«Do You Like Hitchcock?» (2005)

Hvem liker vel ikke Hitchcock? Det bør i det minste levnes ingen tvil om at «the master om suspense» er elsket av Dario Argento. Og i 2005 resulterte den forelskelsen i en grenseløst frydefull skrekkfilm som er «Do You Like Hitchcock?» (Ti piace Hitchcock?)

Når man bare får ristet av seg en prolog som isolert sett fremstår som ganske grell, åpnes dette heldigvis snart opp til å bli nettopp den saftige og underholdende filmleken man kunne håpe på når Dario Argento helt uhemmet serverer en bokstavelig hyllest til Alfred Hitchcock – en filmskaper han selvfølgelig også har tilbedt uten nevneverdig subtilitet tidligere («subtilitet» har igrunn aldri vært Argentos tydeligste karakteristika). Uansett: Konseptet ved å inkorporere uttalte Hitchcock-referanser på en aktiv og finurlig måte i et overtydelig Hitchcock-inspirert thrillerplott, er uhyre effektivt og velgjort.

Handlingen er satt til en video-utleiebutikk, noe som i seg selv jo er et fantastisk utgangspunkt for en filmfortelling som aktivt søker inn i den filmatiske verden. Mer spesifikt presenterer den italienske skrekkmesteren en historie om en Alfred Hitchcock-besatt filmstudent, Giulio, som på «James Stewart i Rear Window-vis» har en svakhet for å spionere på naboene (særlige de kvinnelige) via en kikkert fra egen leilighet. Og vi ser ham ofte i den lokale videobutikken der han stadig leier filmene. Selv om det på et pirkete detaljnivå kan virke litt underlig at han som Hitchcock-fantast ikke allerede eier disse filmene, men stadig leier de på nytt, kan det svelges fordi vi da får fylt egen nostalgi ved å se han og andre karakterer være rundt reolene og la blikket trekkes mot filmutvalget i bakgrunn. Dessuten vil Argento ha oss i videobutikken fordi han vil bruke det som katalysator for det faktiske thrillerplottet. Det er i videobutikken at Giulio overhører to kvinner diskutere «Strangers on a Train» med fascinasjon over konseptet med at to fremmede dreper én person for hverandre. Når én av disse kvinnenes mor samtidig blir funnet drept, er Giulio naturligvis overbevist om at det må handle om en «Strangers on a Train»-inspirert drapsavtale, noe han akter å undersøke til det fulle.

En sentral ingrediens i filmen er altså hvordan karaktergalleriet møtes i videobutikken og snakker om film. Det virker videre sjeldent tilfeldig hvilke cover som kan skimtes i bakgrunn av samtalene. For oss som er langt over gjennomsnittet glad i film og har et nostalgisk forhold til filmleiekonseptet, er disse segmentene fantastiske i seg selv. For eksempel virker det aldri tilfeldig at kamera et par ganger viser Brian De Palmas undervurderte «Obsession» i enden av en hylle, og det er omtrent like mye De Palma som Hitchcock på utstilling her. Som når hovedpersonen på «Rear Window»/»Body Double»-vis altså kikker med lyst på en kvinne han mistenker deltar i et «Strangers on a Train»-inspirert drap, og hele seansen utspiller seg filmatisk gjennom flere flere minutter uten dialog, men med musikk fra selveste Pino Donaggio. (Den italienske komponisten som samarbeidet så tett med De Palma).

At Dario Argento har plantet filmatiske ideer fra Alfred Hitchcock-filmografien gjennom sitt eget filmvirke siden siden 70-årene, er hevet over enhver tvil. Men aldri har han adressert det så direkte og lekent som her. Men bak det som er en utilslørt homagé ladet med likevektet kjærlighet og respekt, er filmen heldigvis velfungerende og spennende på egne premisser – både rent filmatisk, men også som en thriller-basert fortelling med faktisk nerve. De enormt mange referansene til store deler av Hitchcock-katalogen (Rear Windows, Strangers on a Train, Vertigo, Rope, Dial M for Murder, Frenzy…), men også mye til Brian De Palma blandes relativt elegant med et engasjerende whodunnit-mysterium som i en giallo-versjon. Det vil også si at «Do You Like Hitchcock?» er betydelig mer grafisk som i blodig, voldelig og eksplisitt seksuell enn Hitchcock noen gang kunne tillate seg å være, men samtidig mildere enn Argento selv kan finne på å være. Det skinner hele tiden gjennom at høyeste prioritet har vært å skape en fornøyelig film om skrekkfilm, men som også skal fungere som en selvstendig skrekkfilm. Ideen da om å la alt av referanser og plott springe samtidig ut av en tilstedeværelse i en videobutikk, og krysse hverandre i fortellingen som løper ut derfra for å møte denne filmens publikum, er akkurat så elegant som man kunne ønsket.

«Do You Like Hitchcock?» er en tv-film, men bærer ikke et altfor stort eller uheldig preg av det. Dessuten: Argentos filmer har ofte hatt en litt idiosynkratisk blanding av å inneha en estetikk eller kvalitet som både kan minne om tv-skapte produksjoner og virtuos filmkunst. Og det har like ofte vært en kollisjon som har vært frydefull for øyet. Selv om enkelte sekvenser her er litt for tydelig på minussiden – som særlig den nevne åpningen/prologen – er for det meste filmens «billige look» gjemt bak lag av fantasifulle ideer og stilfulle iscenesettelser med Argentos (og Hitchcock/De Palmas) signatur over hele seg. Kanskje er det ikke like flamboyant som i Argentos virkelige mesterverksrekker fra 70- og 80-tallet, og overhodet ikke like kontrollert som Hitchcocks storverk den leker med, men det er symbiosen her som er trylledrikken verdt å drikke opp for å bli filmatisk beruset av en fornøyelig mix.

Kanskje er dette også det beste vi har sett av giallo generelt og Dario Argento spesielt etter tusenårsskiftet. Ja, det er rufsete og ujevnt (særlig skuespillet), men det vi får servert smaker som deilig, eksklusiv filmsnacks. Og takk for maten.