Da Deep Impact og Armageddon kom påfallende samtidig i 1998, representerte de to diametralt forskjellige underholdningspakker. Den ene var en fornøyelsespark. Den andre hadde tyggemotstand.
«Deep Impact» (1998) – undergang med bismak
«La den rette komme inn» (2008) – vampyrisme i vemodig vinterlys
Har vi glemt hvor usigelig presist og filmatisk kontrollert det vakre, melankolske og uhyggelige ble sammenvevd av Tomas Alfredson i La de rette komme inn, den lille coming-of-age-skrekkfilmen som ble så stor?
«Bound» (1996) – Wachowskienes virtuose noir-debut
Det var ikke vanskelig å bli betatt av Bound da jeg som tenåringsgutt så den på video mot slutten av 90-årene. Den erotiske energien, volden, stemningen. Et gjensyn tredve år etter lansering, gir filmen enda flere kvaliteter å oppdage.
«A Time to Kill» (1996) – rettsdrama badet i Mississippi-varme og moralsk ambivalens
Svetten renner av Joel Schumachers A Time to Kill. Kamera presser seg på de fuktige ansiktene i den trykkende Mississippi-heten, i takt med historiefortellingens moralske dilemmaer. Unntaket er en aktor, spilt av Kevin Spacey, som vises avsondret fra de sterke følelsene som ellers gjennomsyrer filmen.
«The Edge» (1997) – Mamet møter naturen
Heldigvis holder tittelen hva den lover: thrilleren The Edge holder meg fortsatt på kanten av setet – både sent på 90-tallet og mer enn 25 år senere.
«Hannibal» (2001) – estetikkens triumf, psykologiens fall
Med Hannibal forlater Ridley Scott den psykologiske tilbakeholdenheten fra The Silence of the Lambsog skaper i stedet en barokk, grotesk og visuelt overdådig thrilleropera. Resultatet er en ambisiøs oppfølger som vinner særpreg, men taper psykologisk nerve.
«In the Line of Fire» (1993) – paranoia, politikk og personlig skyld
Clint Eastwood møter sin mørke dobbel i Wolfgang Petersens In the Line of Fire — en klassisk 90-talls-thriller der skyld, aldring og amerikansk selvforståelse kolliderer i en kattedans på høyt nivå.
«What Lies Beneath» (2000) – Hollywood-thriller som speiler fortiden
Med What Lies Beneathtok (på norsk: Skyggen fra fortiden) tok Robert Zemeckis et steg utenfor sitt vante felt og leverte en stiløvelse som blander Hitchcock-pastisj inn i en moderne, overnaturlig thriller. Resultatet er en kompetent, tidvis minneverdig, men også en litt pregløs thriller.
«The Mothman Prophecies» (2002) – lavmælt, overnaturlig og med uforløst potensial
The Mothman Prophecies er en stemningsdrevet, overnaturlig thriller som fortsatt holder godt, særlig når den våger å holde igjen. Samtidig er det en film med et uforløst potensial som blir tydeligere ved gjensyn.
«The Fugitive» (1993) – tidløs katt-og-mus-klassiker
90-årene var som kjent en storhetstid for amerikanske thrillere, og "The Fugitive" slo seg umiddelbart frem blant de absolutt beste. Har den ikke i ettertid også befestet sin posisjon som kanskje den mest tidløse?
