Fysisk format #6: «The Working Class Goes to Heaven» (Blu-ray, Radiance Films)

Intro

I 2022 kom Radiance Films med friskhet på banen som ny såkalt boutique-utgiver av film på fysisk format. Sjefen for Radiance Films, er italienske Francesco Simeoni med bakgrunn som innholdsansvarlig i Arrow. Gjennom Radiance har han etablert et selskap som har spesialisert seg mot å løfte frem mindre kjente såkalte «kvalitetsfilmer», kanskje med en ørliten overvekt av asiatiske og italienske, og gjennom en tydelig kuratering som sender konstante signaler om Simeonis egen velutviklede smak. Utgivelsene er nummererte, og nr. #1 var ganske enkelt «The Working Class Goes to Heaven» fra 1971 av Elio Petri. Og med kjennskap til den foreløpige Radiance-katalogen av utgivelser, må det nå kunne sies å ha vært en helt perfekt begynnelsen som også illustrerer så godt hvorfor Radiance Films vel har overtatt tronen fra The Criterion Collection som nåtidens mest inspirerte og spennende utgiver av fysisk film.

«The Working Class Goes to Heaven» (1971) – filmen

Det kunstneriske samarbeidet mellom regissør Elio Petri og skuespiller Gian Maria Volontè kan gjerne få mer oppmerksomhet. Derfor er det like gledelig som passende at den eminente blu-ray-distributøren Radiance Films bidrar til nettopp det! Petri lanserte «The Working Class Goes to Heaven» direkte etter mesterverket «Investigation of a Citizen Above Suspicion» (1970), en film som fortjent ga ham Oscar-statuett for å ha levert årets beste fremmedspråklige film, og før det juryens Grand Prix i Cannes. Hans samfunnsengasjerte temperament er også hjertet som hamrer her, men med en litt annen rytme. Igjen forankrer han en historie i den politiske og sosiale uroen som preget datidens italienske samfunn. Det karakteriseres av studentopprør, klassekamp og betente konflikter mellom arbeiderklassen og kapitalismen.

Vi følger en fabrikkarbeider, Lulù Massa (Volontè). Han vises i åpningen som en mønsteransatt uten fravær og med iherdig innsats ved sin tildelte maskin, noe som sørger for effektiv produksjon for selskapet han er ansatt i. Men til hvilken pris? Kollegene klarer ikke å relatere seg til ham, og han har distansert seg fra det meste rundt seg, inkludert de hjemme, i en total lojalitet og perfeksjon mot arbeidet. Men alt endrer seg når han utsettes for en arbeidsulykke som gjør at han mister en finger, og følgelig en større del av sin identitet. Energien han tidligere brukte på arbeidet blir omdannet til en politisk bevissthet og aktivisme, hvor han søker seg mot radikale studenter og fagforeninger i en intens og høylytt klassekamp der fabrikken er definert som selve slagmarken.

Elio Petris sympati ligger naturligvis hos arbeiderne, men veien til himmelen er for disse brolagt med hindringer som gjør det himmelske til en illusjon. Det gjelder også for Lulù som befinner seg i et evig mareritt, hvor vekkerklokken ved senga han deler lidenskapsløst med en kvinne, blir alarmen som vekker ham til enda en slitsom og underbetalt fabrikkarbeidsdag som umenneskeliggjort brikke i et større system som alltid stikker av med profitten. Men når han på grunn av ulykken faller utenfor det samme systemet, oppdager han en annen virkelighet, og erkjenner det virkelige marerittets makt over ham. Herfra blir filmen også bilde på en politisk oppvåkning.

Elio Petris sosialrealistiske dramatiseringer hadde gjerne en politisk slagside. Her kommer det til uttrykk i tematiseringen, og gjennom virkemidler som overdrivelse. Det Petri gjør, helt tilsiktet, er å overkoke dramaet til et tragikomisk resultat, og innimellom fører disse overdrevne iakttagelsene til rene absurditeter. Selv om filmens idé åpenlyst er fundamentert i det realistiske, er det fra den tidlige skildringen innlysende at Petri også har annet i siktet. Det skjer gjennom en intens portrettering av en hovedpersonens nesten erotiske besettelse over arbeidsplassens maskineri, fabrikkarbeidets monotoni og egen uovertrufne effektivitet. Han er som en robot med lystrende lojalitet. Han er den hjernevaskede arbeideren som er blitt lammet av systemet til dehumaniserende effekt. Filmen har også noen voldsomme skifter, og en konfronterende og tidvis aggressiv tone som treffer hardt, men som også fremhever absurditetene i systemet som skildres – og kritiseres.

Volontè er igjen fenomenal, tett på det svimlende nivået som i «Investigation of a Citizen Above Suspicion». Han ser minst ti år eldre ut enn den alderen karakteren skal ha, som et grep for å tydeliggjøre påkjenningen av det harde arbeiderklasselivet. Volonté skaper et portrett av et menneske som har innfunnet seg med sin plass i verden – en som innordner seg systemet og følger rutinene, før det plutselig ikke finnes noe i systemet som ivaretar ham. Konsekvensen er en uunngåelig vei mot konfrontasjon som like uunngåelig ender med en erkjennelse: Det finnes neppe en farbar vei til virkelighetens himmel innenfor samfunnet han er en del av. Volonté viser én side av seg når Lulù først er den dyriske arbeideren som viser all sin kjærlighet til jobbmaskineriet, og en annen side når han på hjemmebane er utslitt og impotent. Den tredje siden er når han, etter arbeidsulykken, blir politisk aktivert eller radikalisert i et nytt perspektiv på selve livet etter ulykken. Alle disse overgangene kommer i form av en temperamentsfull og personlighetssterk tolkning fra Volonté – en skuespiller som på dette stadiet må ha nådd et statusmessig kokepunkt, like etter de eksepsjonelt populære spaghetti-westernverkene «A Fistful of Dollars» og «For a Few Dollars More» av Sergio Leone, den allerede nevnte «A Citizen Abouve Suspicion» og Jean-Pierre Melvilles «Le cercle rouge».

Det skinner også igjennom at Volontè åpenlyst har delt filmskaperens lidenskap for prosjektet, og derav skapt en figur som kommer ut fra innsiden; skuespillet er ikke bare flammende fordi det er så energisk og eksplositivt, men Volontè finner frem til det sårbare i en rolleprestasjon som virker mer kompleks under den umiddelbare fysiske intensiteten i det markerte kroppsspråket.

«The Working Class Goes to Heaven» har en mer dyster tone enn den mer underholdningsbaserte elegansen som fantes i «Investigation of a Citizen Above Suspicion». Den samme distinksjonen kommer av de musikalske bidragene fra mesterkomponist Ennio Morricone som har erstattet de mer muntre og lekne melodilinjene fra sistnevnte til fordel for et fremmedgjørende og mer monotont partitur som fyller lydbildet i harmoni med historien og bildene av fabrikkarbeidets brutalitet.

Men filmens mest betydelige kraft er i samspillet mellom Volontè og filmskapelsen – hvordan Petri vet å utnytte skuespillerenes særegne nærvær med grep som blander det semi-dokumentariske med det stilistiske. Aller mest iøynefallende er det hvordan filmen jobber på lag med Volontès styrker ved å være tett på ham med konstante nærbilder. Det vi ser er en fysisk svettende mann som under ansiktsuttrykkene delvis skjuler, men delvis viser lag av sårbarhet og desillusjon. Dermed må også filmens foto fremheves, som plukker opp elementer fra de maskinelle omgivelsene til å farge bilder i bitende, kjølige toner som markerer universets slitne, ubarmhjertige røffhet.

Når alt dette er restaurert og vist frem i ny glans på blu-ray, blir det på sitt vis også til noe vakkert.

«The Working Class Goes to Heaven» – utgivelsen

I kraft av å være #1 fra Radiance Films, setter denne utgivelsen standarden for hva som skulle komme. Og det er en høy standard – fra innpakning og layout, til filmens kunstnerisk og tekniske presentasjon, og til ekstramateriale. Alle Radiance-utgivelser kommer også først i form av en Limited Edition-utgave som gjerne inneholder et fyldig booklet. Når det gjelder «The Working Class Goes to Heaven» er det standardutgivelsen som omtales her, men innholdet på discen er helt identisk.

Lyd og bilde er akkurat så sterkt og naturlig som man kunne håpe, i det som er en velskapt 2K-restaurering. De mange nærbildene av en svettende Volonté kommer tett på oss med skinnende klarhet og naturlig tekstur. Filmen har en fargepallett som kan lene seg mot det triste og dunkle, men det spilles også på billedlige kontraster og alle nyansene får en formidabel presentasjon. Lyden, som er i original ukomprimiert mono (PCM-lyd), kommer med klarhet både i dialog og lyddesign, hvor begge deler virker essensielt i Petris visjon. Lyden av maskineriet i fabrikken kommer særlig virkningsfullt frem. Naturligvis blir også Ennio Morricones partitur alene en begivenhet å lytte til underveis, og musikken løftes heldigvis godt frem i lydbildet.

Av ekstramateriale finner vi et sju minutter langt intervju med regissør Elio Petri (som i realiteten er enda litt kortere fordi segmentet også inneholder klipp og lyd fra selve filmen). Litt mer fylde er det i intervjuet med hovedrolleinnehaver Volonté. Det er åpenbart et opptak fra et gammelt fransk tv-program (visstnok fra 1984, sjekket i ettertid), hvor Volonté presenteres av programlederen som «en av de beste skuespillerne av sin tid, ikke bare i Italia, men i verden». Og han har helt rett. Med tolk på øret forteller Volonté, med røyken i hånda, både om karrieren generelt (inkludert spaghetti-westernfilmene med Sergio Leone), og «The Working Class Goes to Heaven» spesielt.

Videre finnes et kvarter langt intervju med skuespiller Corrado Solari som sitter i et kinosete og forteller entusiastisk om erfaringene fra å jobbe med Petri og Volonté. Han snakker om sistnevnte som en superstjerne på tidspunktet, og som en opplagt veldig politisk engasjert mann som senere ble mer spirituell. Solari beskriver Volonté som en ensom ulv, men er generelt full av beundring og lovord for både Petri og Volonté.

Det finnes også 10 minutter med regissør Alex Cox (den britiske regissøren bak «Sid & Nancy» og Repo Man»), lagd eksklusivt for Radiance-utgivelsen, som snakker engasjert og varmt om Elio Petri.

Det har etter hvert blitt vanlig å integrere video-essay på utgivelser med et visst ambisjonsnivå når det kommer til bonusmateriale, og det finnes her også i det 21 minutter lange segmentet: «Petris Praxis: Ideology and Cinema in Postwar Italy». Her snakker professor Matthew Kowalski over utvalgte bilder fra filmen om Petris personlige relasjon til den venstrevridde poltikken og hvordan det påvirket filmskapelsen hans. Kowalski snakker også om hvordan denne filmen spesielt reflekterte etterkrigstidens politiske virkelighet i Italia, før han guider oss gjennom Petris filmografi med et politisk hovedfokus. Når det gjelder «The Working Class Goes to Heaven», beskrives filmen naturligvis som et portrett av klassebevissthet som presist beskrev det politiske klimaet i Italia rundt 1960-årene; om hvordan arbeiderklassen gikk til streik og gjorde opprør, hvor han også trekker frem noen fellestrekk med det politiske storfilmverket som var «The Battle of Algiers» i 1966.

Det lengste, men samtidig mest kuriøse innslaget blant bonusmaterialet er en 50 minutter lang dokumenter fra 2006 «The Working Class Goes to Heaven – Background to a film Shot in Novara» som inneholder intervjuer med statister, lokalbefolkningen, fabrikkarbeidere og akademikere for å kaste lys over den sosiopolitiske og historiske bakgrunnen. Her er kornete arkivopptak fra virkelighetens fabrikk m.m., som vel definitivt er for de klart mest interesserte.

Oppsummert

«The Working Class Goes to Heaven» er først og fremst en fremragende film. Elio Petri er av de mest markante og viktige italienske filmskaperne vi gjerne hører for lite om. Han var særlig toneangivende på nettopp 60- og 70-tallet med samfunnskritiske og genuint engasjerende filmverk som ville noe. Når «The Working Class Goes to Heaven» kanskje står igjen som hans aller beste, med en kraftprestasjon av de sjeldne fra Gian Maria Volonté, er det ikke nødvendig å pakke inn ytterligere at denne filmen er en klokkeklar anbefaling. Det gjelder også for den fysiske utgivelsen som med sylskarpe bilder gir filmen sin fortjente presentasjon.

Andre filmer/utgivelser omtalt i serien fysisk format: