Aktuelle filmer for listen har vært de med ordinær norsk kinopremiere i kalenderåret 2025, festivalvisning uten ordinær kinodistribusjon i 2025, eller film som i løpet av året har havnet rett på strømmetjeneste/fysisk format slik at de etter alle praktiske formål først har vært mulig for meg å se i 2025. Det betyr at lista vil inneholde både 2024- og 2025-filmer.
20. The Lost Bus av Paul Greengrass
The Lost Bus viser ikke nødvendigvis Paul Greengrass på sitt aller beste eller mest inspirerte som filmskaper. Men det er en velgjort mini-blockbuster, skapt for Apple, som blir både en engasjerende og imponerende katastrofefilm i sitt format. Av den typen som smaker litt av 90-tallet med tydelig fortelling, en karismatisk hovedrollefigur som skal redde dagen (i Matthew McConaughey), og med norske øyne er det gledelig å få med seg at filmens krevende og slående fotoarbeid, som fanger flammehavet så virkningsfullt, er utført av norske Pål Ulvik Rokseth.
19. Cloud av Kiyoshi Kurosawa
Det er snart 30 år (!) siden japanske Kiyoshi Kurosawa med Cure leverte en av de beste psykologiske skrekkfilmene verden har sett i nyere tid. Med Cloud er han tilbake i thrillerlandskapet (som han forsåvidt har vært innom flere ganger også siden nevnte Cure, men ikke på samme nivå), og i sine beste øyeblikk illustrerer også Cloud en filmisk vitalitet og sjangerteft som er verdt en applaus. Første del er best, hvor Cloud etableres som et psykologisk thrillerdrama om flipping med en alarmerende, mørk undertone av gryende skrekk. Deretter oppstår noen tempo- og toneutfordringer, mens Kurosawa styrer filmen inn i et mer konvensjonelt action-thriller-territorium med skuddvekslinger som avgir lette Michael Mann-vibber.
18. Eddington av Ari Aster
Ari Aster fortsetter med Eddington (dessverre?) i det litt sløve sporet fra Beau is Afraid mer enn han følger opp de fokuserte og rystende horror-storverkene som var Hereditary og Midsommar. For denne western-infiserte amerikanske satiren fra pandemi-tiden er nesten like uhåndterlig, (for) lang og ujevnt utbrodert som førstnevnte. Likevel er det også et udiskutabelt inspirert stykke filmarbeid med masse kvaliteter. Særlig første bit er appetittvekkende i en etablering med spennende premisser som et potensielt epoke-definerende filmverk som vil stikke temperaturmåleren inn i noe virkelig stort, saftig og relevant. Filmens enorme kjøttstykke blir imidlertid til slutt litt ujevnt stekt med tørrhet i kantene, men også med en interessant ettersmak.
17. Toxic av Saulė Bliuvaitė
Toxic er grovkornet presentert om tenåringsjenter i et slitent post-industrielt Litauen. Filmens blikk mot disse er nådeløst, men også fylt av ømhet, i skildringen av den umulige drømmen om å bli supermodell. Omgivelsene preges av rust, søppel og falmede fasader, der de minste forsøkene på forskjønnelse (som to billige bilder på en skrøpelig vegg) blir en slags tragikomisk kraft. Det er overhodet ingenting som peker mot at noen av jentene vil kunne lykkes med noe som helst. Og det som kunne ha blitt en litt skolestig-aktig moralsk advarsel i tv-film-innpakning, blir heldigvis langt mer filmkunstnerisk berikende fordi det finnes både ambisjon og evne til å gjøre noe filmisk interessant ut av både iscenesettelser og helhet.
16. Nouvelle Vague av Richard Linklater
Film om film. Richard Linklater om Jean-Luc Godard. Om skapelsen av ikoniske À bout de souffle. Om Cahiers du Cinéma. Og om både store og små assosiert med den franske nybølgen. Dette er godteri for cineaster. På den andre siden er det mulig å kjenne på følelsen av å se en konstruert bonusmateriale-film om en innspilling og filmskaper, uten at det stikkes dypere eller tilføres noe nytt, spennende eller dramatisk. Det smaker litt som et saftig, men også kunstig sukkertøy med avgrenset ettersmak. Men det merkes, heldigvis, også at filmen rommer flere lag av ekte kjærlighet. Til filmen.
15. The Surfer av Lorcan Finnegan
Don’t live here. Don’t surf here. Nicolas Cage er perfekt som hovedperson på vei inn i et psykologisk sammenbrudd i møte med ugjestmilde lokale surfere. Her er det mulig å få assosiasjoner til 90-tallsfilmen Falling Down med Michael Douglas, om en annen mann i brutal kollisjon av privat- og profesjonelt liv under en hetende trykkoker-atmosfære som skaper intens, svettende og klaustrofobisk spenning — og ubehag. The Surfer beveger seg mer mot det surrealistiske og hallusinerende i siste del, hvor Cage finner rom for sitt karakteristiske over-the-top-spill, innpakket i en visuell stil dominert av stilisert palett i sterke fargetoner. Det er en slags estetiserende 70-talls retro-stil som naturligvis også bygger opp mot den hallusinerende og feberaktige intensiteten. Forfriskende.
14. Sinners av Ryan Coogler
Kanskje er jeg (for å parafrasere filmen) en hvitkuk som nikker med hodet og tramper i gulvet til bluesen i Sinners, men som ikke helt forstår den? Uansett er det lett å bli begeistret for det filmatiske ambisjonsnivået, særlig i foto og lyd, for noen av av de actionfylte tablåene i siste akt, og før det for den tålmodige og stemningsfulle oppbygningen. Dette er ikke hverdagskost for massene. Og selv om det finnes dypere røtter her som gjør filmens natur mer næringsrik enn strukturelt sammenlignbare From Dusk Till Dawn, er den ikke like grenseløst underholdende som Rodriguez’ mer pulpy 90-tallsverk. Men at det i 2025 lages blockbustere for kino som Sinners, er i seg selv en betydelig seier for «den kommersielle filmkunsten».
13. Misericordia av Alain Guiraudie
Alain Guiraudie gjorde seg interessant for noen år siden med Stranger by the Lake, og følger opp det kantede, erotiske tilsnittet med Misericordia som en film som uforutsigbart mikser elementer fra thrillersjangeren med komedie og psykologisk drama. Og nettopp uforutsigbarheten er filmens fremste styrke; kompleksiteten i tone og substans, og skildringene av menneskelig begjær og moral som i noen øyeblikk virker genuine/organiske, men i andre øyeblikk mer konstruerte. Filmen har også en vitterlig tørrhet som lener seg mot absurditeter i miljøer som gir assosiasjoner til selveste Luis Buñuel, men uten å forlate den jordnære, erkefranske landsbykomedien som ligger godt plantet i bunn. Underfundig og, på sitt stillferdige vis, svært underholdende.
12. Warfare av Ray Mendoza og Alex Garland
Krig på film kan være metafysisk som The Thin Red Line, sensorisk-overveldende som Black Hawk Down, virtuos-realistisk som Saving Private Ryan, heroisk som Hacksaw Ridge, kritisk som Paths of Glory, psykisk nedbrytende som Come and See, psykedelisk som Apocalypse Now… eller observerende og med anti-dramatisk realisme som i Warfare. At Warfare er renskåret og tilsynelatende anti-filmatisk i formspråket kan virke begrensende, men det vokser en alternativ virtuositet frem i den asketiske tilbakeholdenheten. Warfare fokuserer på struktur, prosedyre og kontinuerlig beredskap – og den gjør det lenge veldig godt. Dette er langt unna en «Wikipedia-film», men derimot ekstremt intenst. Særlig i første del.
11. Sovereign av Christian Swegal
«Alt du trenger er kjærlighet og et nytt skytevåpen». Et skilt på veien peker oss mot den amerikanske, destruktive virkeligheten vi ser fra en avstand som føles litt mindre trygg nå enn før. Sovereign tar temperaturen på virkelighetens febersyke, amerikanske samfunn preget av polarisering og radikalisme førende til konspirasjonsteorier og desperasjon. Det er også en far-og-sønn-skildring som fortelles med ulmende thriller-kvaliteter ved å spille sterkt på en ubehagsfremkallende realisme. Rent filmatisk er Sovereign forholdsvis anonym i et gjennomsnittlig digitalt uttrykk som hentet fra hvilken som helst middels tv-serie. Men det kveler verken nerven i materialet eller Nick Offermans eminente hovedrolletolkning, som nettopp skaper mye av filmens sterke nerve. Alt i alt er dette en kruttsterk, relevant og svært lovende regidebut av Christian Swegal.
10. The Shrouds av David Cronenberg
The Shrouds er David Cronenberg destillert. Det er kjølig, kroppslig og intellektuelt. Men også dypt personlig om å se egen dødelighet i øynene, med en sterk Vincel Cassel som regissørens alter ego bærende på tung melankoli med speiling av tap, aldring og behov for å forstå døden. Howard Shores musikk og den kliniske iscenesettelsen sørger videre for å forsterke det cronenbergske i en film som virker mindre i skala enn på ideer, men mer filmisk potent og gjennomført enn Crimes of the Future. Og igjen viser canadieren seg som en god leser av samtiden, mens han gjør The Shrouds til en fullstendig egenrådig, særpreget og personlig film som ikke blir altfor navlebeskuende.
9. Demring av Patrik Syversen & Den stygge stesøsteren av Emilie Blichfeldt
2025 var et formidabelt norsk filmår, og noe av det mest gledelige var hvordan to svært potente skrekkfilmer stakk seg frem. Den ene av en spillefilmdebutant, og den andre av en regissør som endelig vendte tilbake til sjangeren han debuterte i. Det er to særegne og ulike horroruttrykk som har gjort seg fortjent til bred oppslutning og anerkjennelse. I Den stygge stesøsteren lyser det stilsikker kitch fra tittelsekvensen ispedd fantastisk musikkbruk, før Emilie Blichfeldt tar oss med på en frekk reise inn i et kroppslig eventyr-skrekkfilmunivers med masse stil, finesse og deilig selbevissthet. Og med Lea Myren i en fantastisk hovedrolle. Patrik Syversens Demring er også ualminnelig velspilt, og bærer på en alternativ originalitet som starter mer balanserende som et psykologisk drama som lenge utsetter det ubehagelige, men som vi vet kommer til å treffe oss. Det er i den vissheten at filmen også vokser frem som horror, og selv om Syversens stil er rik på visjoner, er det først i andre halvdel det blir grafisk uhyggelig som blander klassisk sjangerforståelse med velykkede modernistiske grep. Og i begge tilfeller: To intense kinoopplevelser, med svært interessante publikumsreaksjoner å bevitne i det kollektive kinomørket!
8. A House of Dynamite av Kathryn Bigelow
A House of Dynamite er et veldreid, intenst kammerspill av en høyaktuell thriller som tar temperaturen på en urolighet og virkelighetsnært ubehag i verdenssituasjonen. Kathryn Bigelow har et svettende prosess-fokus, men i kombinasjon med fenomenal klipping (nesten på nivå med mesterlige Zero Dark Thirty), skapes et finjustert tempo i strukturen som lader hvert steg og ord med spenning eller nerve. Aller sterkest er filmen i første halvdel, men den dirkete avslutningen fremstår også som et modig, mørkt og vellykket grep helt i takt med filmen.
7. 28 Years Later av Danny Boyle
28 Years Later er like bra eller bedre enn man kunne tillate seg å håp på. Filmens motor durer deilig av Danny Boyle-energi og rytme hele veien. Det er som om selve filmskapelsen har en desperasjon i seg som har smittet over fra figurene som er fortapt i det post-pandemiske universet. Det er en film som domineres av spennende kreativitet, men også en forbløffende velgjort dramaturgisk og teknisk reise som også viser en ro og modenhet man nesten ikke kan tillate seg å forvente fra en blockbuster-film av denne størrelsen. Og for ikke å glemme Anthony Dod Mantle som leverer et stykke eventyrlig fotoarbeid. Det er mulig å pirke litt her og der, men det føles som uviktige detaljer, da det tross alt er sjelden man får servert en storfilm i dette formatet med tilsvarende kompromissløse integritet og kvalitet. Utsøkt underholdning, og med en vågal finale som bygger opp til en forlokkende fortsettelse.
6. Bugonia av Yorgos Lanthimos
Det er nærliggende å beskrive Bugonia som veldig «lanthimosk». I hvert fall er det en film med brodd, selv om den verken i format strekker seg mot Poor Things, men som heller ikke lukker seg kveldende inn som Dogtooth. Men filmen henter næring fra begge disse mørke landskapene som grekeren behersker så godt, som premiss for noe foruroligende om menneskeheten; det er smart og snedig fortalt, men også formidlet i kollisjoner av det poetiske, brutale og absurde. Kanskje kunne Lanthimos med noen mer klassiske grep økt spenningsmomentene ørlite, men Bugonia lever og puster på egen måte. Og totalbildet er en fremragende skrevet, spilt og iscenesatt. Den er uforutsigbar, dyster, fengslende og innimellom rasende morsom, som et slags speilbilde eller vrangbilde av den syke tiden og verdenen vi lever i.
5. Train Dreams av Clint Bentley
Det er umulig å se Train Dreams uten at tankene ledes mot Terrence Malicks poetiske og spirituelle filmkunst. Det handler om det mytiske omkring naturen som påvirker indre liv. Om tid, skjebne og død. Og det handler ikke minst om hvordan lys, vind og landskap brukes filmisk og som emosjonelle uttrykk. Filmen er vakker og genuint gripende både i de konkrete og metafysiske sporene. Det er en organisk kanalisering her av det som hviler dypt nedi materialet; observasjonene av den menneskelige sannheten, naturen, stillheten og livets tragedier. Og det er usentimentalt formidlet via klassiske komposisjoner, fantastisk (naturlig) lyssetting, følsomme bevegelser og en samlet estetikk som er både nær og tidløs. Clint Bentley har utvilsomt levert årets mest positive overraskelse.
4. Affeksjonsverdi av Joachim Trier
Joachim Triers umiddelbart bejublede Affeksjonsverdi er et familiedrama som er like smertefullt som det er vakkert, og like mørkt som det er underholdende. Triers komposisjon er som ventet perfeksjonert balansert; kontinuerlig elegant, drevet av innsiktsfull dialog i utsøkte presentasjoner som tilfører energi og dynamikk til en relativt klassisk historiefortelling om en familie som er drevet fra hverandre. Filmen bruker sitt eget medium på spennende måter for å kaste lys over den kompleksiteten som finnes i menneskene og relasjonene, der både regi og manus holder tilbake på en måte som bare gjør oss mer oppslukt. Legg til at filmen ytre sett er naturlig morsom og underholdende fortalt (dette er Joachim Triers versjon av en Woody Allen i det bergmanske hjørnet!), er det gode grunner til å fastslå at dette er av årets beste filmer i 2025. Ikke bare i Norge, men i verden.
3. The Brutalist av Brady Corbet
Monumentale The Brutalist strekker seg over 3 timer og 40 minutter, inkludert en stemningsfull intermission, og har definitivt både selvtilliten, formatet og kvaliteten til å bære hvert eneste sekund. Med bravur. Brady Corbets storslagne, cinematiske kraft ligger innveid i alle detaljer av lyd og bilde, mens vi følger en ungarsk arkitekt og hans brokete immigrantreise til USA med påfølgende reisning av et moderne monument. Alle iscenesettelser oser av pur filmskapelse, som forener det klassiske med modernistiske, men mest av det første. At Corbet har kjærlighet til Luchino Visconti er like tydelig som gledelig, samtidig som det er fragmenter av Paul Thomas Anderson i filmens blikk og skala. The Brutalist er voldsom og stille, storslått og intim. Og absolutt en smule pompøs. I tematiseringer og form er det bredt og dypt. Det skapes plass til mye, også i substansen under den delikate innpakningen, hvor både innhold og form er så rikt at det blir lett å ønske seg gjensyn.
2. Marty Supreme av Joshua Safdie
Wow. Kan jeg puste nå? Det var tanken på vei ut av kinosalen i møte med Marty Supreme. Men aller mest var det et bredt glis etter å ha opplevd en eventyrlig film i heseblesende, men aldri masende tempo. Joshua Safdie har som én av brødreparet (som denne gang opererer alene) nettopp demonstrert høyt tempo som en slags signatur. Men dette er virkelig en helstøpt filmisk leveranse på mye høyere nivå enn både Uncut Gems og Good Time. I Marty Supreme bombarderes vi av en ufattelig intens, suggererende og leken filmisk fabel som farer frem i forrykende tempo med perfeksjonert rytme i vistuos klipping, et deilig soundtrack, masse spennende tekstur i foto, og ikke minst en sprudlende fortellerglede. Marty Supreme er ingen sportsfilm om bordtennis i amerikansk perspektiv, men snarere et karismadrevet eventyr som lever og puster gjennom et ambisiøst filmspråk. Og med Timothée Chalamet som er sleip, usympatisk og uimotståelig på samme tid (og ikke minst med Abel Ferrara i en fantastisk birolle!). Alt føles disiplinert i kaoset – det er vilt, fantasirikt og fullstendig uforutsigbart – rett og slett fullkommen kino-rus.
1. One Battle After Another av Paul Thomas Anderson
Hva kjennetegner de to beste filmene fra 2025 om det ikke er bilder og motiver i konstant bevegelse skrudd til av filmkunstnerisk perfeksjon man vanligvis bare opplever med flere års mellomrom?
Det er lett å bli historieløs når man gripes av øyeblikket. Men Paul Thomas Andersons cinematiske maktdemonstrasjon som er One Battle of Another oppleves som helt unik. Det er en film som evner å forene et vidt spekter av filmkunstens fasetter til en virtuos og usannsynlig mettende helhet bestående av både skarpladd samfunnsanalyse, karakterer som får være både endimensjonale og samtidig intrikate, en serie av komiske absurditeter, avslappet coolness, sitrende spenning og actionfylt handling – alt formidlet med et filmisk driv som burde være umulig å holde gående i 2 timer og 45 minutter. Hver eneste iscenesettelse bygger opp mot noe filmatisk spektakulært og usedvanlig underholdende, uten at det går utover drivet i selve fortellingen. Alt henger sammen, og i 2025 henger ingenting sterkere sammen enn One Battle After Another. Årets beste film, lett.
Andre topplister:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar