Gjennom serien «Cannes i Speilet» arrangerer Speilet en personlig festival bestående av 16 filmer som alle har deltatt i hovedkonkurransen i Cannes Film Festival. Filmene sees fortløpende gjennom april og omtales ukentlig før festivalen avsluttes med en egen prisutdeling 1. mai.
Les mer om konseptet og hele programmet her.
Første uke av Cannes i Speilet er gjennomført, og konkurranseprogrammet har åpnet med fire filmer som på ulike måter undersøker enkeltmenneskets plass innenfor større historiske og institusjonelle strukturer. Selv om filmene kommer fra ulike perioder og nasjonale tradisjoner, oppstår det overraskende tidlig en tydelig tematisk forbindelse mellom dem.
Det gir festivalen en klar start: dette er ikke bare en serie enkeltvisninger, men et program som allerede begynner å snakke med seg selv.
Åpningsfilm: Queen Margot / La Reine Margot (1994)
Som åpningsfilm viser Queen Margot seg å være et svært naturlig valg. Patrice Chéreaus historiske drama utspiller seg under religionskrigene i Frankrike og følger Marguerite de Valois etter hennes politisk motiverte ekteskap med Henrik av Navarra og hendelsene som leder frem mot massakren på protestanter i Paris.
Filmen deltok i hovedkonkurransen i Cannes i 1994 og mottok både Juryprisen og prisen for beste kvinnelige hovedrolle til Isabelle Adjani. Hennes tolkning er, ikke helt uventet, også filmens tydelige kraftsentrum. Samtidig kombineres en betydelig historisk tyngde med et fysisk og intenst uttrykk som gjør filmen særlig egnet som en åpningsfilm.
Det er også interessant hvordan denne filmen, faktisk utilsiktet, skulle peke ganske elegant frem mot noen fellestrekk som skulle prege de første festivaldagene: filmer som på litt ulik måte iscenesetter individer som formes av enten politiske eller religiøse maktforhold som ligger langt utenfor personlig kontroll.
Personlig er det imidlertid aldri tvil om at det er Isabelle Adjanis magnetiske tilstedeværelse som vil huskes som filmens fremste attraksjon. Hun løfter rett og slett filmen gjennom Margot-tolkningen, både kroppslig/fysisk og i sårbarheten. Det er ellers en del fint i Chéreaus barokke, nesten litt operatiske iscenesettelse av hofflivet, og Philippe Rousselots varme og taktile foto gjør at kostymedramaet føles mindre stivt enn sjangeren ofte er. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av at filmen er mørkere og mer voldsom enn den egentlig er filmisk dristig.
Med tiden virker det ellers som interessen rundt Queen Margot gradvis har avtatt, for når snakket egentlig noen sist om denne? Det som én gang muligens fikk tildelt oppmerksomhet som en av 90-tallets vesentlige europeiske «historiefilmer» har med tiden smuldret litt opp, og tilbake står kanskje også kun en halvgod film som igjen tåler nåtidens fokus mest for nettopp Adjanis prestasjon. Kan vi allerede i åpningsfilmen ha en potensiell vinner av den kvinnelige skuespillerprisen?
O Lucky Man! (1973)
Fra historiske konflikter i Queen Margot til et moderne sosialt landskap i Lindsay Andersons satiriske O Lucky Man! som kom i 1973.
Denne filmen følger hovedpersonen Mick Travis (samme karakter som i glitrende If… og den senere Britannia Hospital, alle av Anderson) gjennom en serie episoder og miljøer som til sammen skaper et mangefasettert bilde av det britiske samfunnet – et samfunn der idealer, tilfeldigheter og strukturer stadig griper inn i hverandre.
Travis spilles av alltid interessante og særegne Malcolm McDowell, og hans persona her (med en blanding av naivitet, opportunisme og sosial deformasjon) forsterker assosiasjonene til Kubricks A Clockwork Orange. Samtidig er denne filmen noe helt eget, hvor man gjerne kan hive inn helt andre type referanser som både Monty Python og selvrefleksive Jean-Luc Godard-verk med essayfilmaktig energi, alt i et forsøk på å skissere et helhetlig bilde av hva Anderson sikter mot. Det uttrykkes med sketsjaktige episoder, abrupte tonale skifter og glassklar institusjonssatire. Og det brettes ut i en idérik affære som strekker seg over tre timer!
Dette er utvilsomt en type film der opplevelsen ligger mer i filmens bevegelser enn i fortellingen. Filmen eksemplifiserer også langt på vei Lindsay Anderson som en britisk regissør litt på siden av flere bevegelser, mellom britisk sosialrealisme (kjøkkenbenkrealisme) og europeisk modernisme. Uansett er O Lucky Man! opplagt en ambisiøs film, og et spennende forsøk på å gjøre en modernistisk, politisk film i episk format.
Men filmen oppleves også litt frustrerende, tidvis datert, men også med et opprørsk temperament og tydelig vilje til å sprenge form og forventninger som overlever tiden. Musikken av Alan Price, som binder filmens deler sammen med en slags ironisk letthet, fungerer også fint. Men If… er klart bedre.
The Nun / La Religieuse (1966)
Jeg har naturligvis ganske grei kjennskap til Jacques Rivette, men har sett forbausende få av filmene hans. På festivalen tredje dag skulle jeg imidlertid gi meg gledelig i kast med franskmannens kontroversielle The Nun basert på Denis Diderots roman fra 1700-tallet, La Religieuse. Filmatiseringen kom i 1966 til store kontroverser, og ikke minst fordømmelse fra den katolske kirken. Til slutt fikk den likevel sin lansering under filmfestivalen i Cannes. I nyere tid er filmen utgitt og tilgjengeliggjort internasjonalt med 4K-restaurering på blu-ray i regi av henholdsvis Studio Canal i Europa og Kino Lorber i USA.
Filmen følger Suzanne (spilt av Anna Karina), en ung kvinne i 1700-tallets Frankrike som blir tvunget inn i kloster mot sin vilje fordi familien ikke har råd til medgift. Her møter hun tre ulike klosterledere – én vennlig, én sadistisk og én seksuelt besatt. Skildringen viser Suzanne som forsøker febrilsk å bevare sin autonomi i det lukkede religiøse systemet.
Hvis den kvinnelige hovedkarakteren i Isabelle Adjanis skikkelse var det store høydepunktet i den barokke, nesten musikal-aktige Queen Margot, er Anna Karina et tilsvarende kvinnelig lyspunkt i sentrum for den langt mer asketiske The Nun. To fremragende og noe ulike portretter, men der Anna Karinas intense tolkning i The Nun faktisk skaper assosiasjoner til en annen Adjani-film; intet mindre en hennes ikoniske tolkning av sammenbrudd i mesterverket Possession. Anna Karinas sammenbrudd i denne filmen er likevel betydelig mer kontrollert, nesten liturgisk, i en film som lukker seg rundt en religiøs institusjon med trangt handlingsrom å manøvrere seg i.
Som tredje film i programmet fremstår The Nun nesten som en konsentrasjon av påfallende beslektet tematikk som i begge de første. Det vil si forholdet mellom personlig vilje og strukturer som oppleves ufravikelige. I Queen Margot er det individet i kamp mot religiøs og politisk vold. I O Lucky Man! er det individets kamp mot moderne samfunnssystemer. Og i The Nun er vi tilbake i et terreng av religiøse og institusjonelle strukturer, hvor det helt spesifikt er det autoritative klosteret som rammer inn individets begrensninger.
Filmen oppleves i praksis som et strengt komponert og fysisk fengselsfilm forkledd som historisk klosterdrama. Scenene der Anna Karina beveger seg gjennom klosterets arkitektur som om veggene nærmest presser på henne, er mulig å miste pusten av. Rivettes stil grenser imidlertid mot det asketiske, men det gjør også sammenbruddene enda mer slående å bevitne, særlig da i en scene hvor hun nærmest glir langs veggen i scenen som først vekket assosiasjonene til Adjani/Possession. Men ikke misforstå: denne er vitterlig noe helt annet enn Zulawskis film. The Nun er en disiplinert filmforestilling av kroppslig oppløsning, ledet av Karinas lavmælte og presise intensitet. Og ja, filmen minner meg om at jeg snart bør utforske mer av Rivettes filmografi.
Kanał (1957)
Det var først noen uker i forkant av denne festivalen, da programmet var spikret, at jeg endelig fikk plukket frem Andrzej Wajdas DVD-samling med hans såkalte krigstrilogi som i altfor mange år kun har samlet støv i hyllene mine. Jeg visste at jeg måtte og ville se A Generation før Kanal.
Her kanaliserer (!) Wajda en annen bit av krigens hjemlige brutalitet, tett på hendelsene i tid. Der debutverket A Generation er en litt mer klassisk motstandsfilm om politisk oppvåkning og kollektiv mobilisering, er Kanal mørkere og mer eksistensiell i form og tone.
Dette er en klaustrofobisk, skremmende og hjerteskjærende skildring, der Wajda fanger desperasjonen til heltene som kryper gjennom kloakken under Warszawaoppstanden i 1944. Det var den første filmen som skildret dette traumet direkte, og den gjorde det bare litt mer enn ti år etter hendelsen. Det er en sterkt anti-romantisk krigsfilm uten heltemot, men gjennomsyret av desperasjon og tragedie innenfor et filmspråk som først åpner realistisk, inntil det blir mer ekspresjonistisk og horror-aktig i den atmosfæriske gjengivelsen av kanal-helvetet.
I lys av de tre andre filmene forut i festivalprogrammet, kan denne også leses som å utvide perspektivet ytterligere. Her flyttes fokuset inn i en ekstrem historisk situasjon som krever kollektiv kraft som ren nødvendighet for overlevelse.
Wajda vant for denne filmen juryens spesialpris under Cannes Film Festival i 1957 (delt med Ingmar Bergmans The Seventh Seal).
Oppsummering første uke
I lys av festivalens fire første visninger er det altså noen påfallende, sammenhengende trekk. Det tegnes for meg et mønster at filmer som på ulike måter har tegnet enkeltmennesker som må orientere seg innen strukturer de ikke selv har kontroll over, enten i møte med religionskrig, samfunnssystemer, klosterliv eller krigserfaringer.
Samtidig peker de fire filmene klart i forskjellige retninger når det gjelder form og uttrykk. Det er historisk drama, samfunnssatire, institusjonsskildring og krigsfilm.
Felles for alle fire er også at de representerer noen tydelige kunstneriske ambisjoner, og at de holder høy kvalitet. Til dels svært høy kvalitet.
Når 1/4 av programmet er unnagjort er det allerede mulig å peke på mulige kandidater i konkurransen om flere festivalpriser. Men magefølelsen er at det samtidig er mye bra i vente!
speilet.net 
Legg igjen en kommentar