Kamera glir sakte og observerende gjennom en rettssal. Vi er tilskuere til tilskuerne. I den innledende sekvensen, som trolig er sammensatt av noen få lange tagninger, blir vi presentert for det som både er et mysterium og noe hinsides grusomt. En mann er tiltalt for ubeskrivelig bestialske drap på tre tenåringsjenter. Den antatte gjerningsmannen sitter bak glassvegg i rettssalen. Det er advokatene som snakker, og som advarer tilhørerne om sterke inntrykk. Det er lov å forlate salen, eller filmen. Men det er som om disse ordene har motsatt effekt, og det trekker oss bare dypere, mer konsentrert og nysgjerrig på den virkeligheten som ligger foran øynene våre. I dette ligger også mye av filmens kjerne. «Red Rooms» er en fortelling om menneskets driv for de urovekkende detaljene som skjules bak fascinasjonen for seriemordere og true crime.
Det er ikke jakten på seriemorderen, eller om han dømmes eller ikke, som er drivkraften i «Red Rooms». Men det vet vi ikke innledningsvis, i hvert fall ikke vi som gikk uforberedt inn i den fransk-kanadiske rettssalsthrilleren som viser seg å være noe ganske annet. Men fra det tidlige tidspunkt hvor kamera forsiktig dveler ved ansiktet til én av tilskuerne i salen, kan vi ane at denne kvinnens tomme blikk likevel kan være fylt med noe vi skal få tilgang på. Det viser seg at det er hun som er filmens hovedperson og egentlige mysterium. Hvem er hun, og hvorfor er hun til stede i rettssalen?
Det er en klinisk rettssal av hvit bakgrunn og rette linjer. Stemningen er like kald og virkelighetsnær som den er fremmedgjørende. Kameraet forflyttes sakte som om det skulle vært vårt eget blikk, og den forsiktige hostingen og nervøse stemningen rundt oss skaper en illusjon av å være til stede. Og vi klarer ikke å komme oss ut, dels fordi vi også ønsker å være der. Vi ønsker å finne ut av det skrekkelige som har skjedd. Kanskje til og med se det advokaten beskriver som så ekstremt og forferdelig. Hun snakker om en videofilm som viser tortur og drap av unge jenter, hvor anførselen er at mannen bak glassveggen – som hevder sin uskyld – er den maskerte gjerningsmannen.
Men vi trenger ikke å se videofilmen for å skape våre egne inntrykk av det forjævlige. Vi hører lydene og tilskuernes reaksjoner. Filmskaper Pascal Plantes minimalistiske tilnærming, inkludert det markante grepet som er å presentere et dypt ubehag uten å henfalle til grafiske skildringer, gir noen tydelige assosiasjoner til Michael Haneke. «Red Rooms» handler om å avdekke menneskets iboende mørke, men uten at det avgrenses til det mørket som bor i en seriemorder. Filmens alternative siktemål rettes bredere ut mot det som også er filmens publikum – om det alminnelige menneskets dragning og fascinasjon mot det som er mørkt utenfor oss selv. Ikke helt ulikt hvordan Michael Haneke belyste den symbiotiske virkningen av vold og medier særlig i «Benny’s video» (1992), blir «Red Rooms» en ytterligere modernisert fortelling som søker mot å belyse hvordan nåtidens medievirkelighet gir enda rikere tilgang til å fråtse i virkelighetens verste forbrytelser. Og hvilke konsekvenser den dragningen kan ha.
Juliette Gariépy spiller Kelly-Anne, tilskueren i rettssalen som kamera zoomer inn på. Først på det rene ansiktet som stirret uttrykksløst ut i intet, deretter på det livet hun lever på utsiden. Hun er en fremgangsrik modell, bruker tid på trening og har et skarpt sinn som oftest utnyttes foran en datamaskin.
Men hva gjør hun egentlig – og hvem er hun egentlig? Svarene kommer til oss gradvis, da Pascal Plante aldri forhaster seg. Men når informasjonen lagvis kommer vår retning, blir det sentrale spørreordet snarere et hvorfor.
