«Are Snakes Necessary?» – Vertigo, pulp og politisk skandale i Brian De Palmas romanunivers

Å lese Are Snakes Necessary? er som å se en ny Brian De Palma-film uten kamera. Romanen er leken, brutal og uforbeholdent filmatisk.

Det føles litt som et paradoks å lese en bok skrevet av Brian De Palma. Få kontemporære filmskapere fremstår nemlig mindre opptatt av ord og desto mer opptatt av filmmediets spesifikke formspråklige muligheter og visuelle fortrinn enn ham. Den amerikanske veteranen har i flere tiår snakket best gjennom kameraet – ofte i form av mettede komposisjoner med eksessive enkeltsekvenser på et nivå knapt noen annen sjangerkunstner i samme sjikt har kunnet måle seg med.

Kan han likevel også mestre kunsten å lage bilder i hodene våre gjennom ord mellom to permer?

I 2018 ga han i hvert fall ut sin skjønnlitterære debut med romanen Are Snakes Necessary? som ble skrevet i samarbeid med journalist og partner Susan Lehman.

Lehman har bidratt merkbart til romanens tone og rytme – dialogen er mer spisset og kvinnestemmene tydeligere artikulert enn man kanskje ville forventet av De Palma alene. Det uttrykkes kanskje særlig i hvordan den kvinnelige hevnshistorien er formidlet, og i hvordan de kvinnelige karakterene gradvis overvinner kontrollen over fortellingen. Den feministiske undertonen støtter De Palmas velkjente blikk for manipulasjon og maktspill, men gir det samtidig et nytt, mer bevisst korrektiv.

Boka skal for øvrig være delvis inspirert av den politiske utroskapsskandalen rundt presidentkandidat John Edwards som ble offentlig kjent i 2008, men også den såkalte Gary Condit-skandalen noen år før som involverte forsvinningen av en ung praktikant som kongressmedlemmet hadde en affære med.

Men la det ikke hefte noen tvil: dette er rendyrket fiksjon alá Brian De Palma. Og det handler om flere ting parallelt, uten at det gjøres komplisert av den grunn. Igjen, klassisk De Palma.

Fellestrekket er at bokas ord og setninger slynger seg gjennom amerikansk politikk og sexskandaler – med avstikkere til europeisk noir. I begivenhetenes sentrum står Fanny Cours, en 18 år gammel videograf som blir ansatt av en kynisk og kvinnesjåvinistisk senatskandidat i Lee Rogers. Forholdet mellom dem utvikler seg raskt – og skjevt – på en måte som både refererer til maktmisbruk og klassiske noir-troper om unge kvinner og eldre, manipulerende menn.

Brian De Palma har i ulike sammenhenger fortalt at han liker bedre å fotografere kvinner enn menn på film. Han liker åpenbart også best å skrive om unge kvinner. Are Snakes Necessary? er langt på vei en kvinnelig hevnhistorie.

Vi introduseres for Elizabeth de Carlo, en forsmådd kone på hevntokt. Men også Nick Sutter, en fotograf med mørke impulser og filmatiske ambisjoner. Én av historiens mange fascinerende sidespor følger et forsøk på å lage en remake av Hitchcocks Vertigo – en bokstavelig meta-innramming av et tema som har forfulgt De Palma hele karrieren.

Romanens stil og form følger helhjertet i fotsporene til amerikansk pulp-litteratur (tenk Elmore Leonard med flere), men ispedd en europeisk, filmisk estetikk og ironi. De korte kapitlene driver historien frem som scener i et manus, og boka dyrker de klassiske komponentene i 1940- og 50-tallets kiosklitteratur av sex, mord, korrupsjon, farlige menn og undervrurderte kvinner. Det er et univers De Palma behersker på høyde med drevne krimforfattere i samme sjangerlandskap. Her dveles det aldri ved setninger, men de kutter rett til neste bilde/side. Med det skapes en svært underholdende page-turner, og ikke minst en roman som spilles ut i hodet med scener som er skrevet med presisjon som gjør at man ser dem for seg med split diopter, slow motion og De Palmas sedvanlige besettelser glidende over sidene.

Når man leser boka med over gjennomsnittlig kjærlighet for opphavsmannens filmografi, blir den herlig selvbevisste refleksiviteten nesten like mye et høydepunkt som en bonus. Når en av karakterene forsøker å lage en nyinnspilling av Vertigo, trekker boka leseren rett inn i de mange misforståtte beskyldningene mot De Palma som en såkalt Hitchcock-imitator. De Palma er imidlertid for god til å gå i forsvarsmodus, men svarer snedig i romanen med et selvironisk nikk til kritikerne: «Ja, jeg vet hva dere sier og jeg har alltid visst det. Her, ta det bokstavelig», skrives mellom de tettskrevne linjene.

Hele boka fremstår i struktur og tematikk som en slags selvparodi og selverkjennelse, eller en meta-kommentar som leker med anklagene mer enn å flykte fra dem.

Dette er ingen dyptloddende roman, men snarere en effektiv og overfladisk underholdende kioskvelter som du bortimot leser ferdig ute i sommersola før du har rukket å bli solbrent.

Og for de av oss som er store fan av filmskaperen Brian De Palma, er boka et overraskende godt substitutt for fraværet av ny film. Kall det gjerne et slags mentalt kinobesøk. Are Snakes Necessary? er en Brian De Palma-film som aldri har blitt lagd, men som finnes i utallige versjoner hos leserne som har apparatet til å kunne hente frem filmskaperens visuelle stil som projeksjon i eget hode.

Jeg leser mange bøker som jeg tenker har noen grunnleggende filmatiske kvaliteter, eller er spesielt egnet for å bli filmatisert. Denne overskrider nærmest det, fordi boka allerede føles som et verk i De Palma-filmografien; som å oppdage en ny film i en allerede kjent filmografi, men at den likevel ikke kan ses, men må leses.

For en som elsker Blow Out, Body Double og Dressed to Kill er det en fryd å bla seg gjennom denne – fordi boka er så utilslørt konstruert i takt med disse filmene, i kombinasjon med den lite selvhøytidelige litterære pulp-tradisjonen som et bevisst estetisk valg. Men fordi dette er litteratur, ikke film, må Brian De Palma likevel og uunngåelig la handlingen i større grad være drivkraft (ikke visuelle iscenesettelser). Men igjen ligger uansett mye av historiefortellingens flyt i formmessige grep og den stilistiske rytmen. De Palma gjør det enkelt for oss å være historiens fotograf.

Are Snakes Necessary? er en auteur i et annet medium, og derfor blir plottet i seg selv litt mindre interessant. I hvert fall er det mest interessant å lese denne boka i kontekst av De Palmas auteur-skap, hvor mye av det gjenkjennelig tematiske er på plass: voyeurisme, kontroll, seksuell makt, dobbelthet, iscenesatt vold osv. Da er det gledelig å se hvordan filmskaperen som forfatter evner å formidle temaene også litterært gjennom velartikulert struktur, rytme og visuell tekning i et annet medium.

Samtidig er det umulig ikke å bli forført av tanken på hvordan Brian De Palma rent faktisk kunne filmatisert denne romanen.

Det kommer imidlertid ikke til å skje, og det er dessverre et faktum at mesterregissøren gjennom flere tiår har slitt med å få realisert de fleste filmideene i Hollywood (eller andre steder). Derfor ble denne historien til en roman, ikke spillefilm.

Are Snakes Necessary? føles dermed også mer som en selvredning enn et litterært eksperiment. Når De Palma legger fra seg kameraet og plukker opp pennen, fortsetter han å iscenesette de samme fantasiene og ideene. Romanen illustrerer og gjenforteller regissørens besettelser vi har blitt kjent med gjennom årtier, hvor det vises at bilder og rytmer ikke alltid er avhengig av kameraer. Det kan like gjerne plantes i språket. Kanskje sier det også noe om en kraftfull og seiglivet auteur-stemme som finner nye medier når de gamle er utilgjengelige.

Are Snakes Necessary? føles til slutt som Brian De Palmas mest selvbevisste prosjekt på lenge. Det er overhodet ikke hans beste fortelling, men den bærer et vitnesbyrd om en kunstner som nekter å gi slipp på sin egen visjon. Og det er i seg selv beundringsverdig – akkurat fordi boka, i all sin letthet, føles så uanstrengt De Palma.

Andre artikler: