Umberto Lenzi lanserte So Sweet… So Perverse (1969) i samme år som Dario Argento utkom med sin debutfilm, The Bird with the Crystal Plumage, en film som gled umiddelbart inn i giallo-filmtradisjonens ikonografi og siden er blitt kanonisert. Dette er kanskje mer å regne som en proto giallo som plukker enda flere elementer opp av mer raffinerte, franske thrillere som La Piscine og ikke minst Les Diaboliques.
Lucio Fulci var ikke redd for å tråkke over grenser. I 1986 bevegde han seg litt prøvende, men fortsatt kompromissløst over i et annet spor enn det vanlige, til den (italienske) erotiske thrilleren!
Easy Rider og Bonnie & Clyde banet på slutten av 60-tallet vei for New Hollywood med opprørsenergi og europeisk påvirkningskraft. De bidro også til å kommersialisere selve road movie-formatet, og brobyggeren utad fra det landskapet til Dirty Mary Crazy Larry er Peter Fonda.
Øynene suger seg fast til bildene i Daughters of Darkness (Les lèvres rouges) som en vampyr mot lukten av friskt blod. Jeg kan ikke få nok.
En oversett og forunderlig film med det overnaturlige som møter en slags industriell virkelighet, og tro som brytes mot kynisme. Mike Hodges' Black Rainbow vibrerer mellom desperasjon og nåde på måter som føles minst like relevante i dag som da den forsvant ut på VHS.
Advarsel: Ikke plukk opp en haiker på en amerikansk landevei. I hvert fall ikke om haikeren er David Hess.
De voksne får ikke snu seg mot kamera i denne meksikanske, lavmælte skrekkfilmen. Alt foregår på barnas premisser.
Telekinesi var en vinnende sjangerformel i 1970-tallets skrekkfilm. Jennifer fra 1978 er dens minst skamfulle avlegger, og overraskende nok er den også ganske fornøyelig.
En rørlegger som ikke vil dra. Det er et banalt premiss, og Peter Weir vet det. Men han vet også at ubehaget som kan vokse ut av noe så hverdagslig sjelden trenger mye hjelp for å virke ekte.
Chloe av Atom Egoyan balanserer urolig mellom thrillerens konvensjoner og auteurens egne mørke drivkrefter. Filmen både forfølger og forhandler med sitt eget begjær.
