Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke.
«John Candy: I Like Me» (2025) – lunhet, latter og vemod
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten.
«Highest 2 Lowest» (2025) – ny beat i tidløs kidnappingsthriller
Spike Lee tar et modig grep og gjenforteller Akira Kurosawas klassiske thriller High and Low i en samtidsutgave som pulserer med New Yorks storbyenergi. Med Denzel Washington i hovedrollen leverer Highest 2 Lowest en intens historie om rikdom, kidnapping og moralske valg – gjennom Lees karakteristiske filmatiske blikk og musikalske rytmer.
«Moon» (2024) – klaustrofobi, kropp og strukturell håpløshet
"Moon (Mond, 2024) av Kurdwin Ayub både fascinerer og frustrerer. I et mellomrom mellom sosialt drama, samfunnskommentar og thriller snirkler den seg frem uten å ville la seg fange av noen av disse sjangrene. Det fører uansett til en lavmælt, men kroppslig intens filmopplevelse, hvor undertrykkelsen føles fysisk snarere enn å bare skildres tematisk."
«Toxic» (2024) – modelldrøm i forfall
"I litauiske Toxic (Akiplėša) tar den spillefilmdebuterende regissøren Saulė Bliuvaitė oss med til en sliten industriby der tenåringsdrømmer og sosialt forfall kolliderer med brutal kraft. Det som utspilles er et stillferdig, men uhyre presist ungdomsdrama, der Bliuvaitė klokelig beveger seg mot kunstfilmens visuelle og psykologiske territorium."
«Bonjour Tristesse» (2024) – sofistikert gjenfortelling i dempet eleganse
"Durga Chew-Boses regidebut er en lavmælt og visuelt raffinert nytolkning av Bonjour Tristesse. Her prioriteres stil og stemning over ytre dramatikk, mens filmen balanserer melankoli og eleganse med et ekko fra europeisk auteurfilm."
«Den stygge stesøsteren» (2025)
"Dette er altså den kvinnelige, norske filmskaperens etterlengtede og groteske omarbeidelse av Askepott-historien."
«Presence» (2024)
"Soderbergh bruker et utslitt premiss for en skrekkfilm men kjernefamilie som flytter inn i et hjemsøkt hus. Men han vrir det til annerledeshet fra første sekund."
«Babygirl» (2024)
"Det åpner med lyden av nytende seksuell aktivitet. Ut av mørket finner kamera en kvinne på toppen av en mann filmet i et guddommelig perspektiv, altså ovenfra. "
«Heretic» (2024)
Premisset for "Heretic" som en gyselig film er satt når en aldrende mann, spilt av Hugh Grant, åpner døren for to unge mormonerjenter som driver misjonsarbeid. Like i forkant har filmen åpnet med å etablere de to som naive sjeler, men også nysgjerrige på et liv som strekker seg forbi religiøse tanker og med et... Fortsett lesing →
