Telekinesi var en vinnende sjangerformel i 1970-tallets skrekkfilm. Jennifer fra 1978 er dens minst skamfulle avlegger, og overraskende nok er den også ganske fornøyelig.
«Jennifer» (1978) – Carrie med slanger
«The Plumber» (1979) – ubehag som aldri helt biter seg fast
En rørlegger som ikke vil dra. Det er et banalt premiss, og Peter Weir vet det. Men han vet også at ubehaget som kan vokse ut av noe så hverdagslig sjelden trenger mye hjelp for å virke ekte.
«The Living End» (1992) – AIDS, nihilisme og full gass
Gregg Arakis debutfilm er pulserende, rå og kompromissløs fra første bilde. En alternativ og queer Bonnie & Clyde som kolliderer heftig med Thelma & Louise, drysset med 90-tallskrydder av Tarantino og en sprut av Bret Easton Ellis – og likevel hundre prosent sitt eget særegne univers.
«Chloe» (2009) – Egoyan i fristelse
Chloe av Atom Egoyan balanserer urolig mellom thrillerens konvensjoner og auteurens egne mørke drivkrefter. Filmen både forfølger og forhandler med sitt eget begjær.
«The Living Dead Girl» (1982) – blod, lengsel og gotisk poesi
Jean Rollin forener romantikk og brutalitet i en gotisk tragedie om begjær, vennskap og forråtnelse. Og han gjør det på sin måte.
«The Snake Girl and the Silver-Haired Witch» (1968) – slanger, sølvhår og japansk magi
En japansk kultgrøsser som kombinerer barnlig undring med gotisk uhygge og praktiske effekter. The Snake Girl and the Silver-Haired Witch er et forfriskende sterkt og særpreget eventyr som imponerer med finstemt fortellerkunst og drømmeaktig, visuell dybde.
«Re-wind» (1988) – kameraets kåtskap og japansk videovold
Bak et gittergjerde på en industriell plass står et gammelt kjøleskap uten dør, med en avkuttet hånd i øverste hylle som holder en videokassett. Det er død og video. Og i neste sekvens: en lang og intens sexscene. Velkommen til Re-wind.
«Behind Convent Walls» (1978) – sakralt begjær bak lukkede dører
"Det mest umiddelbart slående med Behind Convent Walls er det visuelle. Bildene treffer med en sterk, absorberende kraft. Det handler ikke nødvendigvis om sjokkeffekter som førsteinntrykk, men en film som er bevisst på tekstur for å skape atmosfære og en organisk intensitet til å krype under huden."
«Go, Go, Second Time Virgin» (1969) – Ungdom, vold og tomhet på et hustak
Skutt på lavt budsjett og med nesten ingen kulisser, er Go Go Second-Time Virgin å anse blant de mest kompromissløse filmene fra den japanske 60-tallsundergrounden. Koji Wakamatsu forvandler vold og stillhet til en poetisk studie i isolasjon, traume og tapt uskyld.
«Naked Killer» (1992) – silke, blod og neon i dødelig dans
"Naked Killer er en visuelt overlesset, hyperstilistisk og grenseløst energisk film som henter like mye fra softcore-erotikkens kroppsorienterte estetikk som fra actionfilmens eksplosive rytmer."
speilet.net 