«In the Line of Fire» (1993) – paranoia, politikk og personlig skyld

Clint Eastwood møter sin mørke dobbel i Wolfgang Petersens In the Line of Fire — en klassisk 90-talls-thriller der skyld, aldring og amerikansk selvforståelse kolliderer i en kattedans på høyt nivå.

– What to do you see when you’re in the dark, and the demons come?
– I see you, Frank. I see you standing over the grave of another dead president.
– That’s not going to happen. I’m onto you.

Det er overraskende mange replikkvekslinger og øyeblikk som har festet seg fra In the Line of Fire, en film som først kom ut i 1993. Jeg så den antagelig første gang et år eller to senere, og deretter et par ganger på TV3 utover 90-årene, og har siden memorert den som en av de bedre thrillerne fra et særlig sterkt amerikansk filmtiår. Det handler naturligvis mye om auraen til legendariske Clint Eastwood og et spennende plott kretsende omkring et mulig presidentattentat, men filmens langvarige avtrykk skyldes til slutt aller mest John Malkovichs karismatiske, men også underspilte bad-guy-figurering.

Det plottmessige bakteppet spiller subtilt på en fengslende kontrafaktisk idé. Clint Eastwood er Secret Service-agenten Frank Horrigan som tretti år senere fortsatt plages av at han som JFK-livvakt ikke klarte å berge presidentens liv under drapet i Dallas i 1963. In the Line of Fire er altså forankret i en historisk og psykologisk realisme, men Horrigan er en oppdiktet figur i filmens univers. Rollen balanserer på kanten av klisjeen; den aldrende profesjonelle som bærer på skyld, men som får ett siste oppdrag som kan gi ham forsoning. I et større bilde kan han nok også ses på som en slags symbolsk representasjon av et kollektivt traume etter 1963-hendelsen. I manuset er imidlertid den tydelige karaktertegning en dramatisk motorkraft for en film som aktivt spiller på virkelighetens fortid for å skape pur underholdning i form av en klassisk thriller.

Bak spakene står tyske Wolfgang Petersen, som fikk Hollywood-muligheten oppfylt etter den hjemlige storsuksessen Das Boot i 1981, men som først med In the Line of Fire vel definerte seg som den storskala-sjangerfilmskaperen han ble i drømmefabrikken på 90- og 00-tallet. Det er kanskje en type glatt og stjernedrevet spenningsfilm, men en effektiv og velgjort sådan.

Petersen setter opp en tidløs katt-og-mus-lek, der både katten og musa har sterke nok personligheter til at filmen innbyr til engasjement for leken. Clint Eastwood spiller tidligere nevnte agent med sin ikoniske og sedvanlige aura av kontroll, og er kanskje mest av alt engasjerende fordi han nettopp er Eastwood. Han er en litt slappere nyanse av Dirty Harry, men som vekkes til nødvendig liv fra sin nesten-geriatriske tilstand når han aner at presidentens liv står i reell fare etter flere illvarskelende oppringninger fra en psykopatisk stemme som tilhører Mich Leary, spilt av John Malkovich. 90-årene var tiden for mye, inkludert sterke bad-guy-skikkelser i Hollywood-film, og Malkovichs lavmælte, men intense og truende psykopatportrettering i In the Line of Fire tåler sammenligning med de fleste av de beste. Han er filmens nervesentrum som hever et middels godt manus og en ellers konvensjonell thriller til å bli reelt spennende og minneverdig. Mye ligger i replikkvekslingene, i de mange telefonsamtalene. Det er som om Petersen gjør telefonrøret (og dette er før mobiltelefonens tid) til et selvstendig iscenesatt rom. Her skapes en intim scene for Eastwood vs. Malkovich, men det er sistnevntes skurkekarakter som krever kontroll over tempo og premisser. Det er han som fører språket som om det er et våpen, og det er her han (og filmen) er på sitt mest treffsikre. Malkovich iscenesetter samtalen like mye som han spiller ut replikkene, med nyanserte pauser, små latterubrudd og skiftene fra sarkasme til alvor. Det er i relasjonsbyggingen vi får den nødvendige dynamikken mellom de to, og det er gjennom den innbyrdes dynamikken vi opplever en genuin psykologisk nerve i spenningsdramaet som utvikles.

Mindre spennende er dog In the Line of Fire når Petersen beveger seg mot et unødig utstrakt mellomparti, hvor både etterforskningen og filmtempoet opplever mangelfull progresjon. Det er i denne fasen at filmen også faller mest ut i et mislykket sidespor i en påklistret romantisk sideplott der Eastwood faller for sin langt yngre kvinnelige kollega, spilt av Rene Russo. Det er til å forstå at subplottet har en funksjon for å speile hovedpersonens aldring og forbindelse til nåtiden, men scenene er uten kjemi og følbar psykologisk tyngde som påvirker Horrigans valg.

Petersen er best når han rendyrker filmen som en bred, publikumsvennlig Hollywood-thriller. Selv om In the Line of Fire også er basert på dialogutveksling, er det snakk om en form for dialog skrevet og spilt for å kanalisere ren spenningskunst. Når filmen litt for ofte trekker tempoet ned, for blant annet å virke psykologiserende, blir det som regel halvhjertet og ikke til filmens beste. Først noen år senere innså Wolfgang Petersen dette, da han returnerte til kinolerretet med en annen variant av en Hollywood-typisk action-thriller med den amerikanske presidentens liv i fare, nemlig i Air Force One.

Sett i ettertid erIn the Line of Fire kanskje ikke den mest presise eller stramt fortalte thrilleren fra 1990-tallet, men den er blant de mer minneverdige. Fordi verdsetter bruk av stemmer, pauser og relasjoner like mye som raske klipp, litt fordi Clint Eastwoods aldrende Frank Horrigan bærer stødig med seg filmens tematikk og publikums egen nostalgi, men aller mest fordi John Malkovich tilfører en psykologisk nerve som fortsatt holder i en uforglemmelig bad-guy-rolletolkning.

Ved gjensyn fremstår In the Line of Fire som et ujevnt, men slitesterkt eksempel på sjangerfilm der én karismatisk rolletolkning løfter det velkjente til det minneverdige.