Lipstick vil være to ting på én gang. Både en fetisjerende sexthriller og et feministisk innlegg om voldtekt. At det er en umulig kombinasjon, er åpenbart. At filmen likevel er vanskelig å se bort fra, er like åpenbart.
«Tillit er nøkkelen til S&M», lyder prologen. Det er en påstand som setter tonen for det som følger, som er en kald, voyeuristisk og genuint fascinerende film om makt og ydmykelse.
Den glattpolerte actionfilmen var fortsatt ikke oppfunnet da Night of the Juggler kom. Det lever filmen veldig godt med.
Richard Franklin var besatt av Alfred Hitchcock, og det merkes. Patrick er ikke den mest ambisiøse manifestasjonen av den besettelsen, men en velstøpt liten sjangerfilm som holder spenningen godt oppe rundt en tittelkarakter som verken kan snakke eller bevege seg. Patrick myrdet sin egen mor og elskeren hennes ved å kaste en elektrisk ovn i... Fortsett lesing →
Umberto Lenzi lanserte So Sweet… So Perverse (1969) i samme år som Dario Argento utkom med sin debutfilm, The Bird with the Crystal Plumage, en film som gled umiddelbart inn i giallo-filmtradisjonens ikonografi og siden er blitt kanonisert. Dette er kanskje mer å regne som en proto giallo som plukker enda flere elementer opp av mer raffinerte, franske thrillere som La Piscine og ikke minst Les Diaboliques.
Lucio Fulci var ikke redd for å tråkke over grenser. I 1986 bevegde han seg litt prøvende, men fortsatt kompromissløst over i et annet spor enn det vanlige, til den (italienske) erotiske thrilleren!
Easy Rider og Bonnie & Clyde banet på slutten av 60-tallet vei for New Hollywood med opprørsenergi og europeisk påvirkningskraft. De bidro også til å kommersialisere selve road movie-formatet, og brobyggeren utad fra det landskapet til Dirty Mary Crazy Larry er Peter Fonda.
Øynene suger seg fast til bildene i Daughters of Darkness (Les lèvres rouges) som en vampyr mot lukten av friskt blod. Jeg kan ikke få nok.
En oversett og forunderlig film med det overnaturlige som møter en slags industriell virkelighet, og tro som brytes mot kynisme. Mike Hodges' Black Rainbow vibrerer mellom desperasjon og nåde på måter som føles minst like relevante i dag som da den forsvant ut på VHS.
Advarsel: Ikke plukk opp en haiker på en amerikansk landevei. I hvert fall ikke om haikeren er David Hess.
