«Motel Destino» er en fysisk og fuktig film. Gjennomvåt av svette og sex. Den er gjerne beskrevet som en erotisk thriller, men den er i praksis langt unna den glansende Hollywood-forestillingen av en erotisk thriller. Her finnes et langt mørkere og hissigere lynne. Det er skamløsheten til Adrian Lyne, Paul Verhoeven eller Brian De Palma høynet med en ekkelhet og søramerikansk temperatur som kanskje er mindre pirrende og mer grell å se på.
Heraldo er i begynnelsen av 20-årene og lever under vingene til en kvinnelig narkobaron i et skittent hjørne av et brasiliansk samfunn. Når han ikke møter opp til et oppdrag for å kreve inn ubetalt gjeld, fordi han isteden velger å hengi seg til primitive drifter med en kjent kvinne på det slibrige Motel Destino, er det begynnelsen på et vondt inferno av kaos og vold. På den utrygge utsiden velger Heraldo å returnere til det samme motellet som nå blir hans klamme tilholdssted. Om han i utgangspunktet hadde et brokete kompass som førte ham dit, er det samme kompasset ikke kalibrert på måter som får ham videre derfra. I motellets gyselige korridorer og rom holder han seg i skjul fra mafiotiske forbindelser som ikke vil ham vel, samtidig som han oppslukes av stedets tvilsomme særpreg. Det fører ham inn i en uunngåelig eim av svettende aktiviteter, som er dampen av den lugubre motellvirksomheten – og som alle involverte absorberes av.
Filmens uttrykk er glorete med heftig bruk av farger. Om ikke annet, er det en estetikk som er eksepsjonelt gjennomført og umulig å se forbi. Det er et markant oppsett av et motell farget i kraftig neonbelysning med sterke og alarmerende strøk av rødt, gult og oransje. Det er et foto som kommer med en poetisk kraft som bretter frem et tropisk neo-noir-univers med særlig bevisst fargepalett, enten det er i figurenes kostymering av tv-skjorter og bikinier, eller veggene og interiøret i motellbygget. Det er knapt grenser for hvilken styrke som finnes i blandingen av farger som sendes mot oss. Og gjennom lyddesignet torpederes vi av ekstatiske stønn som avløses av skrik i nød. Det er kaotisk og frenetisk. Og det er en film som er utvetydig mer opptatt av å få oss til å føle enn å tenke.
I regi av Karim Aïnouz er det vanskelig å angripe «Motel Destino» for å ta enkle valg, men i realiteten overmettes vi også av inntrykk som ikke alltid fører frem til spennende sug i magen. Jeg fikk raskt noen overfladiske assosiasjoner til Sean Bakers estetiske univers av naturalistisk råskap innveid i sterke, levende farger plassert i et marginalisert miljø. Men i motsetning til Baker, er ikke Aïnouz i stand til å plassere mennesker verdt å bry seg om i dette miljøet, enten det kan tilskrives sviktende skuespillerinstruksjon eller begrensninger som ligger i manus. Mest sannsynlig er det en kombinasjon, og uansett feiler «Motel Destino» litt for tydelig i å overføre det autentiske i estetikken til en følbar, empatisk og humanistisk skildring som er i nærheten av Bakers repertoar. Man gripes aldri emosjonelt av «Motel Destino» som av «The Florida Project» eller «Red Rocket». Det kan gjerne innvendes at Aïnouz bevisst ikke ønsker det, men samtidig er det innlysende at Heraldos skjebne og reise er skildret på en måte som er ment å treffe nerver den såvidt bare streifer.
Likevel fremstår «Motel Destino» som en sterkt inspirert filmøvelse som vil noe. Og i sentrum er hele tiden dette motellet, som representerer noe vidt annet enn et seksuelt paradis, uten at det nødvendigvis heller er et mareritt. Her er mennesker som tiltrekkes mot klamheten som finnes der, men ofte fordi de ikke har andre steder å gå. På én måte er de der frivillig, men på en annen måte virker det høyst ufrivillig. Det gjelder også for Heraldo, som på det stedet kan glemme omstendighetens beinharde risikoer til fordel for kåtskapens instinktive øyeblikk. Det er et kraftfullt, episodisk driv over denne reisen mer enn en klar fortellerstemme som bretter frem tredimensjonale karaktertrekk og tydelig dramaturgi. I dette ligger også den bieffekt at «Motel Destino» bikker mot å forelske seg i repetitive mønstre. Under de flammende bildene og de rastløse sveipene over figurenes fysiske nærkontakter, klarer Aïnouz bare delvis å holde interessant øyekontakt med oss gjennom den kontinuerlige strømmen av stønn, rop og sex. I det finnes en heftighet og kraft som ingen kan frata filmen.
- «Train Dreams» (2025) – et stillferdig høydepunkt
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke. - «John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten. - «Highest 2 Lowest» (2025) – ny beat i tidløs kidnappingsthriller
Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer. - «Moon» (2024) – klaustrofobi, kropp og strukturell håpløshet
«Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk.» - «Toxic» (2024) – modelldrøm i forfall
«I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium.»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar