Fysisk format #9: «A Quiet Place in the Country» (Blu-ray, Radiance Films)

Intro

Elio Petris A Quiet Place in the Country har kanskje befunnet seg litt i skyggen både av andre, mer prominente italienske thrillere av samme tid, men muligens også i den skyggen Elio Petri selv har skapt bak hans mer berømte politiske spenningsdramaer.

Men Radiance Films’ blu-ray-utgivelse gir med tiden gitt filmen den kontekstualiseringen og oppmerksomheten den fortjener. Med en rik pakke av nye og arkivbaserte intervjuer, analytisk bonusmateriale og et grundig kuratert booklet-essay, presenteres filmen både som et særpreget kunstnerportrett og som et viktig, men ofte litt oversett, ledd i Petris filmografi.

Filmen er plassert som nr. #73 i Radiance-katalogen som selskapets tredje Petri-utgivelse etter #1 The Working Man Goes to Heaven (som er omtalt i denne fysisk-format-seriens nr. #6) og #72 We Still Kill the Old Way. Denne omtalen er basert på Limited Edition-utgivelsen, men både film og bonusmateriale er identisk på standardutgivelsen.

«A Quiet Place in the Country» (1968) – filmen

Vi møter Leonardo, en moderne kunstner spilt av Franco Nero, som søker inspirasjon og ro på landsbygda, men i stedet gradvis glir inn i et psykologisk sammenbrudd. Huset han flytter inn i er bebodd av fortidens spøkelser – bokstavelig talt eller som manifestasjoner av egen fantasi – særlig knyttet til en ung adelskvinne som ble drept under krigen. Hans kjæreste og gallerist Flavia (Vanessa Redgrave) forsøker å være et anker, men blir etter hvert både motstander og katalysator i hans psykologiske oppløsning.

Allerede i åpningsscenen kastes vi inn i et uttrykk for Leonardos mentale tilstand. Det er en voldelig, erotisk og kunstnerisk iscenesatt fantasiverden, hvor kvinnekroppen utsettes for estetisert destruksjon. Det er en scene som er formmessig briljant, bestående av metakunst, klippmontasje og sanseforvirring. Men den er også slående, tematisk ladet. Av kunst, begjær og vold som smelter sammen i et bilde av den mannlige kunstnerens desperate kontrollbehov. Grensen mellom kunst og virkelighet, mellom kvinne og fantasi, mellom skapelse og tilintetgjørelse, viskes ut helt fra den særegne åpningen.

Petri bruker filmens form i farger, lyd, kameraføring og kollasj for å gi liv til Leonardos indre kaos. Det visuelle uttrykket minner tidvis om giallo-sjangeren, men tonet ned i volden og opp i atmosfærisk uhygge. Fargepaletten er rik og emosjonelt ladet, lyddesignet er fragmentert og forstyrrende, og alt filtreres gjennom en subjektiv linse hvor vi aldri helt vet hva som er virkelig. I det landskapet blir seksualiteten aldri frigjørende, men derimot truende eller knyttet til tap av kontroll.

Filmen har klare forbindelser til andre samtidige utforskninger av psykologisk oppløsning og virkelighetsforskyvning, som to mesterverk i Polanskis Repulsion (1965) eller Antonionis Blow-Up (1966). Det finnes også et slektskap med Buñuels surrealisme og Hitchcocks besettelser, men Petri gir det hele en særegen politisk og psykoanalytisk dybde. Kunstnerens sammenbrudd er ikke bare personlig – det er kulturelt, historisk og sosialt betinget.

Det er særlig slående hvordan filmen foregriper temaer fra Petris senere, mer uttalt politiske verk som Investigation of a Citizen Above Suspicion (1970). I begge filmene kobles mannlig maktutøvelse, erotisk kontroll og destruktiv vold tett sammen. Her skjer det på et mer ubevisst og psykologisk nivå, selv om parallellene er tydelige nok. Det er en kvinne skildret både som trussel og begjærsobjekt, makt som oppløser moral, og en hovedpersons fall ned i en verden der fantasien overtar for virkeligheten.

Skuespillet forsterker den samme dynamikken. Franco Nero, som rundt filmens lansering nettopp hadde slått igjennom etter Django, gir Leonardo et uttrykk av både sårbarhet og skjult vold. Men det er Vanessa Redgrave som dominerer mange av scenene, både gjennom tilstedeværelse og rollefunksjon. Hun er et forstyrrende element i Leonardos kontrollbehov, og filmen posisjonerer henne ofte fysisk og billedmessig som hans overmann (eller overkvinne).

Til slutt er A Quiet Place in the Country en film om maktens psykologi. Om hvordan begjær og vold bor side om side i kunstnerisk og maskulin fantasi. Det er en film som opererer i skyggene. Ikke alltid eksplisitt, men desto mer forstyrrende. Filmen trekker tråder fra fortidens traumer, via kunstens estetikk, til samtidens kjønnskamp og samfunnskritikk. Det er vakkert, forvirrende, intenst – og dypt ubehagelig.

Petris berl er på den ene siden en psykologisk thriller, på den andre et portrett av en kunstner, og på vrangsiden en allegori over maskulinitet i forfall.

«A Quiet Place in the Country» – utgivelsen

Den spesifikke Radiance Films-utgivelsen eksemplifiserer selskapets kurator-fortreffelighet, og tilbyr en flott teknisk gjengivelse supplert med et interessant utvalg av nytt og eldre bonusmateriale. Av den typen som både utfyller filmen og setter regissør Elio Petri i et større perspektiv.

Det mest omfattende tillegget er et 40 minutters kommentarspor-lignende innslag med Kat Ellinger, der hun går inn i utvalgte sekvenser snarere enn å levere et tradisjonelt scene-for-scene-kommentarspor. Det viser seg å være en vel så god løsning. Ellinger får fordype seg i filmens sentrale temaer – maskulinitet, seksualitet, hvordan karakteren Leonardo er skrevet og fremstilt – og ikke minst hvordan filmen både berører og bryter med giallo-tradisjonen.

Franco Nero stiller i et 30 minutters intervju fra 2017, der han levende forteller om samarbeidet med Petri, som han beskriver som «Italias svar på Stanley Kubrick». Nero fremhever den kreative arbeidsprosessen, Petri som en filmskaper forut for sin tid, og metodene som senere ble adoptert av andre regissører. Intervjuet byr også på flere morsomme anekdoter, blant annet om hans første møte med Vanessa Redgrave i Los Angeles.

Et av de mest verdifulle innslagene er et nytt, eksklusivt intervju med forfatter og filmhistoriker Stephen Thrower, produsert av Radiance i 2024 (ca. 49 min). Her får man en grundig gjennomgang av filmens produksjonshistorie, Petri som auteur, og skuespillerne. Thrower går deretter dypere inn i filmens tematikk; hvordan prosjektet opprinnelig var tenkt med Marcello Mastroianni, hvorfor filmen lå brakk i flere år, og hvordan den gjenoppstod med en ny forfatter. Han diskuterer også tittel og åpningssekvens – en aggressiv, nesten fiendtlig montasje – med paralleller til både Bergmans Persona og tidlig Godard. Intervjuet fungerer som en konsis, men samtidig analytisk inngang til Petris filmografi og denne filmens plass i den.

I tillegg finner vi et 14 minutters intervju med make-up-artist Pier Antonio Mecacci, gjort i 2021, der han forteller om arbeidet på filmen og uttrykker stor begeistring for prosjektet, som han beskriver som «pure cinema».

Utgivelsen (i Limited Edition-versjonen) inneholder også en booklet på rundt 20 sider. Her finner vi Simon Abrams’ essay «Useful Work: Pop Art Ghosts and Modern Schizophrenia in Elio Petri’s A Quiet Place in the Country», som både analyserer filmens bruk av pop-art som visuelt språk og beskriver hvordan denne estetikken bidrar til den desorienterende, psykologisk urolige atmosfæren. Abrams går også inn på filmens flytende veksling mellom virkelighet, drøm og hallusinasjon, samt hvordan Petri fremstiller kunst og kunstnerrollen.

Alt i alt er dette en ny svært gjennomarbeidet pakke som gir filmen nytt liv og setter den i en kontekst den ofte har manglet i tidligere utgivelser.

Oppsummert

Som helhet er dette en gjennomført utgivelse som ikke bare restaurerer og tilgjengeliggjør en viktig film fra katalogen til en viktig filmskaper i Elio Petri. Men den åpner også filmen opp med spennende bonusmateriale som tilfører reelt interessant analyse og kontekst. Selv hadde jeg filmen fra tidligere i en eldre dvd-utgivelse, men oppgraderingen til denne blu-ray-versjonen fra Radiance Films er mildt sagt formidabel. Og det fortjener filmen.