- «The Servant» (1963) – når tjeneren tar makten
The Servant (1963) er en elegant og uhyggelig utforsking av makt, avhengighet og identitet. Gjennom Harold Pinters sylskarpe manus og Joseph Loseys utsøkte filmspråk, legger filmen seg i et mesterverksnivå som krysser britisk nybølge med fransk modernisme.
- L’Atalante (1934) – Jean Vigos romantiske svanesang
«Jean Vigos eneste langfilm ble også hans siste – men L’Atalante står igjen som et av filmhistoriens mest poetiske og tidløse verk. Med en rørende enkelhet og visuell lekenhet skildres kjærlighetens kraft, konflikt og sårbarhet i en unik miks av realisme og drøm.»
- «The Apartment» (1960)
«Til slutt er The Apartment en opplagt klassiker fordi den så glassklart lykkes i den vanskelige øvelsen det er å forene smartness med sårbarhet, eller det å skape pur underholdning av noe som også stikker passelig dypt i en form for substans.»
- «The Thin Red Line» (1998)
«Malick uttrykker seg stort og svulstig med brede penselstrøk som maler både kraftfullt, poetisk og sensuelt.»
- Høstsonaten (1978)
«Ingmar Bergman kler kvinnene opp i kontrastfylte farger, grønt mot rødt, mens fargepaletten ellers er preget av en høstlig jordnærhet».
The Servant (1963) er en elegant og uhyggelig utforsking av makt, avhengighet og identitet. Gjennom Harold Pinters sylskarpe manus og Joseph Loseys utsøkte filmspråk, legger filmen seg i et mesterverksnivå som krysser britisk nybølge med fransk modernisme.
«Jean Vigos eneste langfilm ble også hans siste – men L’Atalante står igjen som et av filmhistoriens mest poetiske og tidløse verk. Med en rørende enkelhet og visuell lekenhet skildres kjærlighetens kraft, konflikt og sårbarhet i en unik miks av realisme og drøm.»
«Til slutt er The Apartment en opplagt klassiker fordi den så glassklart lykkes i den vanskelige øvelsen det er å forene smartness med sårbarhet, eller det å skape pur underholdning av noe som også stikker passelig dypt i en form for substans.»
«Malick uttrykker seg stort og svulstig med brede penselstrøk som maler både kraftfullt, poetisk og sensuelt.»
«Ingmar Bergman kler kvinnene opp i kontrastfylte farger, grønt mot rødt, mens fargepaletten ellers er preget av en høstlig jordnærhet».
speilet.net 