Fysisk format #4: «The Dreamers» (4K Blu-ray, StudioCanal)

Intro

Hvilken status har egentlig «The Dreamers» av Bernardo Bertolucci? Inntrykket er at den har vært på en lang reise mot gradvis økende anerkjennelse, men at det fremdeles gjenstår et stykke til at den bredt omfavnes som mesterregissørens siste faktiske mesterverk. Og fra en som ved første øyeblikk fikk veldig varme følelser for filmen, kan det bekreftes at de overhodet ikke har gått tapt. I løpet av våren 2024 ble «The Dreamers» lansert i en splitter ny 4K-utgivelse, og det var aldri noen tvil om at den snart måtte anskaffes.

«The Dreamers» (2003) – filmen

Jeg så, og elsket umiddelbart, «The Dreamers» da den kom i 2003. Jeg var da omtrent på samme alder som de tre karakterene i filmen, og vil anta at fascinasjonen dels handlet om en slags misunnelse eller ønske om å kunne leve i fragmenter av livene til Theo, Isabelle og Matthew. De er tre unge, i begynnelsen av tjueårene, som lever for film i filmens europeiske hovedstad, Paris. Og ikke minst: De puster og lever film og kjærlighet samtidig som omveltende studentopprørene finner sted rundt dem i 1968.

Når jeg nå ser filmen på nytt, gjør jeg det i en alder som ligger nærmere søskenparets foreldre som har en kort, men ikke uviktig funksjon i historien. Jeg ser den også via et filter av lengsel som knytter seg til filmens overordnede meditasjon over ungdom og kunst, noe som vel også må ha fantes i filmskaper Bernardo Bertoluccis bevissthet. I 1968 var han selv en aktiv del av en filmelskende kultur i hjertet av Europa, hvor han i virkelighetens samme år regisserte «Partner» i kontekst av det samme politiske klimaet og studentopprøret. Bertoluccis dragning mot revolusjonære ideer og ungdommelig vitalitet er gjennomsyrende både for handlingen i «The Dreamers» og uttrykket i «Partner» som jo er en hel organisk del av samme sfære.

«The Dreamers» løper under en nostalgisk himmel. Fra åpningen ser vi ned på Matthew som går med nysgjerrighet og livslyst mot hjertet av den franske hovedstaden. Det bretter ut byen og filmen via en retrospektiv refleksjon over tid og sted, men som også blir til en universell hyllest av filmhistorien. Samtidig er «The Dreamers» fra begynnelsen også like mye en tidløs som tids- og stedsspesifikk skildring av ung lyst på livet. Det handler om amerikanske Matthew (Michael Pitt), som i likhet med italienske Bertolucci selv ankommer Paris fra utsiden for å bli innlemmet og oppslukt av byens cinefile kultur. Men Matthew trekkes enda tydeligere mot tvillingparet Isabelle (Eva Green) og Theo (Louis Garrell) som alle tre virker like betatt av hverandre som av filmens verden. Det incestuøse tilnærmes ikke med forsiktig antydning, men snarere med utstrakt heftighet for å fremheve den seksuelle kjemien mellom søsknene som noe symbolsk for en ungdommelig frihet og intensitet med kraft til å overskride etablerte normer. Bertolucci har alltid vært opptatt av det vakre, og han bruker også sine maleriske evner til å rendyrke «The Dreamers» som et visuelt skjønnhetsverk. De tre unge karakterene er håndplukket av Bertolucci til å smelte inn i det mikrokosmoset.

I majoriteten av filmen ligger kamera tett og estetiserende på ungdommenes ansikter og kropper, som i majoriteten av filmen sees tett omslynget på innsiden av en sjelfull og stemningsfullt lyssatt leilighet i sentrum av Paris. Parallelt med de livlige opprørene på utsiden, er de ytre tumultene for Bertolucci mest et speil for å fremheve de indre coming-of-age-omveltningene, der linsen alltid rettes mot trioen som en skjønnhetsmagnetisme Bertolucci ikke kan snu seg vekk fra. Han er like opptatt av å skildre kroppens naturlige skjønnhet som å skape motiver av klassisk kunst i mange avbildninger, særlig av Eva Green. Og for filminteresserte, er «The Dreamers» spesielt berikende for sin uendelige strøm av historiske filmreferanser, noe som toppes i gjenskapelsen av den ikoniske Louvre-sekvensen fra Jean-Luc Godards «Band of Outsiders» (1964). Summen av de mange referansene kunne i andres hender trolig skadet en films egenart og egenverdi, men Bertolucci løser det med sanselig finesse og genuin lidenskap som isteden forsterker alt som finnes av både estetiske, emosjonelle, intellektuelle og underholdende tråder i «The Dreamers».

Dette er i all hovedsak en usannsynlig forførende film; en historie og et verk som drømmer seg tilbake i tid, og som hengir seg til alt det vakre og skjøre i mennesket og i (film)kunsten. I samarbeid med mesterfotograf Vittorio Storaro, skapes en estetisk kraft man ikke skulle tro var mulig gitt begrensingen som ligger i en innspilling som hovedsakelig er gjort på location i en mindre leilighet. Kamera flyter elegant eller holdes stemningsskapende i ro fra vinkler som alltid velges for å løfte estetiseringen til nye nivåer, samtidig som den varme fargepalleten forsterker en allerede sydende intensitet. Summen av den ekstreme romantiseringen løfter «The Dreamers» til å bli et betydelig kitch-verk, i aller beste mening.

«The Dreamers» – utgivelsen

Omslaget er akkurat så lekkert som det må være for en så vakker film som «The Dreamers». Den fysiske utgivelsen kommer med et slip cover hvor forsiden prydes av et stillbilde fra en scene der Michael Pitt får leppene berørt av Eva Green foran baderomsspeilet, mens den nakne siden av Louis Garrel skimtes i bakgrunnen som er et speilbilde. Coveret på innsiden har det samme velkomponerte bildet, og i hånda føles selve utgivelsen med en følbar eksklusivitet som også skyldes at den virker noen millimeter tykkere enn det ordinære. Det skyldes også at innsiden skal få plass til to disc’er; den ene som er selve filmen i 4K, mens den andre rommer alt av ekstramateriale. Det siste er annonsert på baksiden av coveret å skulle romme hele tre timer med special features, noe som definitivt gir høye forventninger.

Men den ekstra tykkelsen skyldes mest det faktum at det også er brettet inn en nydelig liten plakat på omtrent 30×40 cm, samt en liten bunke med fine postkort.

Bilde og lyd er akkurat så rikt og vakkert man kunne håpe (og forvente), etter å ha sett og hørt alt i 4K Ultra HD på 92″ hjemmekinolerret med 5.1-lyd.

Jeg hadde store forventninger til ekstramaterialet som jeg gikk direkte løs på etter å ha sett filmen (for tredje gang). Her er mengden mer imponerende enn det faktiske innholdet. Det er en 5 minutter lang «making of»-sekvens som virker overflødig fordi det meste som sies og vises blir gjentatt i annet materiale, som for eksempel i promo-intervjuer med skuespillere, regissør og manusforfatter som til sammen varer i nesten en halvtime. Her er det klart mest interessant å høre Bertolucci selv, som snakker varmt om de tre unge skuespillerne, samt om samarbeidet med manusforfatter Gilbert Adair og dynamikken ved at han ofte var med under innspillingen (som var uproblematisk). Eva Green snakker om hvordan hun studerte filmstjerner fra 1930-tallet som karakteren var modellert etter, og om respekten hun hadde for Bertolucci etter å ha sett og elsket (!) «Last Tango in Paris». Michael Pitt snakker om scenen der Greens hår blir påtent, noe som ikke var tilsiktet, men som likevel ble med i filmen fordi de improviserte over det. Og manusforfatter Adair snakker om hvordan alt handler om politikk, sex og film – og hvordan de jobbet for å gjenskape en bestemt aroma av 1960-tallet og skape et mini-mai-1968 i leiligheten hvor alt ble skutt.

Videre finnes «B-Roll Footage» som varer i 12 minutter, og som er tilfeldige klipp fra innspillingen uten særlig kontekst og uten veiledende stemme. Dette kunne vært gjort mer interessant, men vi får særlig interessante innblikk i prosessen ved å filme sekvensen i Louvre, åpningsscenen utenfor cinemateket, opprørsscenene mot slutten, og «leiligheten bak kamera».

Det mest omfattende blant ekstramaterialet er en BBC-dokumentar som varer like under én time. Her er igjen det mest interessante å høre Bertoluccis perspektiver, og han fremstår hele tiden som genuint nysgjerrig og dyktig med de unge skuespillerne på settet, noe som også bekreftes av dialogen med skuespillerne selv.

Det hører også med kommentarspor som ligger på disc 1 sammen med filmen, noe jeg tenker å sjekke ut ved en senere anledning.

Oppsummert

«The Dreamers» ser helt fantastisk ut og har endelig fått sin ultimate presentasjon på fysisk format, noe som er like etterlengtet som fortjent. Vi snakker om det som fremdeles virker å være en klart undersnakket filmkunstnerisk betydelighet; en tungvekter som vender tilbake til ungdommens vakkerhet for å levere noe dypt, melankolsk og kompromissløst for siste gang. For på grunn av sykdom ble dessverre aldri «The Dreamers» starten på en ny og sen storhetsepoke i Bertoluccis kunstnerskap, hvor han i ettertid – fra rullestolen – kun gjorde habile «Me and You» (2012) som ble hans svanesang.

Selve utgivelsen av «The Dreamers» på 4K er spektakulær, fra den nesten glinsende innpakningen og til presentasjonen av selve filmen. Samtidig er innholdet av ekstramateriale kanskje litt skuffende målt mot forventningene, hvor det særlig blir litt for mange gjentagelser mellom de ulike segmentene og det savnes nyere perspektiver fremfor de ensidige arkivopptakene fra innspilling og promo-materiale fra rundt lanseringen. Men for all del, «The Dreamers» i 4K skal stå godt i hylla til evig tid. Kanskje får til og med den medfølgende plakaten eller postkortene plass på veggen?

Andre artikler om film på fysisk format:

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