«Døden i Venedig» (1971)

Er dette så bra som film kan bli? Filmkunsten i åpningen virker ekstraordinær og gir rammen. En dampbåt tøffer til havn i Venezia mens Gustav Mahlers mektige symfoni høres så bergtagende og høyt at jeg som tilskuer rister av følelser før noe overhodet er sagt eller gjort. På sitt beste besitter Luchino Visconiti evnen til å balansere det storslagne eller pompøse med det emosjonelt nære, og det er mot sitt aller beste han har strukket seg allerede i anslaget av «Dølden i Venedig».

HØR OGSÅ: PODCASTEN FILMKVARTERET OM «DØDEN I VENEDIG».

Det er en filmatisering av Thomas Manns litterære verk av samme tittel fra tidlig på 1900-tallet, en kortfattet roman i grenseland til en novelle, om en aldrende forfatter som ankommer Venezia i livets siste akt for å bli besatt av en usedvanlig vakker og altfor ung gutt, mens han selv og alt rundt ham preges av død og forfall. Boka er sterkt inspirert av Manns personlige opplevelser av en angivelig besettende forelskelse i en ung polsk gutt i Venezia under et ferieopphold med egen kone i den italienske kanalbyen ved begynnelsen av 1900-tallet. Forfatteren hadde selv en kjent homofil dragning bak fasaden av ekteskapet, mens regissør Visconti – hvis homofile legning ikke er ukjent –  har utforsket homoseksualitet som deltema i flere verk, men vel aller sterkest her. Det er en utforskning som preges av skjønnhet, begjær og lidenskap sett fra lystenes bakside, der hovedpersonen sliter i en indre kamp av opplærte moralske verdier som kommer i klem av et undertrykt begjær for samme kjønn. 

En annen dimensjon ved «Døden i Venedig» er aldring. Dirk Bogarde er den aldrende komponisten Gustav von Aschenbach som ikke kan slippe øynene av den altfor unge gutten, Tadzio, som ferierer ved samme hotell sammen med sin polske familie. Gutten spilles av svenske Björn Andrésen, etter at Visconti selv reiste på turné i store deler av norden og Øst-Europa for å finne den perfekte blåøyde, lyse gutten som han umulig kunne finne på italiensk jord. Om Andrésen uttalte Visconti at han hadde funnet «verdens vakreste gutt», og han iscenesettes og spilles som en androgyn skikkelse uten personlighet, men som kun er der for Aschenbach og kameraets blikk som et objekt av ung og ytre skjønnhet. På veien fra Manns bok til Viscontis film har protagonisten blitt komponist fra å være forfatter, men er fremdeles en aldrende kunstner som kommer til Venezia i søken etter åndelig og fysisk næring, men som må innse at oppholdet blir en eksistensiell erkjennelse av alderdommens reelle natur, der alt han ønsker er blitt uoppnåelig utover å bivåne fra avstand.

Viscontis film er langsom, men presis – og ikke minst: usigelig vakker. Fra produksjonsdesign med kostymer og interiør som kamera fordyper seg i detaljer, og til de levende bildene som opphøyes til stor kunst av maleriske kvaliteter. Aschenbachs lengselsfulle observasjoner blir våre egne, idet hns blikk følges av kamera som om det er øyets sakte og vemodige iakttagelser av verden som beveger seg foran ham som han ikke lenger kan helhjertet ta del i. Bruken av lange tagninger fremmer en realisme i kraft av tilstedeværelse i disse øyeblikkene, og som videre skaper tid og rom for publikum å kjenne på egne følelser like mye som fordype oss i Schenbachs indre liv og skjebne. Iscenesettelsene preges av distinkt bruk av lys og skygger til hjemsøkende effekt, ikke sjeldent med et fokus innrettet mot detaljer i utkanten av utsnittet. Dels er bildene styrt mot vakkerhet, da mye for Visconti uomtvistelig handler om estetikk (som i dette tilfellet er innveid i selve historiefortellingen som kretser rundt ungdommenlig skjønnhet, hvilket protagonisten like mye som skaperen sannsynlig higer etter), men dels er «Death in Venice» også gjennomsyret av en kontrastfull sykelighet som gjør den like mørk og trist som vakker og forførende. Settingen, det vanligvis romantiske Venezia, er her åstedet for en sykdomspreget visjon av en samtid i oppløsning i kjølvannet av første verdenskrig, der unge Tadzio ses som en dødens engel av Gustav von Aschenbach som lever sine siste dager som i en feberdrøm med en marerittaktig finale.

Viscontis film er kanskje ikke perfekt. Mange vil helt sikkert ha problemer med det sneglete tempoet, eller fravær av virkelig momentum i en ytre fortelling. Et narrativt grep av tilbakeblikk fungerer heller ikke optimalt. Men la det ikke være tvil: «Death in Venice» er fantastisk og mektig. Å se den i sin flotteste utgivelse på stort lerret – med musikken av Gustav Mahler på høyt volum – er virkelig en sjelsettende filmopplevelse.