Kelly-Anne er ikke alene om å følge rettssaken tett. Hun krysser vei med en annen kvinne i Clémentine (Laurie Babin), som mer uttalt og høylytt fremmer et konspiratorisk syn med klar overbevisning om at den tiltalte er uskyldig. For filmens dynamikk blir Clémentine essensiell i speilingen av nyanser og ulikheter i de personlighetene som tiltrekkes saken. Begge styres av udefinerbare drifter og behov som gjør dem utrøstelig på nære inntrykk fra skjebnene som er berørt av grusomhetene. Pascal Plantes formspråk er tilbakeholdent, men ikke uten å suge til seg en eim av paranoia som drysses ubehagsfremkallende utover og danner filmens foruroligende, intense atmosfære. Det er en kvalmende besettelse som portretteres, hvor vår nysgjerrighet kun overstiges av den Kelly-Anne viser for seriemorderens handlinger og motiver, men også for de pårørendes reaksjoner av bunnløs sorg og sinne.
Filmens tittel refererer definitivt ikke til det hvite produksjonsdesignet som rammer inn rettssaken. De røde rommene finnes online, der reelle drap blir kringkastet til de som betaler dyrt for å se. Kelly-Anne lever også mye av sitt online. Det er nettpoker med bitcoin avbrutt av å hacke seg inn i andres privatliv. En sentral del av filmens mysterium, blir hvilken tilknytning hun faktisk har til seriemordersaken. Er hun én av flere «seriemorder-groupies» med patologiske behov for nærhet til drapssaken? Eller har hun en mer direkte involvering? Gjennom filmens tilnærming av tilbakeholdenhet, blir det et mysterium som vokser seg sterkere og viktigere enn om mannen bak glassburet er skyldig eller ei. Derfor er det positivt avgjørende at Kelly-Anne-karakteren gjøres så fengslende, både i regi/manus, og av Juliette Gariépys tolkning der hun gjøres til en mer sofistikert utgave av Lisbeth Salander fra «Millennium-trilogien». Når Clémentine stiller spørsmål om hennes økonomiske situasjon, responderer Kelly-Anne iskaldt med at «penger er bare tall på en data, og jeg er ikke dårlig med tall».
Kelly-Anne har sterkere kontroll over eget liv enn Lisbeth Salander. Og det føles som det kontrollerte filmspråket blir en kledelig forlengelse av det samme. Det er avmålt, men stilsikkert hvordan kamera følger forsiktig bak de nyanserte og rutinemessige stegene i Kelly-Annes livløse liv. På et tidspunkt kommer imidlertid et markant taktskifte. Når spenningsdramaet eskalerer, må også tempoet øke. Da tvinges Kelly-Anne til raskere og mer stressfremkallende beslutninger hvor stadig mer står på spill. Men fortsatt holder Pascal Plante de avgjørende kortene tett tett til brystet. Finnes det et ess gjenværende som skal spilles ut helt mot slutten?
Det vi kjenner på er en film som orienteres mot å skildre en villskap som ligger latent på menneskets innside, eller bak teknologien som et nyttig redskap. Pascal Plante nekter å gi oss billig, konvensjonell spenning. Men mot slutten bys det på en helt ekstraordinær sekvens av forstyrrende suspense skapt av betydelig filmkunstnerisk originalitet. Det skjer i rettssalen, som er stedet filmen hele tiden returnerer til, og fremstår som et særskilt minneverdig øyeblikk som illustrerer en imponerende evne til å skape gyselige thriller-klimaks uten én dråpe blod. Det er her Plante legger esset ut på bordet.
Man kan besettes av mysteriet i «Red Rooms» litt på samme måte man kan besettes av virkelighetens kriminelle mysterier som nåtidens medieverden gir så enkel tilgang på. I dette ligger nok også mye av kjernen og motivasjonen bak både Pascal Plantes filmskapelse og hovedkarakterens motivasjon. Til slutt er det graden av presisjon i byggingen av noe dypt foruroligende, men samtidig stilsikkert og engasjerende, som gjør «Red Rooms» til en av de klart beste og mest originale filmene av sitt slag på en stund.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar