And God Created… Brigitte Bardot

Hun var i større grad et kulturelt fenomen enn en klassisk filmstjerne, skapt av en usedvanlig sex-appell. Men Brigitte Bardots avtrykk i filmkunsten er heller ikke helt ubetydelig.

Brigitte Bardot døde 91 år gammel den 28. desember 2025 i sitt eget hjem i Saint-Tropez – samme sted der hennes gjennombruddsfilm, …And God Created Woman, ble spilt inn i 1956. Det var i Saint-Tropez hun ble født som filmstjerne og kulturelt fenomen, og der hun sytti år senere ble funnet død.

Det var hennes daværende ektemann, regissør Roger Vadim, som castet henne til sin første spillefilm, …And God Created Woman. Bardot var da i begynnelsen av 20-årene, og hadde forut for det allerede rukket å gjøre et titalls produksjoner, men typisk begrenset til forglemmelige, lette komedier og mindre roller. Ingenting for historiebøkene.

I praksis er det særlig tre filmverk som fremstår som mest sentrale i vurderingen av hennes betydning: …And God Created Woman (1956), Contempt / Le Mépris 1963) og The Truth / La Vérité (1960).

Bak disse er det likevel noen nevneverdige oppføringer, deriblant mot Jeanne Moreau i Louis Malles Viva Maria! (1965) og en opptreden i antologi-verket Spirits of the Dead / Histoires extraordinaires (1968) hvor hun medvirket til nettopp Roger Vadims segment. Hun dukker også opp på cameo-vis i Jean-Luc Godards nøkkelverk Masculine Féminine fra 1966.

Men hva var den særegne kraften i Brigitte Bardot, og hva gjorde henne også til et filmikon?

Svaret ligger i det nevnte gjennombruddsverket, …And God Created Woman, som da Vadim skapte Bardot. Det var midten av 1950-årene – før den seksuelle revolusjonen, p-pillen og hippiekulturen. Verden hadde fortsatt krigen i nærhukommelsen og et blikk på verden preget av moral og konservatisme. Da halvnakne Brigitte Bardot dukket opp i sin ungdommelige vakkerhet på lerretet i 1956, kan det tenkes at hun våget å spille på en seksuell karisma som frigjorde seg fra datidens tydelige moralske rammer – men fortsatt på en naturlig og lite kalkulerende måte. Hun kanaliserte trolig en forfriskende sex-appell knyttet til kvinnelig frihet som verden kanskje ikke visste de faktisk var klar for før Bardot tok sjansen. Og det var altså Roger Vadim som plasserte henne som sin muse i denne posisjonen. Bardot var i begynnelsen av 20-årene da hun spilte inn …And God Created Woman, men når man ser filmen så virker hun muligens enda noen år yngre. Hun er historiefortellingens naturlige midtpunkt, Juliette, og åpningsbildet i filmen er nærmest en programerklæring for Bardot i hvordan hun ble iscenesatt av andre, og slik hun aktivt ville iscenesette seg selv. Ja, det er et konsentrat av den bardotske myten i emning!

Vi ser henne liggende utstrakt og avslappet, delvis avkledd, men vist uten skam eller dramatikk. Kameraet observerer henne rolig, uten at kroppen presenteres som et mål i seg selv. Det føles ikke som avgjørende hvor mye hud vi ser, men det er en erotisk klang i bildet som dirrer sterkere enn noe eksplisitt. Scenen peker for øvrig også fremover til Le Mépris (1963) hvor det er Godard som legger Bardot naken foran kamera, på magen, igjen med et rolig og observerende kamera som fanger kroppen hennes nærmest som et landskap. Det er likevel to svært ulike filmer, og det er mulig å hevde at …And God Created Woman heller ikke er noen stor kunstnerisk bragd – i motsetning til Godards verk. Filmen fungerer nettopp best i den smakfulle tilnærmingen til Bardots seksuelle, karismatiske tilstedeværelse som skygget unna datidens moralske sperrer. Vadim ga Bardot frihet i et utstillingsvindu som hun fylte med kropp, humør og instinkt. Det er en film som stopper litt når Bardot ikke er i bildet (selv om den også har med en ung og alltid fremragende Jean-Louis Trintignant), mens den våkner når kamera er på henne.

…And God Created Woman er dermed ingen stor film i kunstnerisk forstand, men likevel historisk avgjørende fordi den ga rom og dokumenterte fremveksten av Brigitte Bardot som nytt kulturelt og erotisk ikon.

Da Jean-Luc Godard fikk henne servert til Le Mépris, var hun allerede et etablert ikon – og det var den mektige produsenten Carlo Ponti som spilte inn Bardot for å sikre filmen bredere internasjonal appell med sterkere fokus på kropp og erotikk. På dette tidspunktet hadde Bardot allerede rukket å oppnå stjernestatus, og var dermed også en kommersiell garanti for billettsalg. Godard har selv uttalt at han var ambivalent til Bardot-innsalget og ønsket ikke å «bruke henne» som sexsymbol, men måtte også anerkjenne at filmen ikke kunne bli lagd uten hennes medvirkning og pengene som fulgte.

Den forlokkende åpningsscenen der Bardot ligger naken på magen og spør Michel Piccoli om han liker ulike deler av kroppen hennes, er direkte resultat av produsentpress. Men Godards dvelende innstilling skaper en tematisering mer enn objektivisering av Bardots kropp, samtidig som scenen lades med en sterk erotisk forventning. Men det er også en iscenesettelse som fanges i en langt kjøligere og analytisk film. Bardot deltok nok selv i filmen først og fremst av kommersielle grunner, men Godard grep muligheten til å knytte den kvinnelige stjernen til å tilføre filmen nye lag av spenning mellom kunst, kommersialisme og objektivering. Det er i Le Mépris en form for dekonstruksjon av Bardot, på helt andre premisser enn hva Vadim gjorde.

Disse to filmene projiserte Brigitte Bardot på lerretet på ulike måter. I …And God Created Woman ble hun skapt som ikon i en film hun umiddelbart selv var større enn, mens hun i Le Mépris underga seg Jean-Luc Godards egenrådige kunstnerskap i en annen og langt mer filminteressant avkledning. Den siste i rekken av virkelig betydningsfulle Bardot-filmavtrykk, kom imidlertid mellom disse to i form av Henri-Georges Clouzots La Vérité fra 1960. Denne filmen markerte Bardots toppunkt ved å være hennes mest imponerende dramatiske prestasjon – det var her hun endelig fikk vist en viss kunstnerisk rekkevidde som skuespiller som strakk seg utover myten og imaget. I filmen spiller hun en ung kvinne som anklages for drapet på sin elsker, hvor Clouzot dramatiserer filmen i hovedsak som et rettsdrama som pirker i den anklagede sitt privatliv, seksualitet og livsstil. I dette lå naturligvis også en tydelig speiling i hvordan Bardot selv ble behandlet i offentligheten.

Bardot var aldri en teknisk raffinert eller formelt disiplinert skuespiller, men karakterportrettet hennes i La Vérité viste en viss psykologisk kompleksitet og eksistensiell råhet som antydet et større skuespillertalent enn hun mest typisk fikk brukt. Det er som om Clouzot både spiller aktivt på Bardots seksuelle image med en rollebeskrivelse av en seksuelt frigjort kvinne, mens han samtidig unngår å bruke kamera mot det kroppslige. Isteden fokuserer Clouzot på Bardots uttrykk av taushet med små blikk, men plutselig emosjonelle utbrudd. Clouzots film er ikke av mesterregissørens aller beste, men hans bruk av Bardot – gjennom hennes rykte som «umoralsk» – i en film som oppleves som litt begrenset av sin moralistiske tone, står igjen blant dens mest spennende kvaliteter.

Det hevdes at Bardot opplevde arbeidet med både Le Mépris og La Vérité, lagd av to sterke personligheter, som problematiske. I skapelsen av Le Mépris følte hun seg fremmedgjort og usikker i møte Godards analytiske og emosjonelt distanserte tilnærming. Med perfeksjonisten Clouzot, kjent for å være vrien å jobbe med, skal en utmattet Bardot angivelig ha opplevd en hard psykologisk belastning.

Kanskje var det hennes personlige erfaringer med filmbransjens beste – all påkrevd disiplin, kontroll og fravær av spontanitet – som førte til at hun forlot bransjen tidlig. «Jeg var berømt, men jeg var ikke lykkelig», er Bardot senere sitert på. Hun ga seg som skuespiller allerede i 1973, da hun kun var 38 år gammel. Prisen ble for høy. Siden har Bardot kjempet andre saker i livet, særlig med fokus på dyrevelferdsaktivisme. Samtidig har hun ved gjentatte anledninger, særlig de siste tiårene, kommet med politiske uttalelser som har plassert henne på den ytterste høyresiden, blant annet ved å omtale høyreekstreme Marine Le Pen som «Jeanne d’Arc av det 21. århundre».

Brigitte Bardots radikaliserte, kontroversielle politiske sympatier har uunngåelig fargelagt hennes ettermæle, men i et kulturelt og filmhistorisk perspektiv forblir hun en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike skikkelser – ikke først og fremst i kraft av filmografien som skuespiller, men som et usedvanlig kvinnelig ikon som endret mye av hva film kunne vise.

Brigitte Bardot forblir et av filmhistoriens mest paradoksale ikoner, som en skikkelse som aldri selv fullt ut omfavnet filmkunsten, men likevel forandret den for alltid.