Intro
«Peeping Tom» traff meg hardt første gang jeg så den, dog ikke så hardt som det britiske kinopublikum ble rystet på begynnelsen av 1960-tallet.
I mange år har den gamle DVD-utgivelsen fra The Criterion Collection samlet støv i hylla, men ikke uten at jeg innimellom har trukket den frem og tenkt på den som en betydelig favoritt fra det historiske horror-landskapet. På et tidspunkt begynte også et tydelig gjensynsbehov å melde seg, noe som passende nok skjedde omtrent samtidig med nyheten om en nær forestående 4K-restaurering og nylansering. Det var i januar 2024 at StudioCanal lanserte «Peeping Tom» i splitter ny 4K-utgave som raskt fikk lysende omtale for presentasjonen. Like etterpå har den også blitt utgitt i 4K av The Criterion Collection for det amerikanske markedet. Denne artikkelen tar for seg StudioCanal-utgivelsen som jeg gikk til innkjøp av, og har hatt et svært positivt gjensyn med i løpet av 2024.
«Peeping Tom» (1960) – filmen
Verden var opplagt ikke klar for Michael Powells mørke skrekkfilm «Peeping Tom» da den ble avduket første gang i 1960. Først mange år senere har den fått sin fortjente renessanse og blitt løftet frem som et vitalt verk både i og utenfor egen sjanger og epoke. At filmen ble kritisert og regelrett feid under teppet i moralsk fordømmelse i 1960, skyldtes en oppsiktsvekkende mørk og intens tilnærming til en hovedpersons foruroligende sinn og handlinger. Når Michael Powell samtidig presenterte filmen i et perspektiv som antydet sympati for hovedpersonen med de psykologiske avvikene, kunne skape en følelse eller illusjon av medskyld overført til filmens publikum. Og i motsetning den relativt samtidig lanserte «Psycho», som jo vaker i samme farvann, er «Peeping Tom» enda mer forstyrrende fordi den strekker seg enda lenger inn mot det tabubelagte med eksplisitte og grafiske bilder koblet til voyeurisme, seksualitet og vold. Og der Alfred Hitchcock allerede hadde et etablert renommé som «the master of suspense» og kunne lene seg på en briljant markedsføring av «Psycho», kom Michael Powell med «Peeping Tom» mer inn fra venstre som noe annerledes — fra en filmskaper som var berømt for noe helt annet, nemlig for ofte fantasifulle, sympatiske og fargesprakende dramaer i samarbeid med Emeric Pressburger. «Peeping Tom» skulle representere noe helt nytt og en ny start for Michael Powell som selvstendig filmskaper, men i realiteten skulle den også markere en brå karriereslutt. Det var ingen som ville ha «Peeping Tom», og Michael Powell ble i praksis avskiltet i samme åndedrag.
Det er en film som handler om det å observere, voyeurisme. Filmens publikum blir aktivert gjennom det optiske; via et kamera som viser virkeligheten i fiksjonen, og som dermed gjør oss like mye til kikkere som vi føler avsmak for hva vi ser. Det er dels fascinasjon, og dels tiltrekning mot de virkelighetsnære bildene som er festet på film foran oss. I første innstilling er det nettopp det semi-dokumentaristiske som slår mot oss, noe som sannsynligvis representerte et markant brudd med det meste av datidens konvensjoner og forventninger. Det er en sekvens som også umiddelbart setter tonen for tematiseringen av voyeurisme, vold og seksualitet. Perspektivet er subjektivt og tilhører personen bak kamera som beveger seg ned en mørk gate av London, hvor de bildene vi ser er gjennom linsen i hans kamera. Han stanser foran en prostituert kvinne som han forfølger opp en trapp til hennes leilighet, hvor alt vi ser hele tiden er gjennom hans kamera. Det er sleazy og modernistisk, men klassisk på samme tid. Vi forfølger henne akkurat som ham, styrt av egen deltakelse og sitrende spenning som forsterkes av POV-perspektivet. Når vi inni leiligheten ser kvinnens ansikt bli lammet av frykt, blir det stående som klimakset i selve scenen, samtidig som det er det samme (seksuelle) klimakset som hovedpersonen selv har jaktet på. Han er tilfredsstilt, men er vi det også?
I neste klipp forstår vi at alt bare var film, men det var også virkelighet. Den virkeligheten han selv var en del av og som han har fanget på film for å kunne oppsøke for å temme eget begjær. Det som om livet hans og kameraets objektiv er uløselig knyttet sammen, og verken vi eller han kan unnslippe den avskyelige dragningen. Han drives av å fotografere andre mennesker i frykt og terror som han selv må forårsake med kamera som våpen. For drapene han begår er kun verdifulle for han om det samtidig fanges på film.
Karlheinz Böhm er uforglemmelig som hovedpersonen, outsideren Mark Lewis som er mannen bak kamera. Böhm gjør ham til mer enn en effektiv psykopat av en seriemorder; det er fullt mulig å ane en indre konflikt av traumer bak det innesluttede, ytre kroppsspråket. Som hans motvekt, er Anna Massey et velkomment lysglimt i mørket som den genuint varme Helen, naboen som involverer seg i Marks liv uten å vite hva og hvem hun går til. Den skjøre relasjonen mellom han og henne blir bidragsytende til filmens stemningsfulle nervøsitet.
«Peeping Tom» etableres med en ertende tone, og den er overhodet ikke fri for en underfundig komikk. Som når hovedpersonen svarer at han kommer fra The Observer når han blir konfrontert med hva han gjør med kamera på åstedet for drapet han selv har begått. Eller når innehaveren av en kiosk tørt kommenterer at «he won’t doing the crosswords tonight» etter å ha solgt pornografiske bilder fra under disken til en eldre herremann av en kunde. I samme kiosk står vår hovedperson, fordi han lever i samme snuskete verden som frilansfotograf. Det fører ham til flere oppdrag som involverer unge kvinnelige modeller, men i en annen tidlig sekvens ser vi at det å avbilde den alminnelige skjønnheten kjeder ham. Det er når han oppdager en kvinne med et særegent avvik i ansiktet at noe vekkes i ham. Det er da vi første gang ser en reaksjon i hans ansikt av nyansert sjokk som møter glede, som en slags tiltrekning mot perversjon, og han beveger instinktivt seg mot henne med et erigert kamera som seksualisert våpen.
Han søker hjem til egen leilighet hvor et bakrom i overetasjen skjuler et filmarkiv og en projektor for fremvisning til de private opptakene. «It’s just a film, isn’t it?», spør den naive og nysgjerrige kvinnen fra underetasjen som han leier ut. Under hans lydløse trinn har de to bodd en stund i samme bygg, men likevel i to vidt forskjellige verdener. Fordi han lever kun i sin egen, den han foreviger på film og som han derfor kan returnere til for å komme i kontakt med følelser som ellers er uoppnåelige for ham. Når nabokvinnen selv tilnærmer seg ham, kommer han ikke utenom å vise henne et filmopptak, hvor hun blir sittende i skrekkinngytende stillhet som vitne til et arkivopptak som viser fragmenter av hovedpersonens egen oppvekst hvor det er hans far som står bak kamera. Det er en sekvens av dirrende nervøsitet, som fører til en klam iscenesettelse av henne som blir forståelig forstyrret og nesten like rød av skrekk som rommet hun er i og kjolen hun er kledd opp i. Dermed illustrerer nøkkelscenen også Powells heftige bruk av farger som naturligvis aldri er tilfeldig, men alltid forsterket og stilistisk gjennomført.
«Peeping Tom» bader i et fantastisk produksjonsdesign som fremheves av et intenst fargespill og foto. Dette er en skarp motsats til Alfred Hitchcocks samtidige og enda mer ikoniske skrekk-portrett i «Psycho» som traff publikum i et dempet svart-hvitt. «Peeping Tom» kommer ikke bare i farger — de er så livlige og blodrøde som overhodet mulig.
Samtidig som «Peeping Tom» oppleves som en symbiose av frekk modernisme som brøt med datidens forventninger, like mye som den har spennende tidsbilder av det tidlige 60-tallets swinging London og en ny æra, er den grunnleggende tematiseringen ikke mindre aktuell i dag — i en tid hvor jo alle mennesker bærer et kamera i egen lomme, eller bruker det nærmest som en forlengelse av egen arm i enhver situasjon. Det er i høyeste grad koblet til vold, seksualitet og perversjoner — i en tid hvor alt kan og vil bli filmet. Visst er «Peeping Tom» et konkretisert portrett av en psykopat, både i tilblivelsen og i aksjonene han gjør, men under overflaten er det en historie som legger premisser for refleksjon over vår opplevelse av verden når det kommer til menneskelige relasjoner og teknologi. Om våre grunnleggende behov for intimitet, og hvordan det kan påvirkes destruktivt av personlige traumer. Og om hvordan man både kan bruke teknologi som skjold å gjemme seg bak, men også som våpen til trussel for andre.
Selv om effekten av «Peeping Tom» naturligvis ikke er den samme for publikum i dag, er det mulig å forstå hvordan dens grunnleggende urovekkende tone og tragiske historie kan ha oppskaket et alminnelig kinopublikum i 1960. Men da særlig fordi Powell er så opptatt av selve konstruksjonen, det vil si å gjøre oss som seere til nærmest delaktig i morderens handlinger. Og i denne tilnærmingen legges det like store lag av sympati som antipati i vår forståelse av den egentlig udiskutabelt amoralske hovedpersonen og hans grufulle handlinger.
Samtidig tilhører «Peeping Tom» kategorien av å være en film om film, og den kanaliserer sånn sett en besettelse vi cinefile i høyeste grad kan gjenkjenne, fordi det også handler om det primitive i form av å bli forført av film som kunstform, og i det mørke rommet som trekker oss mot den alternative virkeligheten. Michael Powells «Peeping Tom» er i seg selv filmatisk manipulasjon i sin pureste form, og det er et tidløst mesterstykke som aldri slutter å fascinere eller imponere.
«Peeping Tom» – utgivelsen
Designet på utgivelsens front er stilrent, men ikke nødvendigvis veldig spennende. Det er en markant ulikhet i uttrykkene mellom utgivelsene fra StudioCanal og Criterion, hvor vel sistnevnte etter mine preferanser trekker det lengste strået. Innholdsmessig er det likevel ingenting å utsette på det Studio Canal serverer.
Utgivelsen kommer med slip cover, hvor det på innsiden finnes et fint booklet/hefte på omtrent 30 sider med kompakte tekster som setter filmen i ulike filmhistoriske kontekster, hvor det er særlig fokus på hvordan publikum responderte på filmen ved lanseringen og hvordan synet på filmen har utviklet seg over tid.
Selve filmen åpner med en kort introduksjon fra Martin Scorsese, innspilt i 2007. At det nettopp er Scorsese som holder denne introduksjonen er naturligvis ikke tilfeldig. Den amerikanske mesterregissøren ble tidlig sterkt inspirert av filmene til Powell & Pressburger, og har siden frontet det å formidle filmarven fra Powell & Pressburger til et større publikum. Scorsese utviklet også et mangeårig og nært vennskap med Michael Powell. I denne introduksjonen fokuserer han på Powells dristighet i skapelsen av «Peeping Tom», og hvordan filmen i praksis ødela karrieren hans.
Bildekvaliteten i den nye 4K-restaureringen er som ventet en massiv oppgradering, selv om det skal poengteres at jeg tidligere kun har sett filmen på DVD og ikke blu-ray hvor den har vært tilgjengelig i en årrekke. I 4K er det likevel ingen underdrivelse å karakterisere bilden som spektakulære når det kommer til klarhet og farge. Lyden i 2.0 er også skarp.
Det bringer meg over til utgivelsens bonusmateriale som blant annet rommer en kort-dokumentar om restaureringsprosessen, «Restoring Peeping Tom», som går nærmere inn på de tekniske aspektene og utfordringene ved arbeidet som førte frem til den forbedrede utgivelsen. Her gis innblikk i hvordan man balanserte ulike hensyn når det kom til forbedring av originalopptakene. Fordi «Peeping Tom» er en film som domineres av slående og intense farger ment for å speile noe dypt emosjonelt i historiefortellingen, ble alt av billedlige detaljer i ulike sekvenser gjenstand for nøye vurderinger i grading-prosessen. Deretter får vi også vite at Thelma Schoonmaker, som var gift med Michael Powell og senere Martin Scorseses faste klipper, spilte en helt avgjørende rolle ved at hun instinktivt visste hvor de skulle legge seg for å videreføre Powells kunstneriske intensjon.
Utgivelsen har også et selvstendig intervju med Thelma Schoonmaker som ble spilt inn i 2007, hvor hun også snakker om Michael Powell i kontekst av Martin Scorseses oppdagelse av ham. Om hvordan Scorsese brukte av sine egne penger på å re-lansere «Peeping Tom» for et større publikum i New York, og Schoonmaker er også i posisjon til å trekke noen linjer til både «Raging Bull» og «Casino». Til slutt kommer hun innom hvordan Powell selv måtte innse at «Peeping Tom» i realiteten ble slutten på karrieren grunnet den harde mottakelsen i 1960, og hvordan hun fremdeles blir sjokkert når hun søker tilbake og leser datidens mottakelse.
Videre finnes en dokumentar i «Visions of Voyerurism» hvor Sir Christopher Frayling i en halvtime snakker om historien og mottakelsen mer nærgående. Han innleder med å gjengi hvordan selve formen, det å gjøre oss som seere til deltakende voyeurer, var noe nytt, fremmed og skremmende som forsterket det morbide. Han snakker også om hvordan responsen fra kritikerne antagelig må leses i kontekst av datidens horror-filmer som var preget av Hammer-produksjonene om vampyrisme med Christopher Lee foran kamera, hvor «Peeping Tom» ble opplevd som problematisk ved at den ikke hadde noe tydelig skille mellom de snille (oss) og den slemme. Frayling er også opptatt av å illustrere «Peeping Tom» som en satire over datidens britiske mainstream-filmer med masse interne vitser, noe som heller ikke traff publikum. Alt dette førte til en dyp marginalisering, hvor «Peeping Tom» i mange påfølgende år knapt ble skrevet eller snakket om, inntil særlig Martin Scorsese medvirket til å løfte den opp og frem.
Til slutt har vi «The Eye of the Beholder» som er en fin samling av arkivopptak/intervjuer med relevante aktører, hvor både Martin Scorsese og Thelmas Schoonmaker dukker opp igjen, i tillegg til hovedrolleinnehaver Karlheinz Böhm. I tillegg snakker professor/filmviter Ian Christie om Peeping Tom, og det er samme mann som også er stemmen bak utgivelsens kommentarspor.
Om ikke det er nok, finnes også en nyinnspilt 37 minutter lang diskusjon mellom filmkritikerne Rhianna Dhillon og Anna Bogutskaya (dette segmentet har jeg til gode å se).
Etter hva jeg kan forstå er det ingen veldig store ulikheter mellom 4K-utgivelsen fra The Criterion Collection sammenlignet med StudioCanal sin utgivelse som begge utkom i 2024. Det skal imidlertid sies at den nye Criterion-utgivelsen også kan by på en 51 minutter lang dokumentar «A Very British Psycho», og den finnes også på Criterions DVD-utgivelse (som jeg allerede har og antagelig velger å beholde som supplement til StudioCanals ellers overlegne 4K-versjon).
«Peeping Tom» er på flere måter en essensiell bit av nyere filmhistorie, og derfor føles det like riktig som viktig at den har fått en så fin og gjennomarbeidet utgivelse.
4K-utgivelsen av «Peeping Tom» er av mange blitt trukket frem som én av de absolutt beste fysisk format-utgivelsene i 2024, og det er ikke vanskelig å stille seg bak den vurderingen.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar