«The Comfort of Strangers» (1990)

De som vet, de vet: Dette er altså en film av Paul Schrader, skrevet av Harold Pinter basert på en bok av Ian McEwan. Med Christopher Walken og Helen Mirren foran kamera. Kledd opp av Giorgio Armani. Fotografert av Dante Spinotti. Med musikk av Angelo Badalamenti. Og klippet av Bill Pankow.

HØR OGSÅ PODCAST-EPISODE OM THE COMFORT OF STRANGERS:

Graden av talent og kompetanse involvert i skapelsen av «The Comfort of Strangers» forteller ganske mye. For på sitt beste er dette akkurat så måpende, vakkert og bra som det kan bli med denne gjengen bak de ulike spakene for å styre filmverket i havn. Med Paul Schrader som naturlig kaptein på skuta. Selvsikker og elegant som han jo kan være, og som han til de grader fargelegger denne filmen. 

Dette er den type film der du føler allerede fra fortekstene at filmskaperen sikter mot noe helt spesielt – mot noe sanselig. Det er opplevelsen skapt av langsomme kamerabevegelser som tålmodig serverer bilder fra innsiden av en monumental leilighet dominert av kunstverk, alt mens den staselige musikken komponert av Angelo Badalamenti fungerer som bildenes følgesvenn. Åpningsbildet gir en klar pekepinn: Selv i en litterær adaptasjon der ordene er av selvsagt viktighet, viser Paul Schrader at han vel så mye vil fortelle historien med lyd- og ikke minst bildekraft. Det som umiddelbart etableres er en følelse av visuell luksus, noe som skal vise seg å passe som hånd i silkehanske for hva Schrader skal bedrive i «The Comfort of Strangers». Og da føltes det heller ikke unaturlig at filmen er plassert til Venezia, noe som ikke var uttalt i McEwans bok der byen aldri var navngitt, men der det nå er vanskelig å se at filmen kunne vært fortalt på annen lokasjon. Stedet Venezia fanges spesifikt og sentralt rundt filmens figurer.

Vi møter det ugifte paret Colin og Mary (Rupert Everett og Natasha Richardson) som har reist til Venezia på ferie. Det kommer frem at de har vært der før også, for noen år siden, men det kommer ikke helt klart frem verken hvorfor de har reist tilbake eller hvor de er i forholdet. Det vi umiddelbart ser, og som filmen gradvis skal bli mer opptatt av å understreke, er at det er to vakre mennesker – i en vakker by. Men bak skjønnheten i forholdets fasade, er det litt rusk i dynamikken mellom de to. Er de selvopptatte, overfladiske og ikke egentlig til stede i hverandres liv? Eller treffer vi dem først bare på et tidspunkt de er slitne og desorienterte på reise i en by som er fremmed for dem, selv om de har vært der før? Har det rett og slett reist på denne ferien i et forsøk på å reparere et forhold fra havari? I så fall er det et utgangspunkt som styrker assosiasjonene til Nicolas Roegs 1973-kunst-horror-mesterverk i «Don’t Look Now», der et annet britisk par nettopp ankommer den italienske kanalbyen Venezia for at byens skjønnhet skal kunne lege noen dypere sår i dem. For begge tilfeller blir det et skjebnebestemt møte med et sted, men for alt annet enn det tilsiktede.

Her tar historiefortellingen den sentrale vendingen i det øyeblikket Colin og Mary treffer på en fremmed mann, den mystiske og aristokratiske Robert (Christopher Walken), ikledd en hvit Armani-dress. Første gang de møter ham, er de intetanende om at han først har vært veldig klar over dem – på avstand og med fotokamera. Det er en innsikt Schrader allerede har gitt oss, men uten mer kontekst, og det skaper en nysgjerrighet ledsaget av uro på hovedkarakterenes vegne når veiene deres på et tidspunkt møtes i Venezias trange gatesmug. Den hvitkledde Robert dukker først beleilig opp for dem i den labyrintiske byen når Colin og Mary har gått seg vill (også rent metaforisk). Han tilbyr seg å vise dem vei, og inviterer dem samtidig inn til en lokal restaurant han eier. Der får de ikke servert mat, men til gjengjeld store mengder vin og ikke minst en lang og underlig historiefortelling som Robert serverer dem som svar på det enkle spørsmålet om hvordan han møtte sin kone.

«Min far var en veldig stor mann. Hele livet hadde han en svart bart. Da den ble grå, brukte han en liten børste for å holde den svart, slik damer bruker for øynene. Maskara. Alle var redde for ham. Men han elsket meg. Jeg var hans favoritt».

Dette er innledningen i fortellingen som Christopher Walken bretter så omstendelig ut, og den er i grunn mer lang enn den er god. Den er snarere forunderlig på grensen til forstyrrende, og ligger som en snor fra filmens start til slutt for publikum å kunne bryne seg på. Både fortellingens innhold og fortellerens stil hinter om en dysfunksjonell side, men nøyaktig hva som skurrer er vanskelig å sette fingeren på – og det er akkurat denne nervøse tilstanden som «The Comfort of Strangers» evner å fange både i stemning og handling. Den evner også å fange det reisende parets usikkerhet, utrygghet og feighet i å konfrontere det som oppleves som problematisk eller ubehagelig før det er for sent og konsekvensene rammer dem hardt og brutalt. Hva de gjør, eller ikke gjør, kan virke klart irrasjonelt i situasjonene og mulig til hinder for oss å forstå eller sympatisere med dem. Det er heller ikke utenkelig om biter av den opprinnelig tiltenkte meningen kan ha gått tapt i adaptasjonen fra McEwan til Schrader via Pinter.

Aller skarpest er kanskje filmen innledningsvis, i den tidlige skildringen av relasjonen mellom Colin og Mary som har en subtil giftighet det er spennende å være tilskuer til. Hvem er egentlig dette paret bak den litt stive, erkebritiske fasaden av tilsynelatende ytre perfeksjon? Hva er formålet med Venezia-oppholdet? Det kan virke som det ligger et uuttalt håp i Venezia-oppholdet om at det skal revitalisere forholdet og gjenopplive en romantisk gnist som har forsvunnet i hverdagens rutiner og ansvar. Men skal spaserturer i det postkortvakre Venezia alene kunne oppfylle dét? Kanskje er det nettopp fraværet av spenning som gjør at de begge tiltrekkes irrasjonelt av Christopher Walkens tilnærminger, selv om alle tenkelige røde flagg må ha svaiet synlig foran dem. Særlig etter at han tar dem med til egen grandiose, aristokratiske eiendom som han deler med sin kone, spilt av Helen Mirren, der det britiske unge paret våkner dagen etter fullstendig nakne i senga i et overdådig soverom. Klærne er borte,  og det samme er tydeligvis evnen til å konfrontere vertskapet for deres, vel, særegne måte å håndtere sine gjester på. Men for Colin og Mary blir nettopp det mystiske møtet med det lokale paret det som tenner gnisten i dem og samlivet. Men er det en ild de kan leke med uten å bli fullstendig brent av det?

For Colin og Mary vekkes lyster av etterlengtet intimitet og seksualitet i møte med de fremmede, allerede før de fremmede har avslørt at de selv begjærer eller besettes av gjestenes ubeskrivelige skjønnhet. Derfra lar Schrader historien gli inn i et mønster av erotikk som likevel glir videre fra seksualitetens vakkerhet til perversitet. Mye i «The Comfort of Strangers» er av god estetisk smak, men mye er også det skrekkelig motsatte. Det er kontraster som vekker til live spennende filmatiske uttrykk og veier å forfølge. Alt dette formidles av Schrader med langsomme forestillinger som veksler mellom det grasiøse og foruroligende. Til dette nyttiggjør han seg av Dante Spinottis stilsikre kvaliteter som fotograf – den kunstnerisk vitale samarbeidspartneren til Michael Mann som virkelig vet å skape sydende bilder; her enda mer erotisk og febrilsk enn til vanlig, mer til felles med hva han gjorde tidlig for Mann på «Manhunter» enn senere på 90- og 00-tallet. Helt fjernt fra Visconti er det heller ikke – en tanke som naturligvis har mye med den barokke italienske settingen generelt og Venezia spesielt å gjøre. Musikken til Angelo Badalamenti har naturligvis ekko av David Lynch i seg, men mindre enn man skulle tro fra Lynchs essensielle musikalske samarbeidspartner. For partituret har nesten enda stekere assosisasjonskraft i retning av Nino Rota ispedd et eksotisk tilsnitt, samtidig som det stille jager opp stemningen på giallo-vis før det kjøles med grasiøs romantikk. Det er en musikk som er dynamisk og til stede, men uten å virke ikonisk eller totalt oppmerksomhetssøkende for øret.

Noen vil kategorisere «The Comfort of Strangers» som en erotisk thriller. Det er den ikke. Lenge er det verken spesielt spennende eller erotisk. Schraders tilnærming er altfor dempet og alternativ til å passe inn i et rammeverk av en bestemt sjangerforventning. Samtidig blir erotikk i form av nakenhet og seksualitet gradvis en sentral ingrediens, der kroppene til Everett og Richardson fanges for sin skjønnhet – som om de er perfeksjonerte skulpturer for Schrader og Spinottis blikk som kanaliserer antagonistens kjødelige besettelse for dem. På samme tid er det like lite dristig som det er pirrende, og innenfor filmens kontekst innser vi at det som uttrykkes er en lidenskap som kommer med en pris. Mer enn å være en sexy eller seksuelt oppkvikkende film, er historien en mørkere skildring av fremmedhet, undertrykkelse, destruktive relasjoner og kjønnsbestemt maktubalanse. Uten å ha lest boka, virker det sannsynlig at McEwan går spissere og dypere inn i materien ved å utforske disse dimensjonene enda tydeligere, men samtidig er den litt upresise håndteringen fra Schrader/Pinter en fascinerende bit av hva filmen «The Comfort of Strangers» er. At den faktisk er litt vrien å få tak på, men ikke desto mindre interessant å tenke på eller diskutere. En klassisk erotisk thriller, vel, det er det i hvert fall ikke.

Likevel viser Paul Schrader i «The Comfort of Strangers» både sensibilitet og sensualitet i vektleggingen av filmens uttrykk. Det er også en film som flyter elegant av sted, mellom og rundt kanaler og dunkle gatekjørner i Venezia som alltid er fremhevende til stede i scenene utendørs, mens sekvenser innendørs kan domineres av å være i overdådige rom som omslutter figurene i dem. At historiefortellingen fungerer så flytende som den gjør, kan sikkert også legges på dens klipper – Bill Pankow – som gjennom sine mange samarbeid med Brian De Palma virkelig vet å gjøre tilfredsstillende fremdrift i visuelt drevne historier. Selv om det også er mye dialog her (det er tross alt en Harold Pinter-skrevet film), er etterlatt inntrykk at «The Comfort of Strangers» belager seg enda mer på atmosfære og følelser i søken etter egen identitet. Og det er en identitet av visualitet og estetikk mer enn noe annet; et trekk som bare forsterkes av Giorgi Armanis involvering som kostymedesigner. Klærne, når de beholdes på, er veldig iøynefallende. 

Det er mulig å innvende mye mot «The Comfort of Strangers». Og det er sannsynligvis en kopp te med en distinkt bismak. Acquired taste, om du vil. For de av oss som kan sette pris på den sære smaken, er det imidlertid nokså uimotståelig.