Sommer og Sverige har for meg alltid hengt litt sammen. I flere uker og helger hvert sommerhalvår tilbrakte jeg viktige deler av barndommen og tidlig ungdom på andre siden av svenskegrensen. Og jeg husker det som idyllisk – med båt og sjø, grill og svidde pølser, lek og fotball, irriterende mygg og maneter i sjøkanten, små forelskelser og sene, lyse kvelder. Det var også fiske, utedo, kortspill når det regnet, minigolf og is (fra GB) – og alltid den salte huden etter bading i skjærgården. Det var nesten alltid varmt, i hvert fall slik jeg husker det.
Men noen kvelder ble det også tv-serier eller film sett på et kvadratisk lite fjernsynsapparat som tok inn flimrende bilder av SVT om antennen på taket bare fikk stå i ro fra vind. Den kulturelle sommeren er i seg selv en slags mytologi med alt svensk som traff meg i sommerhjertet: Emil i Lønneberget, Vi på Saltkråkan, Selskapsreisen og Göta Kanal. Inntrykkene forsterket følelsen av den svenske sommerens lette, varme uttrykk.
Det var imidlertid først mange år senere jeg skulle gjøre meg kjent med Ingmar Bergmans filmer og kunstnerskap – og oppdaget at også han hadde innkapslet sommerens særegne magi i sitt filmunivers, om enn i en noe mørkere valør.
At et land så kjent for snø, kulde og lange vintre i filmens verden er blitt et slags sommerland, er jo i seg selv et lite paradoks. Men kanskje finnes det nettopp i denne kontrasten – mellom det lyse og det skjøre – noe vesentlig. Og få filmskapere har utforsket det mer følsomt og uforglemmelig enn Bergman.
Flere av hans filmer bærer tydelig preg av sommer: Smultronstället, Sommernattens leende og selvsagt Persona, spilt inn på Fårö – hvor han selv tilbrakte mange av sine egne sommere. Fårö er i dag et pilegrimsmål for cineaster og Bergman-elskere fra hele verden. Og aller helst om nettopp sommeren.
I denne artikkelen lar jeg sollyset skinne ekstra sterkt på de to Bergman-filmene som kanskje aller mest forbindes med den varmeste og heteste årstiden: Sommarlek (Summer Interlude) og Sommaren med Monica (Summer with Monica). Ikke bare fordi de begge har «sommer» i tittelen, men fordi de – på hver sin måte – viser hvordan årstiden, i all sin skjønnhet, intensitet og forgjengelighet, kan bære en hel menneskelig erfaring.
Og fordi jeg denne sommeren har hatt gjensyn med dem begge.
Et første forspill – Sommarlek (1951)
Sommarlek ble på mange måter et vendepunkt i Ingmar Bergmans tidlige karriere. Det var den første filmen han selv følte seg virkelig fornøyd med, og den peker frem mot mye av det som skulle bli kjernen i hans kunstnerskap. Samtidig står den som en svært personlig film, løselig basert på egne minner fra ungdomstiden.
Ved første øyekast kan Sommarlek beskrives som et romantisk tenåringsmelodrama, gjennomsyret av en lett og lystig sommertone. I fokus er de varme dagene i skjærgården, de første forelskede blikkene, sommerfester og uskyldige begjær. Men etter hvert kommer likevel en mørkere, nesten høstlig klangbunn inn, og det fjerner oss gradvis fra sommerens romantiserende letthet. Overgangen fra det lyse til det mer melankolske tilfører også en mer realistisk valør. Filmen vil ikke kun handle om kjærlighetens oppblomstring, men også om tapets og tidens uunngåelighet.
Samtidig klarer jeg ikke helt å se forbi en grunnleggende skjevhet, nemlig skuespillernes alder. Filmen fortelles fra nåtiden, der hovedpersonen Marie er 28 år, og minnene strekker seg 13 år tilbake i tid – noe som skulle tilsi at hun og kjæresten Henrik var rundt 15 år da forholdet begynte. I stedet fremstår de som langt eldre, og den ungdommelige uskylden mister litt realisme. Med yngre skuespillere kunne dette aspektet ha fått en enda sterkere og mer autentisk gjennomslagskraft.
En stor del av filmens poetiske styrke ligger uansett i hvordan Bergman har strukturert og presentert materialet. Historien fortelles som et flashback, hvor vi ikke opplever den ungdommelige kjærligheten slik den faktisk var i øyeblikket, men for hvordan den huskes i ettertid. Det gir minnene et nostalgisk, nesten drømmeaktig preg. Sommeren kan jo litt typisk fungere som en årstid for lengsel, og en tid som kanskje huskes som mer idyllisk enn det egentlig var. Hos Bergman blir ikke det bare et fortellergrep, men også en slags refleksjon over hukommelsens ufullkommenhet. Sommeren er både vakker og tapt, og i det spennet finner filmen sin sterke, emosjonelle dybde.
Men Sommarlek er mer enn å være «en sommerfilm». Filmen markerer også en kunstnerisk modning hos Bergman, hvor flere av hans tilbakevendende temaer for første gang blir tydelige. Det er tidens gang, kunstnerens fremmedgjøring, hukommelsens utrygghet og døden som en konstant følgesvenn. Sammen med fotograf Gunnar Fischer skaper han et visuelt språk der lys og skygge, natur og teaterkulisser smelter sammen for å understreke hovedpersonens indre kamp. Enkelte bilder peker allerede frem mot den stiliserte symbolbruken i senere filmer: Marie alene ved vannet, eller de melankolske dansescenene i teateret, hvor fortid og nåtid glir over i hverandre. Mest påfallende er likevel møtet med den dystre, mystiske mannen på øya – en skikkelse som fremstår som en slags legemliggjøring av døden. Han minner Marie om forgjengeligheten, og scenen fungerer som et tydelig forvarsel om den mer ikoniske dødsfiguren som senere dukker opp i Det syvende segl, der døden spiller sjakk med en ridder. Allerede i Sommarlek ser vi altså hvordan Bergman begynte å la symbolske skikkelser tre inn i det realistiske universet for å synliggjøre de store eksistensielle spørsmålene.
Sommarlek balanserer hele veien fint mellom det enkle og komplekse. Det er et sommerlig melodrama om ung kjærlighet, men det er også et verk som varsler om dybden, eksistensialismen og billedstyrken som snart skulle gjøre Bergman til en av filmhistoriens mest markante kunstnere. Og i det skjæringspunktet, mellom sommerens romantifiserende frihet og et uunngåelig alvor som følger med livet, ligger også overgangen til Bergmans neste store sommerfilm, Sommaren med Monica.
En rå virkelighet – Sommaren med Monica (1953)
Etter Sommarlek (1951) tok det Bergman bare to år å returnere til sommeren som scene og stemning, og da med langt råere og mer umiddelbare toner. Sommaren med Monica markerer et sprang i Bergmans filmografi, for der Sommarlek formidlet ungdommelig kjærlighet gjennom et tilbakeblikkets filter, er Sommaren med Monica en film som lever i øyeblikket, i sanseligheten og begjæret, uten nostalgisk distanse. Bergman har selv pekt på sammenhengen mellom de to verkene, og understreket at Sommarlek var et slags forarbeid som åpnet døren til Sommaren med Monica. Det er her en mer moden og kompromissløs utforskning av ungdommens lidenskap og ansvarsløshet. Resultatet ble ikke bare en av hans mest vitalt sanselige filmer, men også en internasjonal døråpner. Filmen ble nemlig raskt fanget opp av franske kritikere, som løftet den frem som et tidlig forbilde for den gryende franske nybølgen.
Bergman bruker sommeren både som bakgrunn og et levende landskap som får drive handlingen fremover. Den svenske mesteren iscenesetter naturen og årstiden som en slags forlengelse av de unges kjærlighetsrus. Det gjøres med bilder av en glitrende skjærgård, åpen himmel og endeløse dager som blir til en visuell metafor for ung frihet og grenseløshet. Kamera fanger kroppene til Harriet Andersson og Lars Ekborg i badende sollys, gjerne på svaberg eller i båt. Det er hele tiden en tett nærhet til vannet og varmen. Det er ingen filter av tilbakeblikk eller refleksjon her, men alt foregår i et sanselig nå.
Men der Sommaren med Monica først svøper seg i sol og frihet, er det også et varmende lys som gradvis skal bli kaldere. For det som åpner som en kjærlighetshistorie i form av en ubekymret flukt fra byens trange rammer, forvandler seg på et tidspunkt til et hardere møte med realitetene. Når dagene blir kortere, begynner også forelskelsen å slå sprekker. Sommerens rus varer ikke evig, og filmen viser med nådeløs klarhet hvordan drømmen om et grensefritt liv kollapser når hverdagen presser seg på. Den varme årstiden, som i starten er en metafor for frihet og vitalitet, glir her over i et kaldere uttrykk – en forsmak på et voksent liv preget av ansvar, skuffelse og bitterhet.
I et større perspektiv peker Sommaren med Monica, slik som Sommerlek, frem mot mange av Bergmans senere kvaliteter som filmskaper. Filmen demonstrerer allerede en velutviklet evne i det å kombinere intimitet og kroppslighet med en eksistensiell undertone. Det uttrykkes med en ung kjærlighetshistorie som virker både konkret og sanselig, og som samtidig rommer en refleksjon over tidens gang, forgjengelighet og den smertefulle overgangen fra uskyld til erfaring. Visuelt bærer filmen preg av en semi-dokumentarisk friskhet som gjør den så umiddelbar og levende, og da særlig i de solfylte sekvensene i skjærgården. Samtidig aner vi i de mørkere partiene et filmspråk som senere skulle utvikles til en av de mest kompromissløse i europeisk filmkunst.
Den «bergmanske» sommeren
Sett sammen gir Sommarlek og Sommaren med Monica et todelt bilde av hva sommeren kan bety i Ingmar Bergmans filmunivers. I førstnevnte er sommeren et tilbakeblikk, et minne farget av nostalgi, lengsel og sorg – en ungdomstid som aldri kan gjenoppleves, men som likevel setter spor for resten av livet. I sistnevnte er sommeren derimot et brennende øyeblikk, et nådeløst lys som avslører både kjærlighetens intensitet og skjørhet. Til sammen favner de et spenn fra det drømmende til det brutale, fra erindringens filter til virkelighetens råhet.
Å se disse filmene i dag er ikke bare å se Bergman på vei mot å finne sitt kunstneriske uttrykk. Det er også å oppleve hvordan en hel årstid kan romme et helt følelsesregister – fra ungdommens første forelskelse til de voksnes smertefulle erkjennelser.
For meg klinger disse filmene altså delvis sammen med egne minner om lange, svenske sommerdager og kvelder i og rundt skjærgården. Jeg så riktig nok aldri Bergman som barn eller tidlig ungdom. Men filmene hans rommer jo også et snev av det samme lyset, om enn sett gjennom et dypere og mørkere glass. Og i det skimtes en påminnelse om barndommens enkle lykke, og om den voksnes jeg som litt smertefullt har lært å erkjenne at alt er midlertidig.
Når jeg formulerer dette samlet som Sommeren med Bergman, er det fordi tankene i møte med disse filmene uunngåelig jo ledes mot den svenske mesterregissørens filmatiske håndtering av sommeren. Men også fordi de hver for seg og samlet fungerer som speil der jeg kan møte egne, subjektive minner om den årstiden – og perioden av livet – vi alle vel lengter mest tilbake til.
Andre artikler:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar