«Don’t Look Now» (1973)

Det er mange fine åpningsscener i filmhistorien, men ikke mange er finere enn den Nicolas Roeg tilbyr øynene og sjelen vår i «Don’t Look Now». Det vil si: Kanskje er ikke «fint» en egnet beskrivelse for det rystende som inntreffer, nemlig at et barn dør. Men det er i det minste en rystende vakker iscenesettelse. Det er både en teknisk og poetisk komposisjon av bilder som skaper en følelsesmessig kraftfull reaksjon. Innimellom smelter også musikken av Pino Donaggio inn i bildene (den italienske komponisten som litt senere skulle bli en vital, stemningsfull samarbeidspartner for Brian De Palma).

Nicolas Roeg hadde bakgrunn som filmfotograf, og hadde selv foto på både «Performance» og «Walkabout» forut for denne. Til «Don’t Look Now» overtok Anthony Richmond som fotograf. Men den eksperimentelle idérikdommen, sansen for fargespill og forflytninger av tid og sted som særlig i «Performance» var så integrert i Roegs fotografiske avtrykk, er så til de grader også gjennomsyrende for «Don’t Look Now» at det er umulig ikke å tenke at Roeg har formet hver detalj og hvert sekund fanget av Richmonds linser. Og klipperen, Graeme Clifford, var hentet fra Robert Altmans sjangerlignende «Images» for å sy inn lignende stemningsfulle tråder av tid og identitet til et formspråk ledet av distinkt visuell presentasjon i en verden av mystikk  – enda mer fullendt her enn i «Images», vel, fordi Roegs kapasitet som visuell filmskaper langt overgår Altman (selv om «Images» er god og ikke minst svært fascinerende å se på).

Men tilbake til begynnelsen, altså, filmens begynnelse. Til den lille jenta i den glinsende røde regnjakka som drukner i et vann ute i en stor hage. Det er på den britiske landsbygda. Det virker å være høst. Gresset er grønt, men vått. Trærne har mistet bladene, og det er noe grått og guffent over hva det bygges opp til. Samtidig er barna ute først i bekymringsfri lek, mens foreldrene er innendørs i varmen – men det er fra denne varmen at filmen koker opp en illevarslende stemning før det grufulle inntreffer. Filmen veksler med svimlende filmatisk-kunstnerisk eleganse mellom sekunder av livet ute og inne, fra barna til de voksne, i sted og tid, mens det tragiske inntreffer uten at noen kan stanse det. Når faren løper ut i dammen og løfter sitt døde barn opp, er traumet som fører til sorg presentert og avsluttet med en vignett av en åpning som formidler det fulle dramaet av bilde og lyd som i pur film. 

Det er hendelser ved vann som fortsetter fra den britiske landsbygda til den italienske kanalbyen Venezia. Hit har det sørgende paret reist for å finne tilbake til livet, samtidig som han – John Baxter (Donald Sutherland) – er i byen fordi han jobber med å restaurere en gammel kirke. I Venezia, en by som av estetikk hinter om mystikk, blir traumene deres snart kanalisert mot fremmede krefter. Hun, Laura Baxter (Julie Christie), kommer i kontakt med to eldre kvinner hvorav den ene hevder å være synsk. Når hun først tar kontakt med Laura, er hun en fremmed som umulig kan kjenne til parets tragiske nære historie. Når hun da kan fortelle at hun ser barnet deres, og at hun er glad, blir Laura både forstyrret og oppglødd. Det som skjer bringer sorgen over i en ny fase, samtidig som omgivelsenes mystikk blir enda synligere for dem. Det okkulte tar grep om dem og filmens fortelling, mens Venezias labyrintiske sider blir en svimlende vei inn i et univers av drap og død, men også av lyst og nærhet. Hva er det egentlig som foregår bak kanalbyens mørke hjørner? Hva er virkelig, hva er visjoner og hvordan kan vi og hovedpersonene forstå det kvelende marerittet de er i?

Julie Christie, men kanskje spesielt Donald Sutherland, er ekstraordinært gode. Han som den kultiverte, tweedjakke-utseende briten som forholder seg rasjonelt til verden selv når den gir ham tidlige hint av irrasjonalitet. Tragedien kunne skje fordi han overså sin sjette sans. Men fra det tidspunkt han faktisk begynner å ta innover seg det uforklarlige, går han fra klarhet og inn i en tåke av sorg og desillusjon. Motsatt går hun fra tung desillusjon og skyldfølelse til befrielse når andre påpeker barnets død. Det som skildres er et par som har behandlet sorgen ulikt, og som drives fra hverandre, der han nå forsvinner i en besettelse av en glinsende rød regnfrakk som skimtes rundt Venezias fuktige og truende smug. Særlig blir han, John, som en blind rotte jagende etter udefinerte bevegelser i byens nattmørke.

«Don’t Look Now» er filmen der det hverdagslige glir inn i det overnaturlige, og motsatt. Graeme Cliffords intrikate redigeringsarbeid absorberer Roegs helhetlige kurs mot en forstyrrende atmosfære av lavmælt, psykologisk skrekk. Som publikum flyter vi inn i bildene, både i Venezia som sted og i hovedpersonene som deres mentale tilstand. Og derfra slipper vi aldri ut. Det er gripende, lidenskapelig og redselsfullt om hverandre. Som virkelighet, drømmer og mareritt uten start og slutt.

Roegs visjon virker åpenlyst bundet til spesifikke visuelle ideer, men presentert i en form som skaper følelsesmessig tilknytning til bildene og til historien som fortelles. Det er en typisk dempet fargepalett av beige og brunt, men med blodets kontrasterende rødfarge som advarende flyter inn i enkeltscener for å vekke uro. Blodets flytende kvalitet gjenspeiles også i vannet som representerte døden for barnet i hagen, mens den samme døden hjemsøker foreldrene i vannet som flyter gjennom Venezias gater. Bruken av rødt kunne bli en overtydelig signatur som en gjentagende visuell påminnelse, men faller ned som riktig porsjonert. Dette er en film som er så rik og mettet på både narrative og visuelle virkemidler, og ikke minst detaljer, at det blir vanskelig å begrense tankene og blikket mot bare ett element.

Den myteomspunnede sexscenen med Christie og Sutherland (der de involverte har avkreftet myten om at det skal ha vært reell sex), er enestående mest for hvordan den innimellom klippes sofistikert ut av nåtiden. Den intime scenen er i seg selv vakkert skutt, og viser oppriktig nærhet som bilde på en forløsning av innestengte følelser. Det er en realistisk og uglamorøs skildring av fysisk og åndelig kjærlighet i en samlivsrelasjon som har erfart liv og traumer sammen.

Slutten er bortimot like diskutert og ikonisk. Selv når man kjenner historien, merkes økende pulsslag ved gjensyn i opptakten til det marerittaktige klimakset. Det er så mye kraft (og finesse) i så mange øyeblikk i «Don’t Look Now». Kanskje nettopp derfor overlever vi å være i det universet Roeg har malt for oss med dystert blikk, men stødig hånd. I farger og visualitet, i tema og handling. Summen er en serie av stemningsbilder tynget av død og frykt formidlet i et dvelende tempo. Men det er altså også et indre driv og ytre spenning i hva som foregår. Filmen er da også basert på et litterært verk av Daphne Du Maurier, den britiske forfatteren som også fikk oppleve at Alfred Hitchcock gjorde hennes «Rebecca» til et mesterverk. Hun har selv snakket varmt om både Hitchcock og Roegs adaptasjoner. Det Roeg gjør for å skape og bevare spenningen i «Don’t Look Now» handler, kanskje litt paradoksalt, om at han lar karakterene og stedet få tid. Det er en film som hele tiden søker etter ukonvensjonelle måter å hekte oss på underveis. Det er «kunstneriske grep» med faktiske funksjoner også for å pirre en nysgjerrighet, tilføre intimitet eller skape nerve. Bildene forteller mange historier i én historie. Hva er det vi ser, og hva skal vi ikke se?

Tittelen gir en advarsel, eller et hint. Du skal ikke se. I filmen velger noen å se, mens andre lukker øynene av frykt. Noen kan ikke se fordi de er blinde, mens andre velger å se bort fra det de ikke tror på. Hovedpersonen sier det selv tidlig i filmen: «Ingenting er som det ser ut til». Det er kanskje en floskel, men det har sjelden hatt høyere sannhetsverdi. Roeg lar persepsjonens mysterier drive det mørke dramaet frem og tilbake, om hverandre. Alt knyttes sammen, i en sammenknytning som er oppsiktsvekkende intrikat og elegant utført.

«Don’t Look Now» blir bare bedre med årene. Det er lett å strø om seg med betegnelser som «tidløst mesterverk», men denne hører udiskutabelt hjemme i den kategorien.