiller med tydelig kunstnerisk integritet.