Fysisk format #7: «Censor» (Blu-ray, Second Sight Films)

Intro

I sin spillefilmdebut, setter regissør Prano Bailey‑Bond et intenst, psykologisk og estetisk søkelys på den britiske video nasty-epoken midt på 80-tallet, formidlet med en personlig slagside. Second Sight Films’ Blu-ray-utgivelse leverer filmen (med ekstramateriale) i region‑B-format, og er tilgjengelig både som standard‑ og limited edition (som i skrivende stund er out of print). Denne omtalen gjelder standardutgivelsen, som likevel er en svært forseggjort utgivelse, noe som jo ofte er tilfelle fra Second Sight Films.

«Censor» (2021) – filmen

«Censor» (2021) er en britisk psykologisk skrekkfilm som altså trekker oss tilbake til midten av 1980-tallet, under det moralske hysteri som omga såkalte video nasties – lavbudsjettsbaserte, voldelige videofilmer som ble anklaget for å kunne skade seerne og samfunnet. Filmen følger Enid, en alvorlig og samvittighetsfull kvinne som arbeider som censor ved det britiske filminstituttet. Jobben hennes er å vurdere hvilke filmer som må sensureres, hvilke som kan slippes løs på publikum, og hvilke som må forbys helt. Men når en film hun sensurerer viser scener som minner skremmende mye om hennes egen søsters forsvinning mange år tidligere, begynner grensene både mellom fortid/nåtid og virkelighet/fantasi, å forvitre.

«Censor» utforsker tematisk hvordan traumer kan vri på oppfatningen av virkeligheten. Bailey-Bonds stiller spørsmål om hva som egentlig er farligst av voldelig kunst, eller uløste, fortrengte sår i menneskesinnet. Samtidig ligger det en tydelig kommentar til samfunnets behov for å finne enkle syndebukker i møte med kompleks frykt, som når videovold får skylden for allmennhetens moralske forfall. Gjennom Enids øyne ser vi hvordan en tilsynelatende objektiv beskytter av offentligheten gradvis mister egen dømmekraft i et forsøk på å reparere en personlig katastrofe hun aldri har klart å forsone seg med.

Bailey-Bond iscenesetter alt dette med imponerende presisjon, særlig i filmens første halvdel. Atmosfæren er tett og troverdig, fra de dempede kontorlandskapene til de kornete filmklippene som vurderes bak lukkede dører. De første tjue minuttene utspilles som et sofistikert, psykologisk medrivende drama, hvor virkemidlene bygges opp varsomt og effektivt. Filmens produksjonsdesign, lydarbeid og fotografi skaper en troverdig og samtidig drømmeaktig rekonstruksjon av en tid preget av paranoia.

Etter hvert glir imidlertid filmen over i et mer surrealistisk, hallusinerende spor som ikke helt lever opp til den presise og ladede etableringen. Historien mister noe av den psykologiske stringensen, og etterlater en opplevelse som er både fascinerende og frustrerende på én gang.

Til tross for at «Censor» kanskje ikke innfrir alle sine ambisjoner fullt ut ved første gjennomsyn, står den igjen som et fengslende verk. Bailey-Bond demonstrerer en sterk visuell sans og en evne til å skape en ubehagelig, drømmende atmosfære som sitter igjen en stund etter rulleteksten. Det er en film som først og fremst viser frem et distinkt regissørtalent med vilje og evne til å grave mot en psykologisk mørk bunn, med både alvor og stilfølelse i blikket.

«Censor» – utgivelsen

Filmen presenteres i HD-restaurert versjon som fremstår heldig teksturert, som visuelt er tilsiktet flat og grå i hverdagsdelene, og kontrastert med skarpe, neonlys i horror‑sekvenser. Lyden leveres i DTS‑HD MA 5.1 med klar dialog og et tydelig lydbilde som forsterker filmens ubehagelige stemning.

Det må også nevnes at den fysiske innpakningen har det små-eksklusive preget som Second Sight-utgivelser kan ha, mens selve coveret er velkomponert i farger og stil som også harmonerer fullstendig med filmens visuelle uttrykk. Det er en film, og en utgivelse, det er lett å bli trukket mot.

Innvendig skjuler forpakningen to separate plater, hvilket gir rom for svært innholdsrikt bonusmateriale. La oss starte med plate 1:

I tillegg til selve filmen, finnes det tre ulike kommentarspor. Det ene er med regissør Prano Bailey‑Bond, det andre med Bailey-Bond i dialog med fotograf, klipper og lyddesigner. Det tredje sporet er igjen med tre eksterne aktører (Kat Ellinger, Lindsay Hallam og Miranda Corcoran).

Kortfilmen «Nasty» (2015), på omtrent et kvarter, er ellers en semi-interessant forstudie til «Censor». I en «making of»-dokumentar på samme plate, kommer Bailey-Bond også innpå hvordan kortfilmene hennes gjorde at hun til slutt fikk finansiert spillefilmen. I den 20 minutter lange «making of»-seansen forteller hun også om utgangspunktet hennes for filmen, som var en undring rundt hva som får folk til å gjøre onde ting. Deretter snakker hun om minner fra egen barndom, om de uklare grensene mellom virkelighet og de inntrykkene som blandes med det man har opplevd fra film og tv. Og naturligvis snakker hun varmt om skuespillerne, men det virker også ektefølt, særlig i hvordan hun løfter frem hovedrolleinnehaver Niamh Algars innsats og dedikasjon (og som hun beskriver som en svært sprudlende person, noe som står i interessant kontrast til karakteren hun portretterer).

Videre finnes et halvtime langt segment (My Nasty Memories) der Severin Films-eier David Gregory snakker om video nasties i kontekst av England på 1980-tallet. Vi ser Gregory foran en vhs-samling som illustrerer epoken, mens han innimellom trekker frem noen eksemplarer. Det er en sekvens ladet med entusiasme og nostalgi, hvor blant annet Abel Ferraras ikoniske «The Driller Killer» blir fremhevet (en film det er klare referanser til i nettopp «Censor»). Gregory kaller 80-årene for et utopia hvor det var enkel tilgang på disse filmene. Men så snakker han også om den konservative aktivisten Mary Whitehouse som hadde sitt personlige og innflytelsesrike korstog mot disse filmene (som hun naturligvis ikke selv hadde sett). Her får vi skissert hovedtrekkene i en dyp og til dels kompleks konflikt, der de britiske tabloidene også kastet seg på og hadde sterk påvirkningskraft. Det fortelles om hvordan politiet raidet videobutikker og ansatte som ble arrestert, hvilket paradoksalt nok jo bare skapte enda mer interesse for de omstridte filmene. For David Gregory representerer imidlertid filmene utelukkende positive minner fra egen oppvekst, selv om han innser at det var en nisje som han ikke delte med kameratene. Etter hvert ble filmene forbudt og vanskeligere å få tak i, men ikke umulig. Det handlet bare om å kjøre rundt til de rette stedene, de uavhengige butikkene, for å spørre hva de hadde bak disken.

I det hele tatt er bonusmaterialet som følger med «Censor» så omfattende og informativt at det alene gir den fysiske utgivelsen solid verdi.

På toppen er det gitt plass til en enda mer innholdsrik dokumentar under tittelen «Ban the Sadist Videos!» (skrevet og regissert av samme David Gregory) som strekker seg over begge platene. Første del av dokumentaren er på 50 minutter og gjengir bakgrunnen for fremveksten av video nasties; om coverne som skulle selge filmene, om nakenhet, vold og blod. Også her nevnes konfrontasjonene med Amy Whitehouse, og det som ble en storpolitisk kamp der tråder også ble trukket i av Margaret Thatcher. Ja, på et tidspunkt blir det sagt at video nasties hadde et så dårlig rykte at selv pornobransjen distanserte seg fra det!

Den samme dokumentaren inneholder også uttalelser fra relevante aktører fra skrekkfilmens verden som blant annet Wes Craven, Dario Argento, Jesus Franco og ikke minst Ruggero Deodato (med rosa skjorte i en rød sofa med sprit i hylla bak). Disse delvis stuerene filmskapernes filmer ble nemlig forbudt på linje med de grellere b-filmene, selv om flere fremstår som anstendige sjangerklassikere i dag. I det fortelles også en historie om en konflikt som gjorde at man til slutt ikke evnet å skjelne mellom det som hadde reell kunstnerisk/filmatisk kvalitet og det som ikke hadde det.

Mens del 1 av «Ban the Sadist Videos!» er et slags oppgjør med hva som skjedde på 80-tallet, og hvordan mye ikke fremstår i et godt lys i dag, har del 2 (som finnes på plate 2) et litt mer tørt og historisk perspektiv om british board of film censor sin funksjon. Det handler om at videofilmer generelt lenge ikke hadde noen formalisert sensurordning, og at alt kunne slippes på video, noe som snudde med den motstanden som ble frontet av Whitehouse og som ledet til lovendringer. Her trekkes sågar spekulative linjer fra sensur og video nasties til den forferdelige Bulger-saken (de to 10 år gamle guttene som drepte et yngre barn i England tidlig på 90-tallet etter angivelig inspirasjon fra «Child’s Play 3», fordi de hadde sett den noen uker i forveien).

Men det er enda mer. På plate 2 finnes også segmentet «My Own Nasty» som er et halvtime langt intervju med Bailey-Bond, som ikledd en kledelig Gummo-t-skjorte forteller om kortfilmene hun har gjort, om horrorfilm, om det å lese seg opp på historien omkring sensur og hvordan hun endte opp med å ville lage spillefilm om det. Hun snakker også engasjert om koblingen mellom politikk om film, om 80-tallsæraen som særlig fascinerende, om effekten av tabloidenes spredning av frykt osv. I det mer konkrete omkring «Censor» er det særlig interessant å høre henne snakke om at hovedkarakteren i utgangspunktet var tenkt som en ung mann, men at det ble veldig mye mer interessant når hun likevel gjorde det til en kvinnelig karakter.

Her er også et teams/skype/zoom-basert intervju med hovedrolleinnehaver Niamh Algar som i drøye 20 minutter snakker velvillig om regissørens lidenskap for prosjektet, men også egen ektefølte kjærlighet for horror.

Det er også et eget intervju med filmens fotograf som snakker om samarbeidet med Bailey-Bond siden flere kortfilmprosjekter og musikkvideoer (de bodde sammen under studietiden). Mer spesifikt snakker hun om hvordan de sammen jobbet seg frem til den riktige, stilistiske fargebruken (som er veldig distinkt) og avslører en viss Argento-inspirasjon, noe som ikke er overraskende når man først har sett filmen. Det fremkommer at de hele tiden var bevisst på å skyte på film, men at noen enkeltscener i skogen av praktiske årsaker ble skutt digitalt.

Klipperen skal også ha sitt eget segment her, og i en dialog på omtrent et kvarter intervjues Mark Towns som en selverklært horror-fantast med en imponerende, personlig horror-samling i bakgrunn. Han forteller om hvordan filmen ble skutt på fem uker og deretter klippet på tolv, samt en hel del ellers om de konkrete valgene som ble tatt i klippeprosessen.

I «Nasty Sounds: an Interview with composer Emilie Levienaise-Farrouch» får vi i 11 minutter høre om hvordan musikken ble til, med fokus på synth som hovedinstrument, og etter inspirasjon fra blant annet John Carpenter og Goblin. Mange interessante betraktninger.

Det er også et video-essay (22 minutter langt) som fokuserer på tolkninger og de psykologiske aspektene ved historiefortellingen. Det er deretter et 13 minutter langt Q&A-opptak med regissøren og komponisten tatt opp ved en kino. Selvsagt er det også plass til de obligatoriske slettede scenene, og til slutt et opptak på 40 minutter som viser regissøren i snakk med BBFC (den britiske institusjonen med ansvar for klassifisering og sensur av film og tv), der det er Bailey-Bond som er intervjueren.

Det kan ta noen kvelder å komme seg gjennom alt.

Oppsummert

«Censor» er en visuelt slående og tematisk spennende film, som med beskjedne midler klarer å skape et distinkt uttrykk og et særegent blikk på traumer, filmvold og sensur. Den lykkes særlig i stemning og idé, men når kanskje ikke helt i mål verken emosjonelt eller spenningsmessig, der slutten mister noe av grepet filmen bygger opp gjennom første halvdel.

Det som derimot er bunnsolid, er selve utgivelsen. Second Sight Films har levert en gjennomarbeidet, rikholdig og stilbevisst Blu-ray-pakke som oser av respekt for både filmen og perioden den skildrer. Med et vell av bonusmateriale av intervjuer, kortfilm og dokumentarer, samt flere kommentarspor og mye (film)historisk kontekst, er dette en fysisk utgivelse som nærmest overgår filmen den inneholder. Særlig må dette fremstå som helt essensielt for alle med en viss grad av interesse for horror, video nasties og/eller sensurdebattens kulturelle fotavtrykk.

Mer film på fysisk format: