"Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Det er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet."
Filmplakater er ikke bare reklame. Det kan være en kunstform i seg selv. Og en av de som har bidratt sterkest til kunstformen, er italienske Renato Casaro. Nylig gikk han bort.
"En av de mest markante filmene om arbeiderkamp i amerikansk filmhistorie er Matewan fra 1987 - en film som kombinerer realistisk historiefortelling, sterkt politisk engasjement og en visuell stil i tidløs innpakning."
"Da Paul Verhoeven slapp løs Showgirls i 1995 ble den kalkun-betegnet og snart omtalt som en av Hollywoods mest forhatte flopper. Tre tiår senere står den igjen som et fascinerende, estetisk overskudd av en film, et verk som både speiler og kommenterer den amerikanske drømmen – og som med tiden oftere leses med uendelig mer sympatisk og kritisk bevissthet."
"Claude Gorettas La Dentellière er en lavmælt og melankolsk skildring av et møte mellom to mennesker og to klasser, båret frem av en tidløs prestasjon fra en ung Isabelle Huppert. Det er en film som åpner seg stille, men blir sittende i kroppen lenge etterpå."
"David Koepp har forfattet opptil flere manus for Steven Spielberg, Brian De Palma, David Fincher og Steven Soderbergh – en kvartett av mildt sagt toneangivende filmskapere med tydelige visjoner, særegne signaturer og massiv suksess, kunstnerisk såvel som kommersielt. Felles for dem er en sterk sans for form, tone og rytme, selv om den varierer i uttrykk mellom dem. Så, hvordan plasserer en manusforfatter seg i møte med den type sterke registemmer? Tilpasser han seg, eller setter han også sitt eget preg? Hva vil det egentlig si å skrive for andres blikk?"
"I Shinji Sōmais Moving ser vi et barn møte verden idet den faller fra hverandre – i stillhet, i lys, i regn. Resultatet er en film like stilferdig som den er emosjonelt voldsom."
"Frenzy (1972) representerer en slags oppsummering av Alfred Hitchcocks livsverk, men er også et dristig steg inn i en ny æra. Den gamle mesteren viser seg nemlig på sitt mest skitne og sleazy i en nådeløs 70-tallsbrutalitet – alt mens han holder fast på sin perfeksjonistiske presisjon."
"Near Orouët (Du côté d’Orouët) er Jacques Roziers lavmælte sommerfilm fra 1971 – en enkel skildring av tre unge kvinner på ferie, men under overflaten også en subtil refleksjon over minner, tid og vennskap."
"Det vakte reaksjoner da det, relativt kort tid etter 11. september 2001, ble kjent at britiske Paul Greengrass skulle lage «Hollywood-film» av den grusomme terrorhendelsen og det kollektive amerikanske traumet. Hvordan kunne det ende godt?"
speilet.net 