Filmplakater er ikke bare reklame. Det kan være en kunstform i seg selv. Og en av de som har bidratt sterkest til kunstformen, er italienske Renato Casaro. Nylig gikk han bort.
Renato Casaro har designet sitt siste bilde. Illustratøren og kunstneren døde i en alder av 89 år, 26. oktober 2025. Siden 1950-tallet rakk han å berike filmarven og forevige filmuttrykk gjennom å male rundt 2.000 forskjellige filmplakater. Blant disse finner vi flere av de beste, mest berømte og ikoniske filmene – og ikke minst plakatene – som filmhistorien kan skilte med.
Til forskjell fra regissører, skuespillere, manusforfattere, fotografer, komponister, klippere eller andre aktører som har hatt direkte innvirkning på filmenes selvstendige, kunstneriske avtrykk, var Casaro en designer uten samme type påvirkningskraft. Imidlertid representerer han, gjennom rolle og bidrag, et mulig undervurdert kunstnerisk bidrag til filmenes videre liv i kulturen. På den ene siden er det filmplakatene som ofte er vårt første visuelle møte med en film. Det skal trekke oss inn i kinosalen eller foran en skjerm. Det skal aktivisere en tiltrekning, og må derfor også ha en tiltrekkende effekt. På den andre siden har en velkomponert filmplakat potensial til å strekke seg mot uendeligheten, eller bli stående som et selvstendig og ikonisk kunstuttrykk. Casaro hadde et malerisk nivå, en sans, et talent og en åpenbar filmatisk forståelse, som har gjort hans bidrag uvurderlig når filmhistoriens bildebok skal tegnes.
Casaro var italiensk og jobbet mye i hjemlandet, men også i Hollywood. Han malte filmplakater til ulike epoker og sjangere – fra lavmælte dramaer og karakterportretter, til spektakulær action eller kruttsterk western. Kan man likevel snakke om en gjenkjennelig stil og signatur på tvers av tid og filmatiske stilarter?
Når man blar seg gjennom katalogen (se en stor mengde av filmplakatene hans på casaro.renato-art.com), er det selv for et utrent øye lett å oppdage spor av klassisk maleri og illustrasjon. Det er bruk av lys og skygge som skaper dybde, dramatikk og en nær skulptural kvalitet til figurene. I et tidligere intervju med Guardian uttalte også Casaro hvordan Arnold Schwarzenegger var den perfekte mannen å male – fordi han hadde så røft ansikt, som en skulptur. Casaro innrømmet i samme intervju å ha en særlig svakhet for å male helter, og la meg tilføye: Han hadde et særlig talent for det også. I tillegg til Schwarzeneggers muskuløse positur i Conan the Barbarian og The Running Man, fikk de nesten like store og glinsende actionfilmmusklene til Sylvester Stallone samme stilistiske, gjennomførte behandling i plakater for både Rambo-filmserien, samt andre selvstendige Stallone-filmer som Lock Up og Cliffhanger.
Det var den mektige, italienske filmprodusenten Dino De Laurentiis som førte Casaro og hans pensel inn mot de store filmproduksjonene. Gjennombruddet kom via designet til John Hustons episke The Bible…In the Beginning i 1966. Gjennom 60-årene startet også samarbeidet med Sergio Leone, der Casaro lenge før Schwarzenegger og Stallone fikk male en annen variant av en barsk, kommende amerikansk filmhelt i Clint Eastwood. A Fistful of Dollars ble gjort i 1964, men kom ut i USA først i 1967 med Casaros filmplakat som en vital del av en massiv suksess og ikonisering. Når Leone mange år senere skulle lage sin siste film, mesterverket Once Upon a Time in America, var det igjen Renato Casaro som fikk den kunstneriske tilliten til å komponere en ny vakker filmplakat basert på Leones bilder og visjoner.
I mange tilfeller har Quentin Tarantino, av genuin lidenskap og en massiv popkulturell plattform, løftet frem filmer og typer fra særlig italiensk sjangerfilm på 1960-tallet. Filmplaktene til Casaro er en del av det bildet, ja, så mye at Tarantino hyret ham til å skape plakatene til de fiktive spaghettiwestern-filmene med Rick Dalton i Once Upon a Time… in Hollywood (2019).
Casaros filmmalerier handler om tydelighet og sterke øyeblikk i blikk, holdninger og farger. Og ofte, gitt at det passet med filmene, med en sentral helt i en sentral heltepositur. En senere internasjonal konseptuell plakat fra Casaro for Sam Raimis Army of Darkness (1993), er illustrererede med tydelige trekk av samme positur som i ikoniske Conan (1982), eller før det til en viss grad i Flash Gordon (1980).
Maleriene kunne gjenspeile og forsterke filmenes episke dimensjoner, men stilen til Casaro handlet også om tilpasningsdyktighet. Om å skifte tone og sjanger. Én av hans mest slående filmplakater er for eksempel den som finnes til Luc Bessons Nikita (1990) – en blodflekk på lyse veggfliser i forgrunn, og med en elegant silhuett av en kvinnelig spion sett bakfra på et annet parallelt nivå. Det er moderne og friskt, men også klassisk og tidløst.
Det er umulig i en tekst som denne å omtale alle betydningsfulle filmer og filmskapere som Renato Casaro beriket med plakatdesign. Men for å nevne noen av de mange store: Ingmar Bergman, Bernardo Bertolucci, Francis Ford Coppola, Sidney Lumet, Brian De Palma, David Lynch, Dario Argento med flere.
Men han gjorde også designjobber for mindre berømte og mer middelmådige filmer og filmskapere. I første omgang handler også en plakat om å skulle fungere funksjonelt, og Casaros plakater har nok i en del tilfeller sørget for å lokke et større publikum inn i kinosalene enn flere av filmene antagelig fortjente. Man kan da snakke om selvstendige kunstuttrykk av høy egenverdi. Det gjelder også for de filmene som kanskje aldri hadde de store vyene, utover kanskje nettopp i filmplakatdesignet til Casaro. Et eksempel finnes til høyre i hovedbildet øverst i denne artikkelen, hentet fra Celluloide (1996), en liten film om skapelsen av Robert Rossellinis Rome, Open City.
Og i dag, når digitale malerier og kunstig intelligens dominerer filmplakatene, blir savnet etter Casaros menneskelige berøring og taktile kvalitet enda tydeligere.
Helt til slutt, her følger et lite illustrerende utvalg av noen av Renato Casaros mange bidrag til filmplakathistorien. Hvilken er din favoritt?
Andre artikler:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar