Det er ingenting som er nyskapende i «Juror #2». Men Clint Eastwood prøver naturligvis heller ikke på det, noe som både er forståelig og fornuftig idet han lanserer en tradisjonell thriller av et rettssalsdrama i en alder av 94 år. Derimot illustrerer «Juror #2» et ukomplisert stykke klassisk filmkunst som ofte blir undervurdert når det først gjøres så tungtveiende som her. Det kan nemlig gå (altfor) lange stunder mellom hver gang Hollywood leverer den type film som «Juror #2» representerer, og samtidig gjør det så godt.
Manusforfatter Jonathan Abrams har skrevet en historie skreddersydd for den minimalistiske filmskaperen Eastwood er blitt, og som særlig i den seneste fasen har utkrystallisert seg som særlig opptatt av, og dyktig til, å skape karakterdrevne portretter knyttet til samtidig tematisk utforskning av moralske spørsmål. Angivelig ble Abrams inspirert til å skrive film for Eastwood etter å ha oppdaget 2003-mesterverket «Mystic River» som var et komplekst, karakterdrevet mysterium som krysset en drapsetterforskning med å tematisere moral- og skyldspørsmål. (Les gjerne en tidligere forfattet tekst om «Mystic River» her).
I «Juror #2» avvæpnes spenningen omkring den tiltaltes skyld eller uskyld tidlig. Det er kun vi og jurymedlem nr. 2 som er kjent med sannheten, hvilket blir perspektivet Abrams og Eastwood utnytter for å komponere en alternativ spenning der publikum innlemmes i hovedpersonens personlige dilemmaer. I dette stiller også filmen indirekte spørsmål som utfordrer vårt eget moralske kompass. Og om vekten av sannhet vs. usannhet.
Eastwoods film befinner seg i samme type terreng som der Sidney Lumet satte gullstandarden med «12 Angry Men» i 1957 – en film som kom da Eastwood selv var tidlig i sin skuespillerkarriere. Hans «Juror #2» er en symbiose av tilsvarende klassisk drama som Lumet etablerte, men det kjennes også en distinkt smak av de juridiske thrillerne – gjerne basert på en roman av John Grisham – som Hollywood gjorde flere av på 90-tallet. Denne er imidlertid enda mer dempet idet Eastwood stadig tilbyr pusterom for både karakterene og publikum.
Å være mer konkret rundt historiefortellingens svingninger, eller det å eksemplifisere styrker og mulige svakheter, er vanskelig uten samtidig å avsløre plottelementer som man helst ikke bør gjenkjenne på forhånd. Så kan det innvendes at dette er et kriminaldrama med en historielinje som er hentet fra en tv-episode, hvor onde tunger kan spisse kritikken enda hardere mot en film som også ser ut som en tv-serie på estetisk nivå. Det er imidlertid en kraftig undervurdering, selv om det kan være legitimt å pirke mot et tilsynelatende avmålt ambisjonsnivå. Eastwoods regi kommer derimot med en jordnærhet og tro på materialet som i seg selv blir en filmatisk kvalitet. I roen som senker seg over bildene, kommer også til syne en film som diskuterer demokratiske rettsprinsipper på uanstrengt måte som organisk innlemmet i en fortelling som viktigst av alt evner å engasjere. Det er i den basale øvelsen av å skape underholdning, balansert mot den sobre inngjerdingen, at Eastwood lykkes så godt. Det er rett og slett en overbevisende utført historiefortelling som på klassisk manøver strammer til et spenningsdrama med sterk presisjon. Det er generisk og stødig i all sin sparsommelighet, men det fungerer – og det er underholdende.
Filmen lykkes også fordi castingen er velgjort. Nicholas Hoult gjør en sterk hovedrollefigur som et menneske tydelig preget av komplekse følelser som formidles av ansiktsuttrykk som ved første øyekast kan virke flate, men som i realiteten er subtile og virkningsfulle. Han støttes av solide karakterskuespillere rundt seg. Av de mest kjente og sentrale finner vi den alltid gode Toni Collette, her som egenrådig aktor som kjemper for å bevise den tiltales skyld. Deretter er alltid karismatiske Kiefer Sutherland nærmere plassert mot sidelinjen som en slags juridisk og moralsk rådgiver for hovedpersonen, mens J. K. Simmons stikker seg ut som et jurymedlem med bakgrunn som politietterforsker med stor innvirkningskraft på sakens dramatiske utvikling.
«Juror #2» bærer mulig preg av å være en konstruksjon av passende tilfeldigheter som i sum utgjør en historie som er for utrolig til å være sann, noe den jo heller ikke er, men som innad i filmen blir presentert så overbevisende at man innenfor konteksten av de to timene kjøper premissene og blir aktivt investert i hvert steg. Det gjelder både under selve rettssakens og spenningen som bygges opp mot utfallet, men viktigst blir sakens etterfølgende virkning på hovedpersonens liv og skjebne.
Det er noe tidløst over det meste Clint Eastwood har gjort både foran og bak kamera, noe som også er en kvalitet ved «Juror #2».
Andre aktuelle filmer:
- «Train Dreams» (2025) – et stillferdig høydepunkt
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke. - «John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten. - «Highest 2 Lowest» (2025) – ny beat i tidløs kidnappingsthriller
Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer. - «Moon» (2024) – klaustrofobi, kropp og strukturell håpløshet
«Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk.» - «Toxic» (2024) – modelldrøm i forfall
«I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium.»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar