La Piscine (1969)

Lidenskap. Sjalusi. Død.

Åpningsscenen i «La Piscine» forteller ikke rett ut om farene som skal komme. Men den varme avbildningen av de to hovedpersonene ved svømmebassenget innehar likevel en surrealistisk kvalitet egnet til å antyde noe dysfunksjonelt eller farefullt i emning. Det er som om det som fremvises er for vakkert, for lidenskapelig og for perfekt. Det er svettende bilder som kjæler med Alain Delon liggende i heten av solen på kanten av et svømmebasseng, som vakre Romy Schneider stiger sakte opp av før hun går mot han i en sekvens som dirrer av erotikk. Kamera ligger tett på hennes lettkledde kropp som drypper av vann, og intimiteten blir værende til hun legger seg på ham og de kysser lidenskapelig på kanten av bassenget.

Alain Delon er Jean-Paul og Romy Schneider er Marianne. De er et par som nyter late og romantiske feriedager i den kvelende varmen som kan finnes rundt Middelhavet, og der avkjølingen fra svømmebassenget i hagen er en nødvendig oase. Det er i dette ferieparadiset de tilbringer disse dagene og kveldene i eller utenfor huset, uten behov for utflukter. Her får de dekket de fysiske behovene for nærhet og kjærlighet, men også nødvendige avkjølinger fra hverandre og varmen i det klare og fristende bassenget. Men det er altså en slags billedlig anlagt idyll vi forstår neppe kan vedvare, og et vendepunkt inntreffer idet én av Mariannes tidligere kjærester, Harry (Maurice Ronet), melder sin ankomst – sammen med hans 18-årige og vakre datter, Penelope (Jane Birkin).

Det var i 1960 at Alain Delon drepte Maurice Ronets karakter i René Cléments blendende vakre (og spennende) «Plein soleil», og det er ingen stor avsløring at Maurice Ronets liv igjen er truet av Delon her, ni år senere. Den gang ble Ronet druknet til havs, men enda tydeligere blir vannet her utnyttet som et faretruende motiv; tilsvarende sterkt som det i dagslyset speiler personenes sanne natur. Når filmen åpner, er det rundt vannet i svømmebassenget, med en stemning som blander vannet inn i en cocktail av nerve og sensualitet. Svømmebassenget skal forbli i sentrum gjennom plottet, som for å fortelle oss at under den varme overflaten finnes det noe langt kjøligere i menneskene rundt det. Utenfor svømmebassengets fysiske kanter er det en annen virkelighet. Her ser vi Alain Delon, når han i åpningen står i bar overkropp med håndkle rundt underlivet, bli rammet inn av kamera foran en skulptur som mulig varsel om hvordan vi skal se ham. Kamera forblir ofte vendt mot vakre motiver; det være seg ansikter, kropper eller det arkitektoniske i omgivelsene. Det kan virke som varmen av solen er ment brukt for å estetisere det maksimale av konseptets sensuelle eller erotiske potensial, men samtidig som det oppleves som dempet eller sobert. Typisk blir kamera plassert litt på utsiden av hva som foregår, bak glassruter eller vinduer, også for å tilføre et element av mystikk eller voyeurisme. Men det kan også være ekstremt kroppslig, intimt og nært.

Filmen kan sikkert antas for å være like substansielt lettkledd og dekadent som hva den viser oss. Men den er likevel forunderlig gåtefull i sin sløvhet, stillhet og varme som sakte koker opp et intimt (erotisk)thriller-plott av et psykologisk firkantdrama. Samtidig vil jeg tillate meg å hevde at det finnes fragmenter av «antonioni-aktige» elementer her; mennesker som speiles av de fysiske omgivelsene som grobunn for et eksistensialistisk drama, om enn i en light-utgave. Som en studie om det moderne mennesket, anno 1969, og fremmedgjøringen fra verden og samfunnet. Om hvor utilfredsstillende den skildrende hverdagen kan fungere, som trigger for ensomhet, angst og mørke tanker som får materialisere seg i meningsløshetens vakuum. «La piscine» var det første av det som skulle bli mange samarbeid mellom Alain Delon og regissør Jacques Deray, og dens store publikumssuksess skyldes trolig mye tilstedeværelsen til stjerneikonet Delon på toppen av karrieren. Men det er samtidig en film det er lett å bli fristet mot for sine sensuelle og attraktive kvaliteter, hvor det må ha vært helt avgjørende at kjemien mellom Delon og Schneider er påfallende sterk. (Det hører med til historien at Delon og Schneider på dette tidspunktet hadde spilt sammen i en rekke filmer tidligere, og ikke minst hadde vært involvert i et forhold sammen gjennom flere år tidligere).

Jacques Deray var ingen Cahiers du cinéma-favoritt; til det var han antagelig altfor opptatt av perfeksjon, av konvensjon og for lite orientert mot strukturelle eller visuelle eksperimenter, og simpelthen ikke ansett som en vaskeekte auteur. Dette er mer amerikansk film noir krysset med Alfred Hitchcock, og med elementer av den psykologiske og erotiske thrilleren i pulsslagene. Men det er også kvelende stemningsbilder av sydlandske sommernetter av nesten uutholdelig varme og tett luft, lyd av gresshopper, svette og en diskret undertone av erotikk. Dialogen er ertene, bildene likeså. Om filmen er vakkert skutt, er det likevel ikke en egentlig skjønnhet og livets lykke som fanges. I  hvert fall ikke om man virkelig ser etter, der paret ofte filmes fra distansen bak søyler og vinduer med den følelse at de kan være fanget eller begrenset av konstruksjonene de lever i. Vi aner at forholdet er preget av en viss mistro; det er en skildring av et særegent forhold der mannen og kvinnen gjerne kler seg nakne for hverandre fysisk, men der annet holdes skjult under overflaten.

Det hele kan virke noe som en todelt film, der første halvdel antyder spenningen under overflaten som utløses halvveis hvor det derfra spilles fra uhyggen som blir dramatisert. Det skjer etter at Maurice Ronets figur entrer plottet, og ikke minst hans datter, Penelope, i Jane Birkins «farlige» skikkelse. Det er noe virkelig alarmerende med hennes fremtoning som skifter mellom det fysisk voksne og barnlige, og hennes feminine nærvær legger ut snubletråder for Delons karakter idet hun tripper rundt bassengkanten på en måte som minner om et barns naivitet, men som også tydelig kanaliserer noe helt annet. Samtidig er det noe bortimot foruroligende og «off» i skildringen og dynamikken vi bevitner mellom far og datter, som man som tilskuer kan bli usikker på om er tilsiktet eller ei.

Uansett er dette en film som vrir og vender på seg i retning av både svettende spenning og erotikk. Tempoet er sløvt, men mer som en kvalitet enn ulempe. Og skuespillernes tilstedeværelse – og da især Alain Delon – blir for Deray velskapte skulpturer i en filmatisk skildring av vakkerhet som møter tomhet og dekadanse innenfor rammene av et saktebrennende thrillerplott. Det både svir og syder av denne filmen, som er særlig perfekt egnet for en varm og sen sommerkveld.