Mesterregissør Paul Verhoevens satiriske sci-fi-action «Starship Troopers» har for lengst fått sin fortjente renessanse eller oppreisning. Ikke bare fordi det isolert sett er en forførende, velgjort film – men også fordi den først med tiden er blitt sett for hva den er.
Verhoevens filmatisering tar utgangspunkt i en roman utgitt i 1959 av Robert A. Heinlen; en tidlig forfatterpionér i sci-fi-landskapet som særlig var banebrytende for ingeniørvitende kompetanse som beriket historiefortellingene med tidvis vitenskapelig tilnærming. Heinlen brukte også science-fiction som basis for å utforske provoserende sosiale og politiske ideer, som i tilfellet «Starship Troopers», knyttet til militarisme i futuristisk setting preget av nye samfunnstrukturer uttrykt gjennom teknologi, kjønn, seksualitet, individuell frihet og makt. Verhoeven skal selv ha oppfattet boka som en høyreekstrem, militaristisk fabel han både fant kjedelig og provoserende. I Verhoevens bearbeidelse skulle historien og miljøet rendyrkes mot retning av satire. Resultatet er en slags anti-fascistisk fantasi i filmform, av mange misforstått som utidig glorifisering av militaristisk fascisme og høyreekstrem propaganda i en amerikansk storfilmproduksjon. Tidsånden og filteret som europeeren Verhoeven så materialet i lys av var en amerikansk politisk uvilje på 90-tallet mot våpenrestriksjoner og den økende bruken av dødsstraff særlig knyttet til George W. Bushs guvernørperiode i Texas. Verhoevens prosjekt virker dels å ha vært å vri materialet som en alarmerende zeitgeist-kommentar på innfløkt vis. For det vi ser som «Starship Troopers» er ikke bare en film som kritiserer eller harselerer med hva den selv fremviser, men som samtidig må kunne ses som et filmverk som kunne vært et produkt nettopp av de fascistiske samfunnsstrukturene som filmen skildrer. Det sier seg selv at dette er en tilnærmet umulig øvelse å kommunisere presist, især innenfor rammene av en relativt stor semi-blockbuster-produksjon som «Starship Troopers» kom ut av.
Verhoeven ankom «Starship Troppers» rett fra den økonomiske katastrofen som var «Showgirls», en film som i enda større grad ble offer for misforståelser og en samlet kritikermasse som kvesset slakterknivene for å «ta ham». Få år senere ble «Hollow Man» nådestøtet for hollenderen som etter tre kommersielle nedturer virker å ha brukt opp tilliten Hollywood hadde gitt ham etter trippelsuksessen «RoboCop», «Total Recall» og «Basic Instinct». Det er først i ettertid at Verhoevens senere amerikanske produksjoner har fått fornyet oppmerksomhet og fortjent anerkjennelse, der særlig «Starship Troppers» har fått en stadig økende tilhengermasse.
Men, hva er «Starship Troppers»? Det er historien om en bortskjemt tenåringsgutt fra Buenos Aires, Johnny Rico, som har møtt lite motstand i livet til nå. Når vennene verver seg til den føderale armeen, blir Johnny også med. Mye fordi han er kjæreste med vakre Carmen (Denise Richards), som selv har tydelige ambisjoner om å bli pilot og virker klart mer opptatt av det enn å gjengjelde hans kjærlighet til henne. Her oppstår også et trekantdrama idet en annen jente, spilt av Dina Meyer, har et åpenbart godt øye til unge Rico, der det er han som ikke sender samme følsomme blikk i retur. Alt dette foregår i det 23. århundret, i en tid der jorden kontrolleres av United Citizen Federation, og hvor innbyggerne defineres enten som sivile eller borgere. For å bli borger, som blant annet kreves for å ha stemmerett, må man ha vervet seg til militærmakten og gi avkall på individuelle ytringer, hvor de unge soldatene blir strømlinjeformet opptrent til ulike roller. Johnny Rico blir plassert i infanteriet, mens kjæresten Carmen blir pilot. Vi ser dem som unge håpefulle bli rekruttert og formet av militærmyndighetene via ekstremt voldelig opplæring, hvor siktemålet er at man raskt skal kvitte seg med de svakeste leddene. Det er ikke langt unna senere «Squid Game». De beste skal være egnet til å bli statskontrollerte drapsmaskiner, lojale og lydhøre – uten behov eller grunn til å tenke selv.
Skuespillerensemblet virker nøye utplukket for å passe i det samme verdensbildet. Casper Van Dien og Denise Richards eksemplifiserer det perfeksjonerte ytre etter ariske måleinstrumenter. De er unge, blonde, symmetriske og vakre, med skinnende hvite tenner og uten skjevheter. De opererer i en glansbildevirkelighet preget av renhet, i et samfunn som også renset for kjønnsdefinerende ulikheter og spørsmål om rase. Filmens unge hovedfigurer virker imidlertid påfallende blåøyd i relasjon til verdenen de lever i, inkludert den fascistiske ordenen de nå medvirker til. Det er denne verdenen de har vokst opp i og blitt formet av, som i et politisk-historisk vakuum, uten evne eller mulighet til å heve blikket mot det større bildet. Det er i seg selv et skremmende scenario. Og filmens relevans som speil mot den amerikanske virkeligheten har dessverre ikke blitt mindre merkbar under den pågående fremveksten av semi-fascistiske tendenser der uttalelser fra Det hvite huset under forrige presidentperiode har fungert som katalysator.
At Paul Verhoevens prosjekt initialt ble så dramatisk feiltolket er nesten ikke til å tro. Både fordi dette altså er en film skapt av en person som fikk barndommen sterkt preget av nazistenes okkupasjon av hjemlandet Nederland, og fordi han som filmskaper allerede med «RoboCop» hadde demonstrert evnen til å lage anti-kapitalistisk satire forkledd som sjangerfilm (action), for ikke å glemme den underholdende Philip K. Dick-baserte sci-fi-satiren «Total Recall» om en totalitær regjering som har kolonisert en annen planet. Tilfellet «Starship Troopers» er likevel den aller tydeligste; en ny adaptasjon ført i pennen av Ed Neumeier, som i «RoboCop». Her er uttrykket enda mer insisterende gjennomført med en bærende estetikk for øyet. Det er borgere som kles opp i uniformer påfallende lik de som ble benyttet av tyske nazister under 2. verdenskrig. Og Verhoeven åpner fiksjonen rett frem i form av en propaganda-video!
Historien er mindre interessant enn hvordan den artikuleres. Men de unge hovedfigurene sendes ut i en tankeløs kolonikrig mot store, slimete, ekle og utvetydige onde insektslignende skapninger hvis eneste mål er å utslette den imperfekte menneskeheten for å utvide eget imperium. Det som typisk vises er nærbilder av uttrykksløse unge, velskapte mennesker i kamp, og det er fristende å (under)vurdere disse scene til endimensjonale sekvenser av lav kunstnerisk verdi. Det er imidlertid iscenesettelser som handler om å vise en fascistisk effekt i kunstnerisk form, som filmverk. I propagandafilm forkledd som polert, lett underholdning som inkorporerer fascismens tvilsomme verdier organisk i historiefortellingen. Følelsen av tomhet i møte med dette, er intendert.
Selv om det er mulig å kjenne på snev av kjedsomhet i møte med repeterende mønstre, er «Starship Troopers» virkelig også underholende – og ikke minst med spesialeffekter som fremdeles holder mål med CGI-skapte, gigantiske edderkoppvesener som beveger seg med en fryktinngytende naturlighet. At Paul Verhoeven vet å fylle bildene med elementer som forhøyer historiefortellingens underholdningsverdi er velkjent, og like velkjent burde det nå være at han nesten like ofte blander inn noe personlig, politisk eller motsetningsfylt som er egnet til å bli mistolket – også fordi han muligens alltid har trivdes utmerket som en slags filmkunstnerisk provokatør. Det kostet ham kanskje en enda større Hollywood-karriere, men har til gjengjeld sikret ham et stadig økende renommé for ettertiden.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar